Alle som var barn eller ungdom på 70-tallet husker sannsynligvis den populære gåten «hva er det som går og går og aldri kommer til døra?». Svaret var klokken, men det var nok bare fordi vi ikke kjente til ordet «integreringsdebatt» den gangen.
For integreringsdebatten går og går, år ut og år inn, og kommer aldri noen steder. Det skyldes antagelig at den alltid starter på scratch, som om den aldri har eksistert eller som om 30-40 års erfaringer, både hjemme og ute, ikke teller. Som om vi ikke har prøvd nesten alt som er menneskelig mulig og det til hundrevis, antagelig tusenvis, av milliarder kroner. Derfor blir gamle slagord og forslag som nye. Hver gang. Det blir debattinnlegg og verbale diskusjoner for eller mot – og så skjer det ingen verdens ting, før noen oppdager at de integreringstiltakene som er iverksatt ikke virker eller har nok effekt. Og så er det på`n igjen.
En av årsakene til dette er at det offisielle Norge – med de etablerte mediene som drahjelp – fremstiller nesten ethvert problem som noe særnorsk. Enkelttilfeller og isolerte avvik, så å si. Fungerer ikke tiltakene, må det følgelig være noe feil med Norge og nordmenn. Og det er det selvfølgelig. Vi bruker ikke penger nok, vi er ikke inkluderende nok, vi er for nasjonalsjåvinistiske, for intolerante, for diskriminerende og fanden og hans oldemor. Så får vi en lengre debatt om det og en rekke flotte tiltak mot nordmenns feil og mangler.
Men problemer relatert til særlig asyl- og familieinnvandring fra Afrika og Asia er tilnærmet identiske i samtlige land som har slik innvandring og ditto minoritetsmiljøer av noen størrelse. Og de består, til tross for at de fleste land har hatt forskjellig tilnærming til problematikken og også prøvd det meste. Ingen har knekket koden, selv om det ikke har manglet på forsøk de siste 30-40 år.
Norsk og europeisk integreringsdebatt er mer eller mindre historien om å finne opp kruttet på nytt – hver uke.
Det snakkes jo så mye om internasjonalt samarbeid, så hva med å utveksle erfaringer på dette feltet, gjerne før vi går opp de løypene andre har gått og feilet i før oss?
– Å komme seg i jobb er nøkkelen til å lykkes i Norge og henger sammen med språk, nettverk, sosial mobilitet og evne til å forsørge seg selv. All integreringspolitikk bør utformes med denne kunnskapen i bakhodet, skrev for eksempel VG på lederplass så sent som i forrige uke.
Det er jo kjekt, men i praksis ligger denne tanken bak all integreringspolitikk, og både her hjemme og i land vi ellers liker å sammenligne oss med har det vært tverrpolitisk enighet om dette i minst 30 år. Ingen har så langt lykkes.
I NAVs nye rapport «Fattigdom og levekår i Norge», fremgår det at halvparten av alle som mottar sosialtrygd i Norge er flyktninger eller innvandrere.
– Skal Norge ha en bærekraftig innvandrings- og integreringspolitikk, må vi lykkes bedre enn det vi har gjort så langt, sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) til Vårt Land, som klinker til med denne overskriften på forsiden:
Skal få flyktningene vekk fra sosialhjelp.
Flotte greier; da gjenstår det bare å finne ut hvordan!
Generelt har innvandrere i Norge fra Afrika og Asia en sysselsetting på henholdsvis 48,6 og 56,1 prosent, og her drar østasiater opp. Tallene er langt mer nedslående blant innvandrere fra Midtøsten og Nordafrika. For eksempel blant somaliere, hvor bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er i inntektsgivende arbeid.
I Norge har det har vi noe som kalles Introduksjonskurs, som er landets prestisjeprogram på integreringsfeltet. I 2015 fremgikk det av tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (ImDi) at bare en av fire asylsøkere kom jobb etter avsluttet kurs. Og som jobb teller altså èn time eller mer sysselsetting i uken. Det gikk også bakover: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene hadde bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter prestisjeprogrammet, som ga deltagerne rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner. Integreringen av asylsøkere og familiegjenforente på særlig arbeidsmarkedet går i det hele tatt feil vei. Ifølge Nordisk Ministerråds rapport Immigrant labor market integration across admission classes fra 2017 er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger etter fem års botid i Norge.
Ifølge integreringsminister Jan Tore Sanner bruker vi allerede rundt 17 milliarder på integreringstiltak hvert eneste år. I 2011 ble det for øvrig kjent at det i løpet av 20 år var blitt brukt 100 milliarder kroner, 5 milliarder i året, på forskjellige integreringstiltak. Det var bare de direkte utgiftene, og likevel var arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger så høy som i resten av befolkningen. I 2011 var antallet ikke-vestlige innvandrere i Norge 276 447. Idag er det 407 518.
Men da er det vel den norske integreringspolitikken det er noe i veien med?
Nå, ja. Danmark har også et prestisjeprogram – Integrasjonsutdannelse (IGU) – som er et samarbeid mellom den danske regjeringen og arbeidsmarkedet, og ble introdusert som en 3-årig forsøksordning i 2016. Den innebærer at flyktninger ansettes i to år hos et firma til lærlinglønn. Hensikten er at flyktningen skal «investere i sin egen fremtid». Hvordan har det gått? Ikke så veldig bra: hver tredje, 36 prosent, sluttet før tiden eller møtte aldri opp til første arbeidsdag. Bare fire av ti kommer seg i ordinær jobb eller utdannelse.
IGUs fiasko skyldes naturligvis en feil på hele programmet: nybegynnerlønnen er nemlig for lav.
Det går da heller ikke så det suser på det øvrige integreringsfeltet. Bare 0,51 prosent av migranter fra Somalia kommer i arbeid det første året de er i Danmark. Bare 0,7 prosent av syrerne, 2,55 prosent av afghanerne og 5,07 av iranerne gjør det samme. Nye tall fra Dansk Arbejdsgiverforening (DA) viser for eksempel at av de 173 eritreerne og familiegjenforente som ankom Danmark i 2014, kom ingen – 0 – i jobb etter ett år i landet. Og hvis feil er det? Danmarks, selvsagt. De er nemlig ikke flinke nok til å oppsøke flyktninger og få etablert kontakt til næringsvirksomheter:
Ifølge direktør for Foreningen Nydansker, Torben Møller-Hansen, peger tallene på en øm tå i den danske integrationsindsats, hvor kommunerne har været for dårlige til at opsøge flygtninge og få etableret kontakt til virksomheder.
Erfaring viser nemlig, at flygtningene ikke selv søger job, når de ankommer, siger han.
Over til Sverige, hvor de også kjører den såkalte arbeidslinjen. De har kanskje fått det til? Vel, nesten 6 av 10 som er registrert hos Arbeidsformidlingen er født i utlandet. Etter åtte år i landet er stadig annenhver utenlandsfødte uten jobb. Denne gruppens andel utgjør bare 23 prosent av landets samlede befolkning, men 58 prosent av de arbeidsledige. Det er en økning på 8 prosent siden 2016.
– At så mange innvandrere står utenfor arbeidsmarkedet, vil på sikt skade den svenske økonomien, uttalte det statlige Konjunkturinstituttet. – Hvis ikke flere kommer på arbeidsmarkedet blir vi nødt til å øke skattene i Sverige, la prognosesjef Ylva Hedén Westerdahl til.
Det samme er forresten tilfelle i Norge, hvor beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at den ikke-vestlige innvandringen er så kostbar at fra og med 2025 vil hver eneste innbygger i landet ut med 10 000 kroner i årlig ekstra skatt for å dekke inn kostnadene.
Tilbake til Sverige, som har en ordning hvor de utbetaler en særlig ansettelsesstøtte for nyankomne asylsøkere. Det hjalp, kanskje? Tja, i 2016 gransket avisen Dagens Nyheter situasjonen og fant at svenske myndigheter de siste syv årene hadde brukt over 50 svimlende milliarder kroner for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Mange av tiltakene er direkte myntet på asylsøkere. De årlige kostnadene steg fra drøye to milliarder 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Til liten nytte: Til tross for at flere av støtteordningene gjorde det nesten gratis å ansette nyankomne asylsøkere, gikk bare et fåtall videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som gikk fra såkalte innslusningsjobber til vanlig jobb, sank attpåtil for hvert år og var i 2016 på knappe 7 prosent.
Men vi får nok gå ut fra at det er noe galt med de svenske integrasjonsprogrammene også. At innvandringen fra mislykkede stater i Midtøsten og Nordarfrika er for stor til at mottakerlandene klarer å håndtere den, kan det jo ikke være.
«Frykter sjokkregning på Syria-flyktningene», skrev Aftenposten i 2015, og siterte en sentral kilde i Høyre:
– Det er behov for en realitetsorientering i alle partier, sa vedkommende.
Ja, hvordan går det nå med den, mon tro?