Vararepresentant Kommunisternas partistyrelse Nils Littorin setter skarpt fokus på det som i Sverige kalles «åsiktskorridoren» (holdningskorridor) – som både den svenske venstresiden og flere av landets største medier hevder at ikke finnes – og tar for seg hersketeknikkene venstresiden benytter for å piske folk på plass.
– Venstresiden hevder at de står på de svakes side og står opp for det gode. Samtidig anvendes hersketeknikker for å legge debatten død, skriver Littorin i Expressen, og fortsetter: – Og når de går tom for argumenter eller fakta er på motstanderens side, beholder de likevel sin autoritet gjennom lumske, men effektive knep. Resultatet er at saksspørsmålene blir trengt i bakgrunnen.
Det har Littorin åpenbart ikke sansen for, og derfor går han gjennom punktene i venstresidens herskermanual ett for ett. Det er heldigvis bare deler av venstresiden som benytter seg av slike hersketeknikker – hovedsakelig forekommer de på den innvandringsliberale, «antirasistiske» eller identitetspolitiske fløyen – men de gjør uheldigvis svært mye av seg og de produserer fryktelig mye støy. Hvis du debatterer på sosiale medier har du ganske sikkert vært borte i en eller flere av hersketeknikkene allerede, men vi ser dem dessverre også benyttet i det offentlige ordskiftet i etablerte medier og på TV:
1. Usynliggjør og relativiser
Visse problemer passer ganske enkelt ikke inn i venstresidens verdensbilde og finnes derfor ikke, fastslår Littorin. Da bør de heller ikke snakkes om, og hvis alle lar det være, forsvinner de jo uansett. Dersom problemene likevel trenger seg på, gjelder det å relativisere dem bort. For eksempel kan man forklare bekymrede innbygger i Malmö at volden statistisk sett var verre i Folkehjemmet Sverige på 70-tallet eller i dagens Chicago. Så hvorfor gnåle om det da?
2. Skyt budbringeren
Når sannheten blir altfor ubehagelig, angrip heller den/de som fremfører den. Er han/hun for eksempel en typisk taper som feilstaver ord, omgås feil folk eller stemmer på feil parti? I så fall er det bare å avfeie vedkommende med at han/hun lider av en eller annen fobi eller har lav utdannelse og dermed er uvitende.
3. Mistenkeliggjør hensikten
Om budbringeren har det som venstresiden oppfatter som en moralsk skuddsikker vest, som f.eks. at vedkommende tilhører en etnisk minoritet, og derfor ikke kan skytes rett ned, kan man likevel dra han/hun ned i søla. Det gjør man ved å anklage vedkommende for å «bevisst eller ubevisst» gå motstanderens ærend.
Littorin bruker den nå ekskluderte vänsterpartisten Amineh Kakabaveh, som har bakgrunn fra Kurdistan og i årevis har jobbet mot æreskultur og islamisme, som eksempel. Hennes engasjement har fått flere partifeller, og andre på venstresiden, til å kalle henne «husneger», som er en rasistisk betegnelse som henspeiler på innvandrere som er «brune utenpå men hvite inni», altså at de «tenker feil» utfra hudfargen sin. – Å fordømme undertrykkelse i islams eller ærens navn blir i venstresidens forvridde verden å gå høyresidens ærend, konstaterer Littorin.
Her bør det for øvrig legges til at denne anklagen er nærmest umulig å forsvare seg mot – hvis man gidder å prøve, vel og merke – og det er vel også derfor vår egen venstreside og særlig antirasistiske aktivister er så glade i den. Vi husker vel alle Antirasistisk senters forsøk på å innføre begrepet «ubevisst rasisme» i 2008, hvilket ble i orwellske laget selv for et godtroende og velvillig norsk publikum. Nå har det imidlertid fått sin renessanse gjennom akademias, Morgenbladets og Antirasistisk senters iherdige innsats for å importere amerikansk identitetspolitikk, og har blitt omdøpt fra «ubevisst rasisme» til «strukturell rasisme» eller «hvithet».
Du går kanskje rundt og tror at du er en antirasist, men det er du ikke fordi hudfargen din er feil. Du er rasist; du bare vet det ikke selv. Men identitetsvenstre vet det, naturligvis, for de vet nemlig alt om deg og dine innerste følelser, tanker og motiver. I tillegg kan de lese og tolke alt du ikke skriver. Ja, kanskje spesielt det du ikke skriver, for er det ingen synlig rasisme å påvise i det som faktisk står skrevet, så kan de på magisk vis påvise det likevel. Og selvfølgelig kan de høre den lydløse fløyten din som ingen andre – ikke en gang du – hører. Men de hører altså fløyten utrolig godt, selv om du faktisk aldri har blåst i den.
4. Guilt by association
Å omgås feil personer eller får medhold av personer med feil holdninger kan føre til skjebnesvangre konsekvenser. Venstresidens holdningspoliti kommer til å beskylde deg for forbrytelser du aldri har begått. Denne beryktede teknikken ble raffinert av den amerikanske kommunistjegeren Joseph McCarthy, som benyttet slike anklager for å spre skrekk og det så flittig at teknikken fikk navnet mccarthyisme. – I jakten på virkelige eller innbildte kommunistsympatisører ble helt vanlige folk som bare ville ha demokrati og rettferdighet rammet, forklarer Littorin.
4. Når du er i tvil, send inn marinen!
Venstresidens svar på invaderende marinesoldater er rasiststempelet. Når ikke noe annet hjelper, tas rasiststempelet frem for å brennemerke folk som ikke forstår å sette pris på alle multikulturalismens velsignelser. Som for eksempel barnehagebarn med hijab eller polske bygningsarbeidere som dumper svenske lønninger.
– Lær dere manualen, dra kjensel på hersketeknikkene og stå velutrustet i debatten. For den som våger å passere venstresidens holdningskorridor risikerer i godhetens navn å bli både ærekrenket og kjærlighetsbombet. Men på den andre siden er luften friere å puste i, avslutter Nils Littorin.
Da gjenstår det bare å velge om du vil slå hersketeknikk-venstre med deres egne våpen eller å bare påpeke uredeligheten deres før du går videre til å debattere med folk som er innen pedagogisk rekkevidde.