Mandag ble over 100 biler ble brent eller vandalisert, politi og redningstjeneste ble angrepet med steinkast i en rekke av det som i Sverige kalles «utsatte områder». Bilbranner er nærmest blitt en dagligdags foreteelse i Sverige, men sjelden i denne størrelsesorden. Og det skjedde i et Sverige hvor økende kriminalitet og ditto skuddepisoder har stått på dagsorden, til tross for at politikere, medier og deler av kultureliten har forsøkt å avfeie eller bortforklare problematikken. Sverige har nemlig aldri vært tryggere, føler de.
Og dermed ble konspirasjonsteorier plutselig stuerent i den politiske, mediale og kulturelle eliten. – Bilbrannene var organisert og vi vet alle hvem som står bak: Sverigedemokratene og Nordiska Motståndsrörelsen!, ropte artisten Silvana Imam ut fra scenen på Stortorget under Malmöfestivalen om mandagens oppløp og bilbranner i Sverige. Hun var ikke alene. Etablerte politikere og mediapersonligheter fulgte på.
Hva i all verden er det som foregår borte hos naboen?
Det skyldes at Sverige befinner seg i en ideologisk krise, mener den hardtslående samfunnsdebattanten Malcolm Kyeyune på den glimrende nettsiden Ledersidorna, som drives av sosialdemokraten Johan Westerholm.
Kyeyune var aktiv i Ung Vänster frem til 2014, men ble ekskludert etter at han og andre medlemmer ble anklaget for å ha uttrykt støtte til den venstreekstreme og militante organisasjonen Revolutionära Fronten. I dag er fast spaltist i en rekke etablerte medier, og er så nær et språklig fyrverkeri som det går an å komme.
– I blant inntreffer det hendelser som i seg selv kanskje ikke er særlig banebrytende, som likevel kaster lange skygger over samfunnet. De bilbrannene og oppløpene som inntraff i Sydsverige nylig er ved første øyekast bare et alvorlig eksempel på et fenomen som etterhvert er blitt ganske vanlig i Sverige. Vårt land kjemper i dag, akkurat som mange andre land i Europa, med konsekvensene av årtier med høy innvandring og dysfunksjonell integrasjon, konstaterer han.
Det som er nytt, er at nesten ingen tyr til de vanlige forklaringene og argumentene om sosioøkonomiske faktorer, om utenforskap, om at svenskenes iboende rasisme har drevet den utsatte forstadens rasifierte innbyggere til disse beklagelige, men fullt forståelige handlingene, fortsetter Kyeyune. I stedet kom konspirasjonsteoriene. – Det som skjedde, kunne ikke bare være hva det så ut til å være; det kunne ikke være bare enda ett oppløp i et land der oppløp har blitt en de facto akseptert del av hverdagen. Det må finnes en forklaring, en lumsk logikk, en sammensvergelse, bare man graver dypt nok, skriver han, og viser til TV-serien X-files, der slike forklaringer var normale. Men både i serien og virkeligheten er menneskene som leter etter skjulte forklaringer på «normale hendelser» alltid marginaliserte og sosialt utstøtte.
Etter mandagens oppløp virket det imidlertid som om dette miljøet plutselig ble mainstream, konstaterer Kyeyune. I stedet for eksentrikere i kjellerlokaler, ble vi vitner til at riksdagsmedlemmer, komikere, artister og lederskribenter lanserte luftige spekulasjoner. – Dette kunne ikke bare være kriminelle; det var organisert, det skjedde for nære valget, det kom akkurat nå som vi hadde begynt å snakke om miljøpolitikk og så videre og så videre. Vi forstår nok alle hvorfor en del nerder og eksentrikere ute på marginalene har et behov for å se sammensvergerlser til høyre og venstre, men hvorfor har samme behov plutselig oppstått blant folk i samfunnets absolutte sentrum?, lurer han på.
Teoriene om at det var SD eller høyreekstreme som sto bak i et kalkulert forsøk på å påvirke valget er allerede totalt overspilt, men det gjenstår å forklare hvorfor disse teoriene i det hele tatt ble fremlagt, mener Kyeyune, og gir bud på et svar:
Når et system for å forstå eller forklare verden kolliderer med hendelser systemet ikke har rom for eller kan tilpasse seg, blir resultatet det vi på folkemunne kaller for en ideologisk krise.
– Historien er full av lignende eksempler: Den store muren faller, eget land taper en krig, kongen blir halshugget. Plutselig står menneskene i en ny verden der reglene er endret og de gamle kartene og kompassene er ikke lenger til noen hjelp. Når det skjer, finnes det ulike måter å reagere på, forklarer Kyeyune og påpeker at de fremlagte konspirasjonsteoriene er et meget kraftig signal om at Sverige gjennomgår en ideolgisk krise. Den gamle måten å forklare det som skjedde i Göteborg later ikke til å fungere for å beskrive den virkeligheten om faktisk utspilte seg utenfor folks vinduer. Men det finnes ikke så mange andre forklaringer å ty til, da den rådende ideologien i Sverige hviler på at menneskenaturen er helt og holdent god. Når mennesker gjør noe dumt, skyldes det bare ytre påvirkning og det omgivende samfunn.
I henhold til dette ideologiske synet er det ikke menneskenaturen som er problemet, det er det for eksempel sivilisasjonen, normene, gamle nasjonaliteter eller gruppetilhørigheter som er.
Det er derfor den offentlige debatten i Sverige de siste årene har blitt en form for moralsk og kulturelt gruvearbeid; en akselerende jakt på å finne den siste rasistiske normen, neste problematiske barnebok, neste ekskluderende skikk som kan kritiseres og løftes opp for alle å bli forskrekket over.
Det finnes en ideologisk nødvendighet i denne stadige jakten på bevis for tesen om at Sverige er gjennomsyret av rasisme, ekle fobier, av ren og skjær umenneskelighet: så lenge vi fortsetter å grave frem disse nye eksemplene, kan den stadig økende volden forklares. Sverige er fortsatt rasistisk, derfor har vi bilbranner. Sverige er fortsatt kolonialt og ekskluderende, derfor har vi shariapoliti, fastslår Kyeyune, og stiller spørsmålet:
Men hva gjør man om virkeligheten ikke vil spille på lag? Om den ikke leverer proletariatets globale revolusjon, til tross for at man har bestemt seg for at den må gjøre det?
Da har man to alternativer. Det første er at man kan revurdere sine tidligere standpunkter. Kyeyune påpeker at det også foregår i dag: mange i middelklassen som nå akter å stemme på SD, så sannsynligvis seg selv som ideologiske motstandere av partiet for fire eller åtte år siden. Mange begrunner sitt endrede politiske syn med en variant av «jeg innså til slutt at dette ikke fungerer». Hva som menes med «dette» kan selvfølgelig variere, men det er tydelig at en fortelling om hvordan verden fungerer er i ferd med å byttes ut med en annen. Meningsmålingene taler sitt tydelige språk her, skriver han.
– Det andre alternativet man kan velge i en ideologisk krisesituasjon der virkeligheten ikke spiller på lag, er å frasi seg virkeligheten. Det er ikke ideologien det er noe feil med; om virkeligheten ser annerledes ut, er det fordi virkeligheten jukser.
Det må være aktører som SD, NMR eller AFA som forsøker å lure folk til å tro at Sverige av i dag er et dypt splittet samfunn. For det kan jo ikke være slik at Sverige anno 2018 er et utrolig splittet samfunn, med den typen utbrudd av gatevold som er temmelig vanlige for slike samfunn. – Når virkeligheten forandres og ideologien ikke henger med, er det fristende å komme på forklaringer og teorier som viser at virkeligheten egentlig ikke kan tolkes direkte; at det som skjer foran folks øyne er en skinnverden, en kulisse. Bak kulissene ser verden fortsatt ut som den egne ideologien hevder at den må gjøre. Sverige er ikke splittet; Sverige er bare rammet av mennesker som med en lumsk sammensvergelse har skapt en ovebevisende illusjon om splittelse, skriver han og konstaterer:
– Slik oppfører en ideologi i dyp krise seg.
Er vi midt opp i en fordomsfri og ærlig jakt på sannheten med stor S, eller ser vi snarere scener fra et stadig mer desperat forsøk på å redde den døende troen på det harmoniske og humanistiske foregangslandet Sverige?, spør Kyeyune.
Spørsmålene Malcolm Kyeyune stiller og svarene han tilbyr er særdeles relevante for Norge også. For at vi ser de samme taktene her også, om enn i mindre skala. Foreløpig.