Skjermbilde: Leder for Norges hjemmefrontmuseum Lars Rowe i Aftenposten.
Debatten om Marthe Michelets av en samlet presse (og venstreside) hyllede bok «Hva visste hjemmefronten» rusler og går, og det dukker stadig opp nye opplysninger som harmonerer dårlig med Gyldendal, Michelet og hennes støtters foretrukne narrativ – som er særlig den identitære venstresidens nyord for «eventyrfortelling» – med Michelet i rollen som den modige sannhetssøkende journalist i ensom kamp mot mektige krefter som ikke vil ha den angivelig skitne sannheten om den norske hjemmefronten på bordet og derfor ikke gir henne tilgang til kilder.
Det gamle ordtaket om at løgnen går foran på raske ben rinner en i hu, ikke minst fordi Michelets stadig dårligere dokumenterte påstander allerede er blitt plukket opp av landets mest populære barne- og ungdomsforfatter Jon Ewo, som i sin nye bok «9. april 1940/8. mai 1945» – utgitt av Ena forlag (Vigmostad & Bjørke), som forhåpentligvis evner å takle saken bedre enn Gyldendal – kolporterer påstandene som fastslåtte fakta og vedtatte sannheter. Hvis du har barn eller ungdommer i hus kan det nok være lurt å styre unna forfatter Jon Ewo hvis du ikke synes det er noen god idé å utsette dem for falske nyheter og historieforfalskning.
Men tilbake til parhestene Gyldendal og Marte Michelet, som plutselig befinner seg i en heller kinkig situasjon. Sammen med alle andre som hardnakket forsvarer Michelets bok og budskap, og da spesielt det allerede etablerte narrativet om Den ensomme rytter som de åpenbart har kjøpt med hud og hår. Det er jo også kjedelig å gi slipp på ting man selv har investert så mye personlig og yrkesmessig prestisje i, som f.eks. forfatter Espen Søbye, som i sitt flammende forsvar for Michelet tilfeldigvis glemte å opplyse om at han selv – i rollen som juryformann – ga Michelet Bokhandelens sakprosa-pris i 2019. Da tar det seg jo ikke så bra ut for Søbye personlig om sakprosaboken viser seg å være full av fusk og snusk.
Fra høyeste hold er vi nemlig gjentatte ganger blitt forsikret av Gyldendal og Michelet om at sistnevnte arbeider på en svarartikkel som skal komme i tidsskriftet Prosa, hvor hun imøtegår all kritikk om fusk og fanteri og som angivelig vil legge all tvil om at det ene og alene er Michelet som har rett død. Mye tyder på at den artikkelen bør være overjordisk god, for Norges hjemmefrontmuseum dokumenterer nå at Michelet ikke en gang snakker sant om kildetilgangen sin.
Marte Michelet i Vårt Land 25. november om den såkalte Sønsteby-rapporten: «Den rapporten fikk ikke jeg tilgang til».
Videre i Aftenposten 27. november: «Rapporten ble funnet. Jeg etterlyste naturlig nok denne rapporten i Hjemmefrontmuseets arkiv da jeg jobbet med boken min, og fikk beskjed om at den ikke var bevart.»
Artig hvordan rapporter som aldri har vært borte – hvilket nettopp kritikerne har fremholdt hele tiden – plutselig kan bli funnet sånn, du! Men saken går plutselig fra vondt til verre for både Gyldendal og Michelet. Mye verre.
Leder for Norges hjemmefrontmuseum Lars Rowe i Aftenposten 7. desember:
Men vi kan dokumentere at hun har fått utlevert denne kilden. Vår arkivprotokoll og besøksprotokoll bekrefter at Michelet våren 2017 hadde mappen merket NHM 16J AS-8/64 til sin disposisjon i tre dager. Denne mappen inneholder, blant annet, rapporten fra Gunnar Sønsteby til Stockholm, datert 26. oktober 1942. Hva hun gjorde med kildematerialet på vår lesesal, vet jeg ikke. Det er jo mulig at hun ikke leste Sønsteby-rapporten. Det er mulig hun ikke festet lit til den. Det er mulig hun overså den. Sånt kan skje. Men hun fikk altså tilgang til den.
Gyldendal og Michelet har jo så langt avfeid nær sagt all kritikk av Michelets åpenbart lemfeldige omgang med såvel sannhet som kilder som tullball, så kanskje en av dem kunne være brydd med å forklare…?