Men han har råd til å henge ut og mistenkeliggjøre ordinære arbeidstagere med falske anklager?

Skjermbilde: Instagramkonto-dommer Jamal Sheik i Nettavisen.

Ble tipset om Nettavisens sak i morges og begynte på en artikkel, men WordPressen min er litt kranglete i dag, så den får komme siden. Her er i alle fall utkastet:

Les først saken i Nettavisen og tenk godt over den og ikke minst litt over hva slags dømmekraft de selskapene har som legger seg langflate for denne lynsjegjengen. For ikke nevne nevne mediene, som ukritisk drar Jamal Sheik inn i studio uten noen bemerkninger om hvem han er og hva slags virksomhet han faktisk bedriver.

Sheik og hans sammensvorne er kort og godt politiske bøller, og som bøller flest søker de å tilegne seg status og makt med bøllemetoder. I et sunt samfunn med sunne medier ville det blitt påpekt – på lederplass og i beste sendetid – hvem og hva de er, og hvilken kroppsdel de kan stappe bøllemanerene sine inn i.

For Jamal Sheiks Instagramkonto «Rasisme i Norge» bedriver utstrakt, privatrettslig overvåkning av sivilsamfunnet og henger ut og/eller krever arbeidstagere oppsagt for påstått rasisme – uten å sjekke de faktiske forhold. Sheik fremmer et angiversamfunn vi ikke har sett siden den tyske okkupasjonen, fungerer eneveldig som dommer, jury og bøddel overfor ordinære arbeidstagere uten å sjekke fakta og skremmer selv store selskaper på retrett, så hvorfor er det bare Nettavisen og Minerva som problematiserer virksomheten hans?

Og når Nettavisen stiller spørsmål om hvorfor han uten videre hang ut en togkonduktør og ba Vy «ta grep» (eg. gi vedkommende sparken eller iverksette disiplinærstraff) FØR han i det hele tatt sjekket saken, svarer han selvfølgelig ikke. De som forsøkte å gi faktiske opplysninger om hva som virkelig skjedde, ble blokkert. Sheik fjernet etterhvert det falske videoklippet, tok vekk sin egen kommentar om saken – skal tro om han har gitt Vy og den aktuelle konduktøren en uforbeholden unnskyldning? – og skriver helt generelt:

«Hei! Vi har fått høre at det har vært en situasjon hvor et vi la ut har en lengre video. Denne videoen har vi aldri sett tidligere, verken har vi blitt tilsendt dette før. For det første er mye av arbeidet vi gjør med barn og unge tillitsbasert. Vi har ikke råd til å mistenkeliggjøre ungdom som tar kontakt med oss.»

Jamal Sheik og medsammensvorne har altså ikke råd til å «mistenkeliggjøre ungdom som tar kontakt», men de har råd til å henge ut ordinære arbeidstagere som bare gjør jobben sin og kreve at arbeidsgiver reagerer?

Det er enorm makt i rasisme-anklager – hvor grunnløse de enn er, bare spør Erik Schjenken – og hvem i verden synes det er greit å gi et sånt våpen til en ansvarsløs lynsjejustismann som dette?

Og nei, jeg snakker ikke for min syke mor, for sannsynligheten for at denne fyren og den like tvilsomme som uakseptable virksomheten hans på noe vis får ram på meg personlig er lik null, av den enkle grunn at jeg (og arbeidsgiveren min, som også er meg) blåser i både ham og anklagene hans fordi jeg har levd med både dem og sånne som ham i 14 år allerede. De kan ikke komme med noen hysteriske skjellsord de ikke har sagt tusenvis av ganger fra før og beklager, det gjorde ikke inntrykk da og det gjør ikke det nå. Skribenter som meg er for lengst bedømt som utenfor det gode selskap – og det lever og trives jeg for min del godt med.

Men fordi pinglete selskaper legger seg på rygg og NRK og øvrige medier behandler Jamal Sheiks og virksomheten hans som en legitim samfunnsaktør, er dette en trussel mot sivilsamfunnet, arbeidstageres rettssikkerhet (sannsynligvis også fysiske sikkerhet når bare stemningen Sheik & co pisker opp blir hysterisk nok) og den generelle tilliten i samfunnet. Og det åpner for enda mer misbruk enn det vi allerede har sett av rasisme-anklager for å oppnå politiske eller sosiale fordeler, dekke over egen asosiale atferd, kriminalitet etc. og får eventuelle vanlige tjenestefeil til å fremstå som overlagte og ondsinnede.

Det er ingen overdrivelse, for opportunistiske politikere og medier hiver seg ikke sjelden på slike stemningsbølger uansett hvor falske de er, og det later til at de har særdeles vanskelig for å eller rett og slett ikke vil lære av sine feil. De fleste husker nok at drevet mot Schjenken, som ble utropt som Riksrasist i 2007, var enormt. Men de færreste husker at hele Norge faktisk ble stemplet som strukturelt rasistisk ut fra denne ene saken. Antirasistisk senter dånte nesten av ren begeistring, mens leder for den statstøttede organisasjonen OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering) Akhenaton de Leon var raskt ute for å forsikre landets minoriteter at de som dødssyke kom til å ligge strødd i Oslos gater etter rasistisk ambulansepersonell. Toppolitikere som kulturminister Abid Raja, SVs daværende finansminister Kristin Halvorsen og daværende likestillingsombud Beate Gangås sto ubeskjemmet frem i media med skamløse påstander om at dette «ikke ville skjedd en hvit mann» – til tross for at et to sekunders Google-søk viste at utsagnet ikke hadde noen som helst rot i virkeligheten. Det visste jeg, for i motsetning til etablerte mediers journalister – som ikke var i humør til smålige hensyn som fakta – søkte jeg nemlig. I 2007 ga søket «AMK» pluss «klager» ikke færre enn 2210 treff og blant dem var det mer enn nok av eksempler på at lignende tjenestefeil nettopp «skjedde en hvit mann».

Nå sitter altså mennesker Jamal Sheik og samarbeidspartnere med tilsvarende elendig dømmekraft og overvåker sivilsamfunnet i den hensikt å henge ut og straffe ordinære samfunnsborgere – samtidig som de åpenbart har null ansvarsfølelse for å sjekke om det skjer på grunnlag av fakta eller ei.

Hva har myndigheter, medier og du selv tenkt å gjøre med det?

  • Les mer om antirasisters lynsjejustis og politikere, medias samt statsstøttede organisasjoners skammelige atferd i Schjenken-saken i artikkelen «En medieyndlings fall».