Ett år – omtrent fra nå til julestria setter inn igjen. Det er det den norske rettsstaten synes at 16 år gamle Mohammed Altais liv var verdt.
Omstendighetene rundt Mohammed Altais død er svært spesielle, og det er fort gjort å mistenke at der er ting vi ikke vet eller har fått vite. Men slik saken refereres i media, fremstår påtalemyndighetenes tiltale og straffepåstand som underlig.
I juni 2017 ble 16-åringen slått ned av en da 19 år gammel mann fordi han hadde et forhold til søsteren. Av etterforskningen fremgår det relativt klart at Altai ble offer for æresvold. Altai gikk i bakken av slaget og ble liggende bevisstløs, men den 19 år gamle mannen nektet de tilstedeværende vitnene å ringe ambulanse. Slik forhindret han aktivt at Altai fikk livreddende hjelp mot hjerteflimmeret som inntrådte etter volden han ble utsatt for. Det er på det rene at 16-åringen kunne ha reddet livet dersom han hadde fått hjelp i tide.
Det er for øvrig grunn til å spørre hvorfor de tilstedeværende vitnene etterkom 19-åringens ordre om ikke å ringe ambulanse. Hva skyldes dette? Har 19-åringen spesielt stor voldkapital? Er menneskene i nærmiljøet hans redd ham eller familien hans? At 19-åringen kunne gi en slik kommando og bli adlydt, harmonerer i alle fall dårlig med forsvareren og andres påstander om at det ikke handler om æreskultur og at det ikke finnes noe slikt miljø på Holmlia.
Av en eller annen grunn regnes det som formildende at 19-åringen ikke mente å drepe eller skade Altai alvorlig. Det er vel og bra, men han forhindret altså aktivt at Altai fikk hjelp, selv om Altai ikke døde av selve volden. Men hvorfor blir det ikke tatt med i betraktningen at det er stor sannsynlighet for at Altai ikke hadde vært død hvis vold ikke var blitt utøvd i utgangspunktet? Dette er en type rettstenking og -avgjørelser jeg tror de færreste har noen forståelse for, så det kunne våre ærede jurister med fordel forklare bedre.
Hva den voldelige 19-åringen mente eller ikke mente, 16 år gamle Mohammed Altai døde og tilbake sitter en sønderknust familie i et land hvis rettsoppfatning føyer skam til skade. Det har tatt utrolige to og et halvt år før rettssaken kom opp. I mellomtiden har voldsutøveren gått fri, og han og hans støtter har vært frie til å påvirke vitner. Jan Bøhlers referat fra rettssaken tyder på at så også har skjedd. Selv dommeren bemerket vitnenes store hukommelsesproblemer:
Det ble etter hvert veldig påfallende at vitner ikke lenger husket det de hadde sagt i politiavhør for to år siden. Det gjaldt særlig at tiltalte hadde bedt dem si at Altai jogget utenfor skolen og kollapset. Da et vitne sa at han ikke husket at han hadde hatt telefonkontakt og utvekslet en lang rekke meldinger med tiltalte i døgnet før overfallet, noe telefonloggen viste, bemerket til slutt dommeren at det var store hukommelsesproblemer i retten i dag. Han så seg nødt til å minne om at vitnene hadde avlagt ed på ære og samvittighet om å snakke sant.
Og norske påtalemyndigheter; ja, de ber om bare ett års fengsel for den nå 21 år gamle voldsmannen.
Smak litt på det: ett år for ett liv. Er det ikke pussig hvor dyrebart et liv er for den norske, humanistiske rettsstaten når det befinner seg i Al-Hol i Syria, når det åpenbart er på billigsalg på Holmlia i Norge?
Og dette resultatet har Altais familie måttet vente på – i praksis leve livet på vent, slik man gjør i sånne saker – i to og et halvt år; ett og et halvt år lenger enn mannen som var medvirkende til deres sønns død må sone.
Det er synd å si det i en tid der parallelle rettsoppfatninger etablerer seg i innvandrertette bydeler, med parallelle rettssystemer og manglende tillit til den offisielle rettsstaten som følge, men når dette er rettferdigheten menneskerettighetenes høyborger i Europa har å tilby sine nye og gamle innbyggere, så kan man knapt klandre noen for å avvise den.