Skjermbilde: Jan Erik Vold og Espen Søbye i Aftenposten.
Debatten om Marthe Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» (2018) ruller videre. Boken har fått ny aktualitet både fordi Gyldendal nettopp har gitt ut den ut på nytt og fordi Michelets påstander har blitt gjenstand for omfattende kritikk av de tre historikerne Elise Barring Berggren, Mads Tangestuen og Bjarte Bruland (BTB). De tre har gått nidtid gjennom Michelets bok og kildemateriale, og uetterrettelighetene, sitatfusket og kildemisbrukene er så mange at kritikken har kommet i bokform. Michelet og forlaget Gyldendal har svart med taushet, personangrep, mistenkeliggjøring av kritikernes motiver og floskler – usanne sådan – om Michelets angivelig modige og enestående avsløring av antisemittisme i hjemmefronten i Norge.
Med den faglige «kritikkboken» har media, som i 2018 fungerte som rene reklamebyråer for Michelets bok og ga den ravende kritikker, Gyldendal og bokbransjen som ga Michelet priser, har kommet i en lei knipe. Gyldendal har hele tiden hevdet at de foretok en grundig kvalitetssjekk av Michelets bok, men kritikken fra BTB viser at det ikke er tilfelle. En klok observatør på Facebook påpeker for øvrig at Michelet og Gyldendal hele tiden har fremholdt at det «ikke er noe nytt i BTBs kritikk», mens de i samme åndedrag hevder at deres manglende saksorienterte tilsvar skyldes at de trenger mye mer tid.
Så forsøker da også Michelet selv, Gyldendal og Michelets støtter konsekvent å rette fokus mot kritikernes motiver – som selvfølgelig ikke er gode eller faglige, om du skulle tro det – og at Michelet bare er det siste offeret for «det raseriet alle som stiller spørsmål ved hjemmefrontens rolle alltid rammes av». Dette samtidig som de altså hevder at Michelet er den eneste som faktisk har stilt de aktuelle spørsmålene. Gyldendal hevder i tillegg at det kritikken hovedsakelig skyldes fagfolk som bare er ute etter å beskytte sine egne arbeider på feltet. Og som vi nå har sett av Gyldendals uegennyttige opptreden; denslags er jo fagfolkene helt alene om! Uansett: de tre historikerne gjør kort prosess med også disse påstandene. Og du skal lete veldig, veldig, veldig lenge for å finne spor av noe raseri i de tingene BTB har skrevet i denne forbindelsen; så lenge at du rett og slett blir nødt til, som både Gyldendal og mange av Michelets støtter gjør, å dikte det opp.
Hvorfor Gyldendal og Michelet har kastet bort tid på en skinndebatt med personangrep, bagatellisering, mistenkeliggjøring og intetsigende floskler isteden for å svare saklig på BTBs faglige kritikk – som de i så fall burde ha svarene på fra før hvis kritikken er så velkjent og gammel som de påstår – kan man jo bare undres på.
Media ter seg som den pleier i møte med velbegrunnet kritikk: som et stankelbein i flombelysning. I går inviterte f.eks. NRK Nyhetsmorgen tre «Michelet-støtter» til debatt. Debatt er å ta i, for alle tre var skjønt enige med både Michelet og hverandre og enda bedre: ingen av dem hadde lest kritikkboken de var invitert for å diskutere. På toppen av kransekaken var en av debattantene, Aslak Sira Myhre, soleklart inhabil. Myhre er ikke noen perifer figur i norsk offentlighet, han er nasjonalbibliotekar. Og tilfeldigvis gift med Cathrine Sandnes – som var forlagssjef i Gyldendal da Michelets bok ble utgitt og som forsvarte Michelets påstander med nebb og klør samme år. Hverken NRK eller Myhre fant det nødvendig å opplyse publikum om sistnevntes inhabilitet i saken.
Over til Aftenposten, hvor forfatter Jan Erik Vold & forfatter og kritiker Espen Søbye fortsetter å hylle Michelets bok som banebrytende. De to er forresten særdeles uheldig med timingen, for allerede i går kveld kom BTB med et innlegg som slår bena under Vold og Søbyes argumentasjon. De sistnevnte skriver blant annet:
Men det måtte en journalist som Marte Michelet til før Sønstebys utsagn fikk den oppmerksomheten det har krav på. I stedet opplever vi at tre historikere skriver en 300 siders bok om hva de finner av «feil» hos Marte Michelet.
Det finnes uriktigheter i Hva visste hjemmefronten? Men å påstå at de og den påståtte fordreiningen av sitater og tolkningen av dem i urimelig retning gjør at hele boken er mislykket, det holder ikke.
Nei, det holder bare ikke at sjofle kritikeres kritikk får Michelets bok blir stemplet som mislykket. Spesielt ikke fordi det i så fall slår tilbake på Espen Søbye personlig, som i likhet med Myhre/NRK glemmer å nevne en vesentlig opplysning. Søbye/Aftenposten informerer riktignok om at Søbye har skrevet forordet i pocketutgaven av «Hva visste hjemmefronten?», men at Søbye i rollen som juryformann ga Michelet Bokhandelens sakprosa-pris i 2019 har av en eller annen grunn falt ut av artikkelen. Hverken Søbye eller Aftenposten fant visst grunn til å opplyse leserne sine om dette faktum. For tross alt; det er jo bare Michelets kritikere som er sjofle, egennyttige og opererer med skjulte motiver her, ikke sant?
– Hvorfor har de tiet, lurer parhestene i Aftenposten på.
Ja, hvorfor det, mon tro? Gad vite hvor lenge vi må vente på at NRK, Aslak Sira Myhre, Aftenposten, Jan Erik Vold og Espen Søbye skal svare på det spørsmålet?
Oppdatering: Etter kritikk har Aftenposten nå oppdatert Vold og Søbyes artikkel med den utelatte opplysningen.