Påstanden dukker opp med jevne mellomrom, ikke sjelden fra profilerte, selvutnevnte «talspersoner» for norske muslimer: hvis vi ikke gjør ditt eller datt – eller faktisk gjør ditt og datt – så vil ikke-vestlige innvandrere generelt og muslimer spesielt føle seg forfordelt, bli radikalisert eller skjøvet ut i utenforskap.
Denne gangen er det en daglig leder for Marie Plahte aktivitetssenter Ikhlaque Chan – med NRK som megafon – som hevder at «mange norske innvandrere» vil få følelsen av det «finnes to typer nordmenn: De hvite som har fulle rettigheter, og de brune som bare nesten er norske» hvis ikke norske myndigheter henter «hjem» terrrorister, krigsforbrytere og deres ideologiske støtter fra IS barbariske kalifat. Chan hevder også at de ikke ser forskjellen på å hente hjem en «hvit mann fra Kongo» og «mørke ekstremister» fra IS.
Ser man på denne saken fra mange norske innvandreres perspektiv, henger det ikke på greip at vi henter hvite menn hjem fra Kongo, og lar de mørke ekstremistene klare seg selv. Selv om UD påstår at sakene ikke er sammenlignbare, vekkes en følelse av at det finnes to typer nordmenn: De hvite og de brune.
Man får følelsen av at det finnes to typer nordmenn: hvite og brune.
Dette er følelser som oppstår når lederne våre viser nøling og beslutningsvegring.
Som de fleste andre som kommer med slike påstander, mener sikkert Chan det godt, men utpreget god reklame for innvandrerbefolkningen generelt og muslimer spesielt er det ikke. Og derfor kunne en offisiell undersøkelse/meningsmåling vært gunstig for både brune og hvite nordmenn: Er det noe hold i disse påstandene?
Selv har jeg vanskelig for å tro det, for ikke-vestlige innvandrere og muslimer kommer jo i alle former, farger og varianter. Islamisme, salafisme og wahabisme – som de fleste jihadister og IS-tilhengere bekjenner seg til – er tre særdeles ondartede varianter, og på verdensbasis er det muslimer som dør oftest og mest av dem. Når de ikke dreper for fote, er det som regel disse miljøene som tar kontroll over innvandrertette bydeler og boligområder, og deretter utøver sosial kontroll over alle som bor der for å presse dem inn i sitt bilde og bruke dem som maktbase overfor myndighetene og det omgivende samfunn. De tåler ikke det minste avvik fra den rette tro, og selv ikke andre muslimer er gode nok muslimer for dem.
De er barbariske mørkemenn og -kvinner som fremmer en av de mest blodige og undertrykkende religionspolitiske ideologier planeten har sett. De foretar seg ting med andre mennesker som normale personer knapt orker å lese om, langt mindre se bilder av. Kort sagt: en pest og en plage for de aller fleste i deres nærmeste omgivelser. En farlig pest og plage.
Det er de også i hele Vesten, og i hverdagen er det først og fremst andre muslimer som føler deres nærvær på pelsen. Her skal det legges til at svært mange ikke-vestlige innvandrere/muslimer er her fordi de har flyktet fra den svinske ideologien og dens tilhengere i utgangspunktet.
Og så er det det faktum at spikerbomber, AK-47, selvmordsvester og alle de andre trivelige innretningene jihadister og IS-tilhengere liker å hive i hodet på godtfolk, da. Disse har det til felles at de nettopp ikke ser forskjell på folk. Ikke-vestlige innvandrere, muslimer og deres barn dør også i terrorangrep på europeisk jord.
Så hvorfor skulle «mange norske innvandrere» ønske dem hjem eller føle seg tråkket på av norske myndigheter hvis de ikke henter hit flere IS-gestalter enn vi allerede har her?
Foreligger det et presserende behov blant «mange norske innvandrere» å fremstå som et slags sympatiserende omland for IS og dess like? Hvor «mange norske innvandrere» har lyst på en kvinnelig, ideologisk IS-forkjemper – som, skal vi huske på, uanfektet flyttet inn i husene til folk hennes åndelige brødre fordrev eller myrdet på bestialsk vis, forlystet seg med offentlige henrettelser, gladelig holdt slaver og bidro til voldtekt på samme – som kollega på egen arbeidsplass eller som barnehagetante for junior? Hvor «mange norske innvandrere» ønsker seg økt risiko for at de eller deres barn skal bli sprengt i fillebiter under lørdagshandelen på Stovner-senteret? Føler virkelig herr og fru Statskirkemuslimer seg mindre norske hvis myndighetene ikke påtar seg jobben som reiseselskap og henter herr og fru Terroristmuslimer, som etter at deres barbariske eskapader med innlagte voldtektsfester og drapsorgier dessverre tok slutt, vil «hjem» til en offentlig finansiert – selv muslimer betaler skatt – hvilepause før neste folkemorderiske kalifat hildrer i horisonten? Hvor «mange norske innvandrere» identfiserer seg så til de grader med absolutt alle andre muslimer at de tar det personlig at norske myndigheter og nordmenn flest ikke vil ha hit dokumenterte IS-tilhengere?
Hvis det er «mange norske innvandrere» som faktisk mener det Ikhlaque Chan tillegger dem, så er det både overraskende og dårlig nytt. Og for å si som sant er: i så fall bør Chan, moskèmiljøene og andre i antirasist/islamofobi-industrien øyeblikkelig slutte å klage over økende skepsis mot og ekskludering av muslimer. For det vil være en høyst naturlig konsekvens og det finnes ikke den holdningskampanje i verden som kan forhindre det. Ingen nye lover mot hatefull tale heller.
Påstander som Chans er som nevnt sikkert godt ment, til tross for at ganske mange selvutnevnte talspersoner har brøytet seg frem i offentligheten og levd høyt på slike uttalelser i alt for mange år som det er. De trenger ingen dokumentasjon, for det innvandringsliberale segmentet i og utenfor mediene står alltid klar til å svelge påstandene med hud og hår. Men de er ytterst uheldige og det er muslimer flest som får svi for dem.
For vi har sett det før: da Dagsavisen ved Hege Ulstein og Anders Heger pisket opp raseri – og ja, direkte hat – i samtlige av landets kommentarfelt i 2008, skyldtes det at de ubedt hadde overtatt tankevirksomheten for «mange norske innvandrere» og funnet at man måtte tillate andre flagg i 17.mai-togene, for ellers ville ikke «mange norske innvandrere» føle seg hjemme her og/eller føle seg ekskludert. Alibiet for dette fabelaktige påfunnet var Norsk Innvandringsforums Athar Ali, som nær sagt alle er klar over at ikke vil føle seg hjemme noe sted med mindre stedet er en nøyaktig kopi av Pakistan. Kommentarfeltene kokte over, og du kan sikkert gjette hvem som fikk skylden. Problemet var selvfølgelig at ikke en eneste annen norsk innvandrer – bortsett fra Ali, som har aldri vært og aldri kommer til å bli noe annet enn pakistaner – som hadde ytret ønske om noe slikt. Det kom først på bordet da Dagsavisen endelig tok seg bryet med å spørre dem redaksjonen hadde både tenkt og ment på vegne av. Men da var det for sent. Ulstein, Heger og Ali fikk sine femten minutters fame og kunne sole seg i glansen av sin egen toleranse og inkluderende holdning (Ali unntatt), de «mange norske innvandrerne» fikk den ublu regningen – som de mer eller mindre har slitt med å betale siden.
Vi har imidlertid probate virkemidler mot slikt som dette: undersøkelser, statistikker, målinger og rapporter. Så hva med å spørre innvandrerbefolkningen om hva de tenker, føler og mener i forhold til å hente hjem IS-folket og andre islamske ekstremister, før vi lar folk som Ikhlaque Chan tenke, føle og mene for dem i offentligheten? Etterpå vil alle vite hvor landet ligger, og det vil være en klar fordel for både hvite og brune nordmenn. Det kan ikke skje fort nok.
Det har også andre fordeler: når neste ikke-valgte talsperson kommer med påstander som ligner Chans, da tør kanskje våre velmenende medier å våge seg frempå med et eller flere kritiske spørsmål, som for eksempel om vedkommende kan dokumentere påstanden sin, ettersom en offisiell rapport jo viser at… En slik rapport kan ha også ha den heldige bieffekten at «mange norske innvandrere» får det alle vi andre har; retten til å velge våre egne talspersoner, sånn at vi slipper bli representert i media og den øvrige offentligheten av en tilfeldig prest, en selvoppnevnt, lokal størrelse eller en klanleder fra et tidligere hjemland.
Men sett nå endelig ikke Fafo eller Antirasistisk senter på jobben, da, for da er det antagelig ingen bortsett fra Marie Simonsen, Ervin Kohn og Harald Stanghelle som kommer til å tro på resultatet. IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) kan sikkert gjøre nytten.
Det er bare å gå i gang!
Likte du det du leste og mener at kvass kritikk av det bestående er nødvendig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte drift på Vipps 918 18 142 eller PayPal.