Sveriges politiske etablissement har det ikke godt om dagen. Innvandring topper listen for hva svenske velgere er mest opptatt av, og etter økende skytepisoder, ditto seksualforbrytelser og voldsomme oppløp med bilbranner, har også kriminalitet kommet sterkt i forgrunnen. Begge to områder hvor samtlige etablerte partier har sviktet grovt gjennom flere tiår.
Nå biter de etter hverandre, hvilket bare tjener til å øke en stadig mer merkbar politikerforakt. Den har de da også ærlig fortjent, så hardt som de har strevd for å oppnå den.
Men hvordan kunne skiftende politiske ledelser la det gå så langt? Fordi man ikke har villet snakket om innvandringsrelaterte problemer, langt mindre gjøre noe med dem. Selv i dag forsøker mange å fornekte realitetene og/eller avspore debatten.
Mønsteret som får etablissementet til å skjelve i buksene
Uppdrag Granskning (UG), som kan sees her, har kartlagt samtlige som er dømt for voldtekt eller voldtektsforsøk de siste fem årene, og fant at 58 prosent er innvandrere. For overfallsvoldtekter er andelen hele 80 prosent innvandrere, hvorav 40 prosent har oppholdt seg i Sverige i ett år eller mindre.
Av 843 voldtektsdømte er hele 427 – over halvparten – født i land utenfor Europa: 197 er fra Midtøsten og Nordafrika, 134 er fra Afrika syd for Sahara og 96 fra andre land utenfor Europa.
Granskningen bekreftet Expressens kartlegging av 32 gruppevoldekter i mars, hvor man fant at av 43 dømte gjerningsmenn, var hele 40 født utenlands eller svenskfødt med to utenlandsfødte foreldre. I mai gransket Aftonbladet 112 dommer for gruppevoldtekt mellom 2012 og 2017. Den viste at antallet dommer for gruppevoldtekt har mer enn fordoblet seg på bare fire år. Over 90 prosent av gjerningsmennene er innvandrere eller svenskfødte med innvandrerbakgrunn.
Det statlige Brottsförebyggande rådets (BRÅ) Nasjonale Trygghetsundersøkelse fra 2016 – publisert i 2017 – viser da også at antallet seksualforbrytelser har økt kraftig i Sverige. 3 prosent av landets kvinner oppgir at de har blitt utsatt for en seksualforbrytelse i 2015, mot 1 prosent i 2014. Av disse faller 29 prosent i kategorien grove («forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt»). Dette tilsvarer 140 000 seksualforbrytelser av denne alvorlighetsgraden i 2015, mot 97 000 i 2014 (side 51) – altså en økning på 43.000 grove seksualforbrytelser i løpet av ett år. Økningen var faktisk så voldsom at generaldirektør i BRÅ, Erik Wennerström, kalte situasjonen illevarslende.
Da hadde nyheten om gruppeovergrep og – trakassering i offentlige svømmehaller og på kommunale ungdomsfestivaler allerede gått verden rundt.
Regjeringen Löfvens svar? Å lyve.
Når ideologi krever at tyngdeloven oppheves
Statsråd for arbeidsmarked og integrering, Sosialdemokratenes Ylva Johansson, stilte i selveste BBC for spre det glade budskap:
”When we make surveys about if any women has, if there has been a rape towards her or sexual harassment, we can see that the level is going down, and going down and going down.”
Jadda, det går seg nok til! Men da det, som vi vet, ikke var sant, måtte statsråden beklage. Men man har selvfølgelig ikke agert som De tre aper i en mannsalder for ingenting:
– Att ta emot så många flyktingar på kort tid orsakar självklart vissa problem. Vi har enorma bostadsproblem, lärarbrist och utmaningar i att lära ut svenska för personer som ska ut på arbetsmarknaden. Men vi ser inte en koppling mellan brott och invandring. Vi har varit en invandringsnation i 20 år, vi har tagit emot många invandrare i Sverige, och under samma tidsperiod har kriminaliteten gått ned, säger arbetsmarknads- och etableringsminister Ylva Johansson i intervjun.
Nå glefser rettspolitisk talsmann for Moderaternas Tomas Tobé etter justisminister Morgan Johansson for at Löfven-regjeringen har forsøkt å mørkelegge statistikken. Riktignok har sosialdemokratene slept føttene etter seg i dette – og mange andre – innvandringsrelaterte spørsmål, men de andre etablerte partiene har ingenting å være stolte av de heller.
Den siste offisielle statistikken som viste landbakgrunn når det gjelder seksualforbrytelser ble utgitt i 2005, og siden har ingen løftet en finger for lage noen ny og heller ikke for å gjøre noe med det man allerede visste. Hvis Moderaterna bryr seg om jenter og kvinners trygghet og bevegelsesfrihet, har de hatt god til og alle muligheter til å gjøre noe med det, for de satt i regjering fra 2006 til 2014.
Men det er så enkelt som at de, i likhet med andre i landets politiske, mediale og kulturelle elite, ikke har villet vite. Det man ikke vet har man jo ikke vondt av, og det har dessuten den fordelen at man kan avfeie de som faktisk vet som rasister eller splittere som «gynnar Sverigedemokraterna» – hvilket i Sverige er regnet for verre enn hva noen voldtektsforbryter kunne finne på.
Når statistikk blir en høyreekstrem konspirasjonsteori
Eller for å fyre oppunder en «gammel, høyreekstrem konspirasjonsteori», som Sveriges ledende kriminolog, professor Jerzy Sarnecki – norske mediers Go to-Guy – uttryker det. Han er med i UG og kommer ikke så godt ut av det. Sarnecki har, til tross for at han er en av få som faktisk har forsket bittelitt på temaet, i årevis avvist å oppdatere voldtektsstatistikken med landbakgrunn og aktivt nedtonet den overrepresentasjonen han vet at eksisterer. Han synes det er så høyreekstremt å stigmatisere grupper at han foretrekker å stigmatisere hele arbeiderklassen. De er så sosioøkonomisk forfordelt at de alle sammen er like tilbøyelige til å voldta, serru. Han mener nå at programmet ikke burde vært sent.
I Aftonbladet besværer flere feminister og hjelpeorganisasjoner for voldtektsofre seg også over programmet, for opplysningene som fremkommer er da helt uvedkommende, dere? Alt vi trenger å vite om voldtektsforbrytere er nemlig at de er menn, og resten spiller ingen som helst rolle. Også de mener tilsynelatende at særlig arbeiderklassen er permanent tilbøyelige til å voldta.
– Så la oss fortsette å fokusere på løsninger og konkrete innsatser, skriver våre venner feministene.
Gjetteleken
Javel, men hvilke løsninger og konkrete innsatser var nå det igjen? For å sette inn konkrete innsatser, må vi først vite hva vi konkret har med å gjøre. Det er vanlig fremgangsmåte på nær sagt alle samfunnsområder, men pussig nok aldri når det gjelder innvandring fra Afrika, Asia og Midtøsten. Der foretrekker vi å basere oss på gjetteleken.
Hvis vi for eksempel finner at livlengden for menn synker i Oslo bydel 4, 7 og 12, så undersøker vi øyeblikkelig forholdene disse bydelene, ikke bydel 3, 6 og 11, og setter inn spesifikke tiltak basert på det vi finner. Finner vi at ungdommer i Brumunddal er mer tilbøyelig til å melde seg inn i Nordiska Motståndsrørelsen, undersøker vi forholdene i Brumunddal, ikke i Setesdal, og setter inn spesifikk tiltak basert på kunnskapen vi har skaffet oss fra Brumunddal. Finner vi derimot at innvandrergrupper fra noen av planetens mest kvinne- og seksualitetsfiendtlige kulturer er mer tilbøyelige til å begå seksualforbrytelser, foretrekker den politiske ledelsen – og forlanger innvandringsliberale faginstanser, forskningsinstitusjoner og organisasjoner – at vi undersøke hele befolkningens «mannlige normer» og retter inn tiltak mot absolutt alle menn.
Og det verste av alt: vi gjør det. Dette er hva 40 års toppstyrt unnfallenhet og tildekking har redusert oss som samfunn til.
Det skyldes at venstresiden og da spesielt de innvandringsliberale av arten har bestemt seg, uten forskning og uten evne eller vilje til å forholde seg til motforestillinger, for at kulturelle faktorer ikke spiller noen rolle, bare sosioøkonomiske.
Hallo, er det noen ikke-politiserte fagfolk hjemme?
Forklaringsmodellen har imidlertid ekstraordinært store hull.
Hva kommer det for eksempel av at visse «synlige» innvandrergrupper fra Afrika, Asia og Midtøsten (som ligger i begge deler) er så enormt overrepresentert, mens andre synlige innvandrergrupper, som i stor grad har de samme sosiøkonomiske utfordringene, fra f.eks. Sørasia ikke er det?
Hva kommer det av at etnisk svenske, sosioøkonomiske utfordrede gutter og menn er så kraftig underrepresentert hvis årsaken er en generell mannsnorm?
Hva kommer det av at når svensk politi gransker seksualforbrytelser begått av grupper i det offentlige rom som svømmehaller og festivaler, finner de at det bare er èn fellesnevner: de begås nesten utelukkende av ungdommer/unge menn som søker eller nylig har fått asyl i Sverige (side 3), det vil si asylinnvandrere fra Afrika, Asia og Midtøsten generelt og afghanistan spesielt?
Hva kommer det av at det ikke blir rapportert inn, anmeldt eller pågrepet flere Kalle, Quang og Juan hvis de har samme mannsnormer og syn på kvinner og seksualitet som Hassan, Latif og Khalil?
Det vil visst ikke vår politiske ledelse og øvrig elite vite, og derfor har de unnlatt å forske på et mønster som ellers ligger helt opp i dagen. Vi skal være klar over at disse herrene også utgjør en fare for jenter og kvinner med samme landbakgrunn som dem, så vi snakker ikke en «etnisk innfødt vs innvandrere-problemstilling» her. Heller.
Adjø, rasjonalitet
Mønsteret er så åpenbart at selv Sarnecki, som til og med svenske kommentatorer mener at utviser en urovekkende vilje til å nedtone kriminalitet, nå medgir at det burde vært forsket mer. Det forhindrer ham imidlertid ikke i å komme med påstander om at rettsvesenet bedriver omfattende diskriminering fordi de er mer tilbøyelige å pågripe og dømme innvandrere, mistenkeliggjøre UGs metoder og hevde, uten forskningsgrunnlag eller statistikk, at store deler av de dømte er såkalte «gatebarn».
Og så kommer det siste forsøket på bortforklaring som viser at vi har forlatt rasjonaliteten og slett ikke snakker fag lenger:
– Hvordan kan man i det hele tatt komme på idèen om å forklare disse overgrepene som begås av en veldig liten gruppe mennesker med hele gruppens kultur?, jamrer Sarnecki og klinker til med et eksempel:
– Ta disse katolske prestene som har begått seksuelle overgrep mot barn over hele verden. Kan man virkelig påstå at det hos katolske prester finnes en voldtektskultur? Det er jo absurd. OM det er noen som vet at man skal holde seg fra sex med barn, så er det nettopp katolske prester.
For det første: ingen sier at ikke-vestlige innvandrere fra den islamske/patriarkalske kulturkretsen har en spesifikk «voldtektskultur», så professoren, fagmannen, greier ikke en gang å gjengi kritikernes innvendinger korrekt. Det vi sier er at denne kulturkretsens syn på kvinner og seksualitet sannsynligvis er en medvirkende årsak til den voldsomme overrepresentasjonen vi ser i hele Norden og øvrige land i Europa.
Selvpålagt taushetskultur
Og vel, er det noen som vet at man skal holde seg fra barn, så er det ganske sikkert katolske prester, men det har vist seg å ikke fungere like godt i praksis. I det en gang rasjonalle, opplyste Vesten var man også opptatt av seksuell frigjøring fordi man mente at det var skadelig både for en selv og samfunnet å undertrykke et menneskelig primærbehov som nettopp seksualitet. Katolske prester er pålagt sølibat, men som alle andre har de primærbehovene sine på plass og de omgås som regel andre menn og unge gutter. Alle overgrepsskandalene viser jo hvor sunt det har vært. Men når det samme synet på kvinner og naturlig seksualitet ankommer med innvandrere fra en av verdens mest repressive kultur og religion på nettopp dette feltet, da har det visst ingenting med saken å gjøre.
De katolske prestene i denne settingen er svenske myndigheter og fagfolk som Jerzy Sarnecki, for om vi ikke kan si at den katolske kirken har en voldtektskultur, så har de definitivt en taushetskultur. Som den katolske kirken hadde svenske – og norske – myndigheter og fagmiljøer hadde et valg, og de valgte tausheten.
Og nå ler Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson hele veien til valglokalet.
Gratulerer til Sveriges politiske og kulturelle elite. De må være svært stolte av seg selv.