Pressen har de siste årene vært gjenstand for økende ekstern kritikk, minkende tillit og synkende lesertall. Stadig færre har tiltro til at pressens dekning er objektiv og balansert slik den selv roser seg av. Media er naturligvis klar over problemet, og da skulle man jo tro at de ville gått selvkritisk til verks i et forsøk på å opprettholde/gjenopprette både lesere og tillit? Men selvransakelsen har uteblitt – det er bare å se på dekningen av presidentvalget i USA hvis man trenger eksempler – til stor forbauselse for flere enn meg.
Men hvis pressebyråene NTB og AP er noe å gå etter, kan vi nå regne mysteriet om den uteblitte selvransakelse som oppklart: Selvransakelse forekommer ikke fordi man ikke aner hva det er for noe.
Selvransakelse defineres som «å kritisk granske seg selv», «selvgransking» og «selvkritikk» – altså ikke kritikk av andre eller å plassere skylden på andre.
Men i pressesirkler tolker man åpenbart selvransakelse på sin egen måte. «Selvransakelse blant demokratene etter krympet flertall i Kongressen», melder NTB-AP og viser til at fremstående demokrater har hatt en selvransakende telefonkonferanse [mine uth.]:
Denne nye situasjonen utløser selvransakelse innad i partiet.
Fremstående demokrater viste i telefonkonferansen til republikanske angrep der partiet fikk merkelapp som «sosialister» og kalte dette ødeleggende.
De så også på det som ødeleggende at noen av partiets mest liberale forslag ble angrepet av republikanere under valgkampen, og viste til valgkampbudskap om å bevilge mindre penger til politiet og i stedet styrke sosialarbeidere og andre funksjoner for å håndtere konflikter i samfunnet på i stedet.
Det er selvransakelsen sin det, tenker jeg! Tankegangen må være noe slikt som: budskapet vårt om bevilge mindre penger til politiet – særlig i en situasjon hvor en venstreradikal mobb bestående av drapsmenn, voldelige bøller og kjeltringer på plyndringstokt løp amok og spredte utrygghet i landets byer – var skikkelig bra, det, og ville selvfølgelig gått rett hjem hvis det bare ikke hadde blitt angrepet av republikanerne.
Det sier seg vel egentlig selv også: alle skjønner jo at enhver hardtarbeidende, ærlig amerikaner – hva enten han/hun er grønn, blå, fiolett eller turkis – simpelthen e-e-elsker å leve med et venstreradikalt pøbelvelde som klabber ned tilfeldig forbipasserende og smadrer butikker etter å ha plyndret dem for varer. Og like selvfølgelig ville valgstemmen deres gått til det partiet som attpåtil har hatt den gode smak å fremstille mobben som ofre, hvis det altså ikke var for at de fandens republikanerne sa høyt det sikkert hele det yrkesaktive USA – bortsett fra fremstående demokrater og venstreradikale universitetslærere med livsvarig ansettelse, naturligvis – tenkte om saken.
Men aldri så galt, nå vet vi i alle fall at «selvransakelse» er ett av to: enten er det et synonym for «å klandre andre for egne feilgrep» eller så er det en by i Huttaheiti.
For i Presseland, der kan alt gå an!