Idéhistoriker og forfatter Carl Müller Frølands tilsvar til juristene Vilde Jalleni Tennfjord og Oscar Johannes Oksavik publiseres her, da Aftenpostens debattredaksjon forlangte at Frøland ikke bare skulle svare de to juristenes og Antirasistisk senter samt Sindre Bangstads kronikker i ett og samme innlegg – men også kutte tilsvaret ned til små 2500 tegn.
Juristene Vilde Jalleni Tennfjord og Oscar Johannes Oksavik (heretter omtalt som TO) kritiserer i Aftenposten 26. juni vårt opprop mot straffeloven § 185 for å være ”unyansert”. Selv bidrar de to dessverre ikke til å klargjøre sakens realiteter.
TO skriver: ”Samfunnsdebattantenes artikkel gir imidlertid et ufullstendig bilde av ytringsfriheten, når det hevdes at straffelovens § 185 går på akkord med hensynene som begrunner den.” I vårt opprop står det at § 185 er i strid med alle tre hensyn (sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse) som ytringsfriheten begrunnes med i Grunnloven § 100. Begrunnelsen presenteres altså i nevnte grunnlovsparagraf – ikke i den aktuelle straffebestemmelsen.
TO vedgår at ordlyden i § 185 er vag, samt at ytringsregulerende paragrafer må være klart formulert. Likevel tilføyer de: ”Skulle vi kvittet oss med § 185 fordi ordlyden er vag, kan vi like gjerne kvitte oss med halve straffeloven, også alle de ytringsbegrensninger artikkelforfatterne mener er OK.” Denne påstanden er oppsiktsvekkende. Består virkelig halve straffeloven av bestemmelser som refererer til subjektive størrelser som ”hat”, ”forhånelse” og ”ringeakt”? Alle straffebud åpner naturligvis for en viss skjønnsutøvelse. Men av hensyn til lovenes klare grenser for borgerne bør dommernes tolkningsrom innsnevres så mye som mulig. § 185 åpner tvert imot for utstrakt skjønnsutøvelse og følgelig til vilkårlig rettsanvendelse.
§ 185 er også er blitt problematisert av sentrale jurister. I en høyesterettskjennelse henvises det til paragrafens ”upresise begreper”, og man finner en tilsvarende observasjon i en ganske fersk lagmannsdom. I tillegg har både riksadvokat og ledende politijurister hevdet at paragrafen er juridisk vanskelig håndterbar.
”Artikkelforfatterne påstår videre at bestemmelsen tar utgangspunkt i en subjektiv oppfatning av hva som er krenkende. Dette er feil.” Det vi faktisk har påpekt, er at bestemmelsen bygger på subjektive begreper – begreper som ikke objektivt kan defineres, som forstås ulikt fra person til person. Det samme problemet kan ikke sies å gjelde andre strafferettslige begreper som ”trussel” og ”oppfordring”.
TO hevder: ”Det er først når man ytrer seg på en måte som objektivt må forstås som en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd, eller tar til orde for integritetskrenkelser, at bestemmelsen kommer til anvendelse”. Oppfordringer til straffbare handlinger dekkes av en annen og langt mer velavgrenset straffebestemmelse, noe som gjør § 185 unødvendig. Dessuten er ikke betegnelsen ”grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd” objektiv: Hvordan kan man (inklusive dommere) med en rimelig grad av sikkerhet fastslå om en ren meningsytring utgjør en ”grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd”?
TO gir en misvisende fremstilling av oppropet: ”Videre i artikkelen fremheves det at § 185 er overflødig, fordi vi har andre bestemmelser i straffeloven og likestillings- og diskrimineringsloven som kan beskytte de samme gruppene. Det stemmer ikke.” Oppropet omtaler ikke særbeskyttelse av de gruppene § 185 verner. Men det gruppeselektive ved § 185 representerer et problem. Å gi enkelte angivelig sårbare grupper et særskilt rettsvern bryter med prinsippet om likhet for loven. Når kun enkelte utvalgte gruppers ”menneskeverd” beskyttes mot ”grov nedvurdering”, sendes følgende signal: Noen borgere er mer verdt enn andre. § 185 er ment å forhindre diskriminering, men får motsatt effekt: Den legger til rette for en ny type diskriminering.
”Selvsensur er en utfordring alle ytringsbegrensninger kan medføre” er en uholdbar påstand. Paragrafene om eksempelvis trusler og oppfordringer gir ikke den samme grad av usikkerhet om hvilke meningsytringer det er lov å fremsette offentlig. Faren for en ”nedkjølingseffekt” på fremsettelse av ytringer er simpelthen langt større med den tåkete § 185, som nå anvendes hyppigere.
TO frykter signaleffekten av en opphevelse av § 185, siden ”de utsatte gruppene trekker seg fra den offentlige debatten i frykt for hets og represalier”. En opphevelse vil etter vårt syn signalisere noe ganske annet – nemlig utvidelse av ytringsfrihet.