Utdanning om Holocaust er obligatorisk i Sverige. Nå varsler foreningen Zikaron om at det spesielt i Malmø er ekstremt vanskelig å nå frem med slik undervisning, og at lærerne er redde for å undervise om dette. Zikaron er en forening dannet av barnebarn til overlevende etter Hitlers forsøk på å utrydde alle jøder i andre verdenskrig. Foreningen ble dannet av Adina Broström og Nadine Gerson Flam for syv år siden. I et debattinnlegg i Sydsvenskan roper de varsko:
– För att säkerställa att antisemitismen inte växer sig stark och att folkmord likt Förintelsen aldrig upprepas är utbildning om detta fasansfulla kapitel i mänsklighetens historia helt central. I den svenska läroplanen är det obligatoriskt att undervisa om Förintelsen, men på senare tid har en rad medier rapporterat om lärare som inte vågar göra det därför att de är rädda för hotfulla elever. Förintelsen är särskilt angelägen i områden som delar av Malmö, där antisemitismen är utbredd och lärare, enligt flera medier, av rädsla undviker att berätta om Förintelsen.
Broström og Flam forteller også om at forelesere fra Zikaron har følt seg utrygge ved foredrag holdt i «visse» skoler, og at lærerne av og til ikke bryter inn når elever oppfører seg truende mot dem, men bare lar det skje.
Hvem, hva og hvorfor?
Dette er et reelt problem, skoler i flere land har varslet om dette tidligere. Også i Norge har det vært et problem at lærere opplever det som ubehagelig å undervise om Holocaust, selv om det står på læreplanen.
Det svenske debattinnlegget hopper over en dypere analyse av hvorfor det er slik. Er det sånn at de ikke vet noe om det? Aner de det? Hvorfor er antisemittismen mest utbredt i «visse» skoler, og hvilke skoler er det? Hvorfor er det akkurat i Malmø det er vanskelig å nå frem, er store deler av disse områdene befolket av nazister? Hvis ikke, hvem er disse som ikke vil lære om Holocaust? Er antisemittismen som gjenkjennes i disse områdene et element som eksisterer på egen hånd, som luft og vann, uten konkrete avsendere? Og hva kan gjøres for å motvirke det, spesielt i disse områdene og på disse «visse» skolene? Som leser sitter jeg igjen med mange spørsmål og få svar.
Konfliktskyheten er kanskje større i Sverige enn i andre europeiske land, den berømte åsiktskorridoren er smal og taket er lavt. Problemer skal helst pakkes godt inn i flere lag før de legges på bordet. Så da gjenstår det å se hvordan de skal løse dette uten å henge bjella på katten, og ikke minst hvordan de skal løse et økende problem uten å peke direkte på hvem som eier problemets kjerne.
Vi venter ikke i spenning…