Nok en trist dag er over. Hvordan pårørende etter de 77 drepte har det på denne årsdagen, for ikke å snakke om de fleste andre dager, er nær sagt umulig å forestille seg. Selv har jeg barn og bare tanken på å miste dem er uutholdelig. Bare èn verre ting kan tenkes i så måte: å få dem brutalt revet vekk på den fryktelige måten 69 barn og unges foreldre, søsken og besteforeldre fikk 22. juli 2011.
Det er derfor med ekstra sinne man registrerer at de overlevende får ondsinnede meldinger fra ondsinnede mennesker som mener at de burde dødd sammen med sine venner på Utøya. En del av meldingene Aftenposten publiserer tyder riktignok på en viss psykiatri eller rusproblematikk, og vel er jeg kjent med Vær Varsom Plakaten, men jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor man velger å anonymisere disse menneskene. Det er ikke noe «han sa, hun sa» her, for de svinske ordene står der – svart på hvitt. De sitter der i ly av skjermen sin og sender groteske ting til unge mennesker som så, var i, opplevde og lever med helvete hver dag. De gjør det i overbevisningen om at ofrene og deres støtter er mer anstendige enn dem selv og ikke gir dem svineriet i retur – langt mindre henger dem ut offentlig. Har vi ingen lover som kan stille disse typene til ansvar, bør vi lage noen. Det vil om ikke annet være en minimal håndsutrekning til de som skal leve med skrekkbildene fra Utøya på netthinnen resten av sitt liv.
Men hva med alle oss andre? Hvor går vi etter det? Etter å ha lest det meste av det som ble skrevet om Utøya i gårsdagens aviser og på sosiale medier, er det ikke fritt for at man gjør seg noen tanker som kanskje ikke er ønskelige, men som kanskje er nødvendige å lufte likevel. Og når jeg skriver «alle oss andre», så mener jeg ikke ufjelge ekstremister på begge sider, men den store, demokratisk innstilte gruppen som tross alt eksisterer på midten. De av oss som er uenige, men forsøker å snakke sammen om ting selv om de gjør oss forbannet og da på en måte som ikke dehumaniserer meningsmotstandere.
La oss si at vi får bukt med «hatet på sosiale medier», som den politiske toppledelsen og svært mange aviskommentatorer tok til orde for i går. La oss si at uttrykkene for dette hatet – som utvilsomt finnes; bare se på meldingene de overlevende får og de er jo ikke alene (selv om det faktum at nettopp de får det er et absolutt bunnivå); det er en trend de aller fleste samfunnsdebattører på alle side har vært gjenstand for over tid – blir borte, men hatet, i den grad alt er hat, blir jo ikke det. Hva skjer med samfunnet da? Blir det bedre eller verre? Hat og sinne er dypt menneskelige følelser, alle er kapable til å føle det fra tid til annen, de fleste gjør det også fra tid til annen. De fleste klarer imidlertid å holde det noenlunde i sjakk og gir heller ikke uttrykk for det offentlig. I alle fall ikke på den måten vi akkurat så i Aftenposten.
Mange er de som i går etterlyste ånden fra Rosetogene i dagene rett etter 22. juli. De var fine og verdige markeringer, men de var markeringer av det sjokket og den sorgen nær sagt alle unisont følte i forbindelse med at 77 mennesker, mange av dem barn, var blitt drept i Breiviks hårreisende terrorangrep. De var derimot ikke et uttrykk for noe nytt samhold eller noen større enighet når det gjelder politikk eller samfunnsutvikling. At de likevel ble proklamert som uttrykk for dette var et feilgrep og mange lot seg tilsynelatende forlede til å tro det. Det så man tydelig på sosiale medier i går. Noen var skuffet over at vi ikke ble et bedre land, eller bedre mennesker, av terrorangrepet. Siden når har det skjedd at noen har blitt «bedre» av katastrofer?
Men i dagene og ukene etter katastrofen tror jeg derimot vi var mange som både ønsket og håpet at vi skulle lykkes i å restarte den norske samfunnsdebatten og gjøre den bedre. Ikke så amper og skrikete som den til da hadde vært. Mange fra begge sider gjorde da også flere hederlige forsøk. Men støvet hadde knapt lagt seg i regjeringskvartalet før det viste seg at litt for mange av de som sa at «vi alle» måtte vise ansvar, egentlig mente at det var «de andre» som måtte ta ansvar og siktet selvsagt til meningsmotstandere. Selv fortsatte de som før, nå rustet med et nytt skjellsord og flere beskyldninger i arsenalet. «De» – som jeg for øvrig er del av – oppfattet dette som urimelig. Der vi før var blitt utpekt som rasister og nazister, var vi nå «Breivikinger» og direkte ansvarlige for massedrap på barn. Stemningen ble ikke bedre av det, for å si det sånn. Selvkritikken på begge sider ble fraværende, alle ga opp og samtaleklimaet ble også deretter.
Bare måneder etter var de fleste på alle sider tilbake i tralten, i hver våre skyttergraver, og kranglet like friskt som før.
På en måte er det et sunnhetstegn, for slik politikere og andre snakker om ordskiftet nå, skulle man tro at det hele var en slags ørkesløs ordkrig vi bedriver her til lands. Det er det ikke. Den er et uttrykk for reelle interessekonflikter og et uttrykk for at det hersker svært sterk uenighet om samfunnsutviklingen i både Norge og Europa. Det foreligger også en utbredt frykt for uønskede samfunnsendringer. Derfor blir da også våre samfunn stadig mer polarisert og splittet, for vi er ikke, og ser foreløpig ikke ut til, å bli enige, samtidig som samfunnsutviklingen og endringen av de samme samfunnene er store og raske. Ordskiftet ligger mange år på etterskudd, og noen tror visst at vi befinner oss på 90-tallet fremdeles, der den/de med de mest høylytte beskyldningene vinner. De tider er over, og så ser vi da også et tiltagende sinne – som motsatt side en gang var relativt alene om – blant disse. Man sier/skriver «Hitler» når man mener «rasshøl», man sier/skriver «landsforræder» når man mener «drittsekk». Og det skjer over hele linjen.
Hittil har innvandrings- og islamdebatten vært den verste i så måte, men vi ser samme tendenser i for eksempel feminismedebatten, omskjæringsdebatten, kjønnsdebatten og transdebatten. Du er ikke bare innvandringsliberal, du er en Quisling og et sharia-ludder. Du er ikke bare innvandringskritisk, du er en nazist. Du er ikke bare for omskjæring av gutter, du er en barneskjender. Du er ikke bare motstander av omskjæring av gutter, du er en ekstremist.
To feil gjør ikke en rett, og det er heller ikke poenget her. Poenget er at det er en påfallende skjevhet i hvordan særlig politikere og medier omtaler fenomenet. For det er høyresiden, og da helst den konservative og/eller innvandringskritiske delen av den, som får skylden for at det er blitt som det er blitt. Hat – en allmenmenneskelig følelse – er blitt forvandlet til et slags høyresidefenomen. Men det er det altså ikke, og du trenger bare å kaste et raskt blikk på sosiale medier for å innse det. Denne skjevheten legger folk faktisk merke til og mange blir naturlig nok forbannet av det. Noen former for selvkritikk eksisterer ikke. I går ble for eksempel et statusinnlegg – proppfullt av rose- og hjerteemojis – mye delt på FB. Det manet til kjærlighet og samhold og fordømte hat i alle sine former. Det samme innlegget sparte ikke på sitt eget hat til innvandringskritikere generelt, Frp spesielt, men også Erna Solberg og Høyre. I tråden under hyllet folk det antihatiske innlegget og ga fornøyd uttrykk for sitt eget av slagsen. De fleste jeg tok en titt på later til å være voksne mennesker – og de ser ikke engang ironien i det de driver med. «De andres» hat må uttryddes (og helst in person også, så det ut til) for det/de er skadelige for et harmonisk samfunn, det er de skjønt enige om, deres eget flommer fritt og ingen av dem legger merke til det. Men det er vel godt hat i motsetning til de andres dårlige hat, antar jeg. I den grad noe av det er hat, da, jeg er ikke så sikker lenger, for mye av det jeg ser er ektefølt sinne og frustrasjon eller genuin antipati og motvilje, men offisielt heter visst alt slikt «hat» nå.
Og hvordan ble for eksempel innvandringsdebatten så betent som den var og fremdeles er? Jada, det fantes og finnes nazistiske og/eller rasistiske grupper som det var grunn til å kaste seg over i debatten, men halvparten av befolkningen er jo ikke med i dem. I flere tiår har det vært vanskelig for «normale folk» å komme til orde med legitim kritikk og legitime bekymringer. Som vi ser i dag, hadde de også rett i å være bekymret. Det har aldri kommet noen unnskyldning, ikke en gang en forklaring på hva som skjedde og hvorfor. Det ligger mye vonde følelser igjen hos mange etter den behandlingen de eller meningsfeller har fått. Nå er debatten mer åpen, men ikke mer åpen enn at medieyndlinger stadig kan tillate seg å kalle seriøse, fredelige og demokratiske innvandringskritikere for Breivik Light, uten at andre mediepersonligheter leer på så mye som et øyelokk. Man kan offisielt kalle en politiker for ekstremist fordi hun er motstander av omskjæring av guttebarn. Det blir ingen kritiske avisledere av det heller.
Det er på tide å akseptere det faktum at det skal to til for å danse tango. Det er ikke én side i debatten som er ansvarlig for at vi befinner oss hvor vi gjør i dag. Det er selvfølgelig også mange andre årsaker – som at vi står overfor store problemer som vokser for hver dag som går – men alle har, dessverre, gitt sitt bidrag til at det offentlige ordskiftet er under pari og attpåtil blir verre. Og selv om vi får tatt rotta på den verste hatspredningen på sosiale medier, så vil det fortsatt ligge der, fordi visse samfunnsspørsmål er særdeles konfliktskapende i seg selv. Å ta hatet, hvis vi skal bruke dagens definisjon, er å ta symptomene, ikke årsaken. Det er selve de politiske stridsspørsmålene og konfliktene vi må adressere.
Og akkurat det kan vi helt sikkert gjøre på en langt bedre måte enn vi gjør i dag. Men da må alle bidra – også innvandringsiberale grupper, politikere og medier. Riktignok har vi innvandringskritikere vinden i ryggen for tiden, men vi kan ikke trylle vi heller. Vi har like lite styr eller innflytelse på hva «hatere på høyresiden» skriver på sine egne plattformer, som våre meningsmotstandere har på hva «hatere på venstresiden» skriver på sine.
Det vi alle kan gjøre, er å ta oss selv i nakken og innse at bjelke og splint ikke alltid befinner seg i noen andres øyne. Av og til er begge deler i vårt eget.
