En ny undersøkelse fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser at antallet hatefulle ytringer på nett er – i skarp kontrast til den offisielt vedtatte myten om et Norge som drukner i nett- og muslimhat – oppsiktsvekkende lite. Små 6 prosent av ungdom mellom 16 og 20 år oppgir å ha opplevd hatefulle ytringer på nett som har påvirket dem negativt. Det er selvfølgelig 6 prosent for mye, men slik myndigheter, media og interesseorganisasjoner uttaler seg om «hat på nett», i tillegg til alle reguleringene de foreslår som følge av, skulle man jo tro det var nærmere 100 prosent.
Mest oppsiktsvekkende og derfor tilnærmet fortiet i mediebildet er at hat mot muslimer heller ikke er det grotesk store samfunnsproblemet mange vil ha det til. Som generalsekretær i Norsk Redaktørforening Reidun Kjelling Nybø og seniorrådgiver i samme Arne Jensen påpeker: Antallet kommentarer som kan regnes som hatefulle ytringer (og da etter mottagerens egen, svært vide definisjon av begrepet) har riktignok økt fra 35 kommentarer i måneden i perioden 2010-2015 til 132/mnd. i 2016-2021, men med tanke på at undersøkelsen dreier seg om ca. 300.000 nyhetssaker om nettopp muslimer, er antallet oppsiktsvekkende lavt.
– Det indikerer at hatefulle ytringer mot muslimer på dette området er et mindre samfunnsproblem enn det mange har trodd, konkluderer Nybø og Jensen under den berettiget optimistiske overskriften «Godt nytt om nettdebattene».
Og dette må da være spesielt godt nytt for muslimer, som de siste årene har blitt fremstilt av myndigheter, medier, interessegrupper og ikke minst seg selv som en systematisk forfulgt, hatet og hundset minoritet her i det som alle undersøkelser viser at er et av planetens minst rasistiske land?
Ja, du kunne jo tro det, men nei – slik er det naturligvis ikke. Daglig leder i LIM (Likestilling, Inkludering og Nettverk) Rabia Musavi er derfor på banen for å slå ned eventuelle tilløp til optimisme: Muslimer og særlig hijabister er forfulgt og hatet. Punktum. Musavi reagerer sterkt på at Bufdir opererer med begrepet «eksplisitt muslimhat»: » – Kartleggingen viser at det er en marginal gruppe mennesker som uttrykker eksplisitt hatefulle ytringer om muslimer. Det reagerer jeg på – for hva er egentlig eksplisitt muslimhat?», skriver hun og følger opp med å fortelle om en offentlig tilværelse med konsekvent knebling, mobbing, hat og trusler. Interessant nok uten et eneste eksplisitt eksempel leserne kan vurdere og selv ta stilling til.
Musavi mener blant annet at kvinner med hijab blir møtt med hat, fordommer og trusler når de uttaler seg i den offentlige debatten: »- Kvinner med hijab som uttaler seg, blir møtt med hat og fordommer fordi de bruker et plagg som blir ansett som kvinneundertrykkende. Men det er de som utøver hat og hatefulle ytringer, som faktisk begår kvinneundertrykkende handlinger.»
Muligheten for at negativiteten og motviljen Musavi og andre hijabister blir møtt med kan skyldes meningene de forfekter i offentligheten eller selve klubben de har meldt seg inn i, faller visst ikke Musavi inn. I følge henne skyldes de negative reaksjonene hun vekker «hennes identitet som norsk muslim». Uten sammenligning for øvrig kan vi jo spørre hvordan Musavi og andre tror at et SIAN-medlem som presenterer seg som- og bruker SIAN-effekter i offentligheten fra morgen til kveld opplever den fysiske hverdagen og nettdebatter? Mener hun f.eks. at all den negativiteten og motviljen vedkommende beviselig blir møtt med (vold inkl.) bare skyldes andres hat og fordommer mot vedkommendes valgte identitet? Nei, tenkte meg det.
Personlige valg har konsekvenser, skriver Musavi og har evig rett i det. Hun er derimot ikke villig til å bære dem og velger heller å lempe dem over på alle andre: Det er bare dem og deres meninger det er noe galt med, aldri hennes eller hennes åndelige søstres.
Selv har jeg valgt en hel haug identiteter, hvorav en er for likestilling samt kvinners frihet, sikkerhet og rettigheter, og av det følger uvilkårlig en islam- og (sterkt) hijabkritisk identitet. Det, Musavi, har også konsekvenser, spesielt når jeg forfekter mine meninger om de to siste i offentligheten. Da fylles FB-tråder og ikke sjelden innboksen min av meldinger om «min identitet» som mangler en del på sjarmen. Og det er ingen premie for å gjette riktig på hvor de kommer fra.
Sant å si gir jeg fullstendig blaffen i såvel Musavis som andre hijabisters «muslimske identitet», for jeg er rett og slett ikke personlig interessert i noen av dem. Det jeg derimot ikke gir blaffen i, er konsekvensene de og klubben de har meldt seg inn i har for samfunnet og da særlig kvinners stilling – og det akter jeg ikke å tie stille om uansett hvor personlig krenket noen av dem blir av det.
Og det ståstedet er det en uendelig rekke gode, rasjonelle og dokumenterbare argumenter for; argumenter hijabister og deres støtter praktisk talt aldri vil eller kan svare på. Derfor kontrer de alltid med personlige lidelsesberetninger eller stempling av kritikere, stort sett benytter de seg av begge deler.
Men det fjerner altså ikke det dokumenterte faktum at alle samfunn der islamsk tildekning som hijab enten utgjør majoriteten, er utbredt eller på vei til å bli det, er gjennomført elendige samfunn hva gjelder kvinners frihet og rettigheter. Og vi ser at og unnskyld uttrykket, men det finnes ikke noe annet ord for det: møkka allerede har befestet seg i innvandrertette områder i Europa og at den renner videre derfra. Det er trist at Musavi, hennes medsøstre i ånden og deres støtter føler seg støtt på mansjettene av at en stor og sunn majoritet sier nei takk til slike tilstander som kan observeres alle steder der islam og islamske verdier er fremherskende. Svaret er fortsatt Nei Takk og står det til meg forblir det Nei Takk. Så når debattanter som Musavi står frem i offentligheten og forfekter islams og hijabens velsignelser og rettmessige plass i samfunnet, så skulle det bare mangle at de får massiv motbør.
Det har seg nemlig slik: Hodebekledning – eller religion, for den saks skyld – er ikke noen medfødt egenskap. Den blir enten påtvunget jenter fra de er for små til å velge selv og ikke minst: for små til å vite at de faktisk har valgfrihet/for små til å utøve den, eller – og det er enda verre – de velger det frivillig som unge, voksne kvinner. Hvis du er vokst opp med dette presset både i familien og av omgivelsene kan man saktens spørre om hvor frivillig valget er for mange unge/voksne, men det er en annen sak. Moteriktige champagnefeminister og hijabaktivister Vesten har ikke desto mindre opphøyet plagget til et slags frigjøringssymbol og feirer attpåtil uvesenet med en egen, internasjonal festdag, hvor de er frekke nok til å be ikke-muslimer å dekke seg til i solidaritet med det håndgripelige symbolet for en dypt misogyn tankegang; en tankegang vi i Europa har kjempet, blødd og dødd for å bli kvitt og som kvinner i andre deler av verden fremdeles dør av hver eneste dag.
Det angivelig uskyldige 30 grams tøystykket – som medier og vestlige islamstøtter ynder å kalle det – er nemlig alt annet enn det. For i den islamske verden, og nå også i Europa, blir hijaben og annen tildekning påtvunget barn nesten ned i to årsalderen; kvinner blir straffet av myndighetene, eller slått og mishandlet av fedre, onkler, brødre og fettere for å ta den på eller hvis de tar den av, i verste fall drept. Det er grunn til å minne om at mange kvinner nå sitter arrestert i Iran og risikerer 10 års fengsel for å ha protestert offentlig mot landets hijabpåbud. Og den prisbelønnede menneskerettighetsadvokaten Nasrin Sotoudeh ble dømt til 38 års fengsel og 148 piskeslag for bare det å ha forsvart dem! Mer uskyldig kan vel et symbolsk plagg knapt bli?
Dette symbolet står altså muslimske kvinner og «feminister» på venstresiden i det frie vesten stolt frem og forsvarer som et personlig, frivillig valg, samtidig som de forlanger at det skal aksepteres som et helt uproblematisk plagg på lik linje med alle andre og som slett ikke kan/bør kritiseres. De tar feil. De kan ganske enkelt ikke dra på seg et så symboltungt plagg og forlange at det omgivende samfunn bare skal forholde seg til deres personlige, private tolkning av det. Gud eller Allah vet hvem som har innbilt de muslimske miljøene slikt vrøvl, men det er uansett på tide at de våkner opp fra denne behagelige, men verdensfjerne livsløgnen.
Det føles sikkert fint for de enkelte muslimske kvinnene som personlig tolker tildekningen som noe helt annet, men det er altså ikke hva omgivelsene ser når det gjelder den samme tildekningen – og det er de siste som beviselig har rett: de fleste anerkjente tolkningene av islam er kvinne- og seksualfiendtlige, de anser kvinnen som underordnet mannen og de plasserer ansvaret for mannens seksualitet på kvinnen. Samtidig reduserer de mannen til en instinktstyrt reptilhjerne uten selvkontroll – en seksualforbryter in waiting, så å si.
Tankegangen alt for mange islam-tilhengere forfekter har faktisk konsekvenser for hele samfunnet, og de er tydelige for alle å se i landene der islam dominerer og tildekningen – og i forlengelsen: kjønnssegregeringen – er utbredt. Seksuell trakassering av kvinner i det offentlige rom er et omfattende samfunnsproblem og så vanlig at det jager kvinnene ut av gatebildet og inn i hjemmene. I Egypt har f.eks. grupper av menns seksuelle trakassering av kvinner i det offentlige rom antatt en epidemisk karakter og hele 83 prosent av de egyptiske kvinnene forteller at de har blitt verbalt eller fysisk krenket. 98 prosent av utenlandske kvinner bosatt i Egypt har opplevd en eller annen form for seksuell trakassering. En FN-studie fra 2013 viser at tallet økte til 99.3 prosent og den mest vanlige formen for trakassering var beføling. Samme år viste en studie at Egypt var det verste av 22 arabiske land hva kvinners rettigheter angår, tett fulgt av Irak, Saudi Arabia, Syria, Jemen, Sudan, Libanon, Palestinsk territorium og Somalia. Nå ser vi beklageligvis flere tendenser til det samme i innvandrertette bydeler i Europa. Og de trakasserende mennene føler ingen skyld, for kvinnene er jo selv ansvarlige for den, enten fordi de ferdes ute uten sine mannlige eiere eller fordi de ikke er tildekket nok.
– Den sosialt aksepterte, hverdagslige seksuelle trakasseringen, berører enhver kvinne i Egypt uavhengig av alder, yrke eller sosioøkonomisk bakgrunn, sosial status, klesdrakt eller oppførsel, sa talskvinnen for den egyptiske organisasjonen HarassMap, Noora Flinkman, i 2013.
Det er verdt å notere seg at denne atferden faktisk er sosialt akseptert. Det er den i diverse innvandreres hjemland og det er den også i alt for store deler av de muslimske miljøene i Vesten, dessverre. Her hjemme kan likevel hijabister, islamister og deres vestlige støtter – utrolig nok uten kritiske spørsmål – hevde at tildekning beskytter kvinner mot seksuelle tilnærmelser, objektifisering og seksualisering, men som alle kan se: det er overhodet ikke tilfelle. Det står verre til med kvinners frihet og sikkerhet i islamske land enn på noen andre steder på planeten.
Jenter og kvinner som blir truet av familien eller nærmiljøet til å dekke seg til, er selvfølgelig unnskyldt. De kvinnene som ifører seg det misogyne symbolet frivillig og attpåtil skryter av og pusher det i offentligheten, stiller i en annen kategori. De har tatt et fritt valg, og da får de stå for det og tåle motviljen det naturlig nok vekker: de understøtter tross alt en dypt kvinnefiendtlig tankegang, helt uavhengig av hva de personlig måtte føle og ikke, som er årsaken til grov vold, overgrep og drap på kvinner verden over. At voksne kvinner velger å underordne seg denne tankegangen står dem dessverre fritt og så får de jo gjerne være stolte av det hvis de vil. Men de bør ikke forvente noen applaus for det, for det kommer de aldri til å få fra andre enn små, outrerte miljøer og innesnødde kulturrelativister på ytre venstre flanke.
Det er nemlig en annen side som hijabbrigaden og dens støtter bekvemt velger å overse, og det er en av tingene som gjør at de fremstår så inn i hampen usympatiske og selvsentrerte: et symbol har alltid to funksjoner. Det viser hva bæreren er, men også hva ikke-bærere er.
Så når tankegangen er at ærbare kvinner går tildekket, sier det også noe om kvinner som ikke dekker seg til. Når du da har en stor andel menn som virkelig mener dette og kvinner som bekrefter dem i det, utgjør det en reell risiko for alle andre jenter og kvinner. Det er nærliggende å anta at innvandrere fra det islamske Afrika og Asia (som begge inkluderer Midtøsten) voldsomme overrepresentasjon på statistikkene over seksualforbrytelser i Norge, Sverige og Danmark i hvert fall delvis skyldes kvinnesynet de har. Koblingen er i alle fall såpass anerkjent at myndighetene i alle tre land holder egne kurs for asylsøkere for nettopp å forhindre seksuelle overgrep og voldtekter.
I Europa har vi religionsfrihet og de fleste mener selvfølgelig at klesvalg er en privatsak. Men menneskesynet bak er ikke det, og siden islam har en rekke utadrettede, for ikke å si påtrengende, praksiser – med tydelige symboler og leveregler med halalmat, bønnetider og klesstil – kan ikke alle sider av islam regnes som noen privatsak. Så har jo også islams representanter, både selvutnevnte og valgte, i flere tiår stilt islamske krav til offentligheten, som dermed har blitt tvunget til å ta stilling til dem. Når man selv forlanger at det omgivende samfunn skal tilpasse seg eller tilrettelegge for spesielle religiøse praksiser, har man definitivt gjort dem til offentlige anliggender og da kan man ikke i neste omgang bli krenket eller forbannet over at den samme offentligheten har meninger om saken.
Å forsvare eller reklamere for det symbolske uttrykket for en foreldet, misogyn tankegang er ganske enkelt å bidra til at patriarkalske samfunns seksualiserte, kvinnefiendtlige tankegang får befeste seg ytterligere i Norge og Europa. Det kommer muligens som et sjokk på hijabistene og deres støtter, men den overveldende majoriteten har absolutt ingen ønsker om noe slikt og reagerer følgelig negativt.
Men som hijabister som Musavi og hennes støtter alltid insisterer på: akkurat de har valgt dette helt selv. Ja, det har de nok, og så får de også tåle at folk har en mening om både dem og det frivillige valget deres. Dette handler nemlig større ting, som hva slags samfunn vi vil ha – ikke selvopptatte, navlebeskuende hijabister private identitet. Det burde de snart lære seg å leve med, for det kommer – forhåpentligvis – ikke til å gå over med det første.
Mener du at problemstillinger som dette må belyses og konfronteres? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.