Både i Norge, Sverige og Danmark har innvandrere eller etterkommeres kriminalitet antatt slike proposjoner at det er grunn til å rope et kraftig varsku. Det er særlig innvandrere og etterkommere med bakgrunn fra Afrika, Det islamske Asia og Midtøsten (R3-land) som utmerker seg negativt og det på verst tenkelige måte: personfarlig kriminalitet som mishandling i nære relasjoner, ran og utpressing, voldtekt og drap/grove kroppsskader. I Norge er R3-innvandrere og deres barn overrepresentert i hele 123 av 128 kriminalitetskategorier. Det samme er tilfelle i våre naboland.
Denne problematikken har vært underkommunisert av berøringsangste politikere og forskningsmiljøer i en årrekke, men nå som problemet ikke lenger lar seg skjule eller snakke bort, velger den politiske ledelsen å snakke om påført utenforskap, fattigdom – som om ikke begge deler i stor grad er selvpåført – samfunnets rasisme, diskriminering og ekskludering, mangel på fritidsstilbud og kostbare, angivelig forebyggende innsatser. Alt sammen finansiert av de samme lovlydige skattebetalerne som de samme politikerne altså velger å fremstille som gniene, rasistiske, diskriminerende og ekskluderende. Det er også de samme lovlydige skattebetalerne som enten selv eller hvis barn blir ranet, utpresset og mishandlet på åpen gate i Oslo, ikke sjelden i fullt dagslys av utilpassende, voldelige barn og unge med R3-bakgrunn. Det er de samme lovlydige skattebetalerne som opplever at hverdagen deres blir stadig mer uttrygg. Også denne problematikken gjenfinnes i våre naboland.
Hvor lenge tror den politiske ledelsen at dette er holdbart?
Det er sikkert mange grunner til å synes synd på de voldelige unge, men kriminalitet er et valg – vold likeså. Ofrene velger derimot ikke å bli ofre for overfall, så samfunnets sympati og empati bør utelukkende gå til dem. Likevel snakker byrådet i Oslo og øvrige politikere hovedsakelig om hvor vanskelig den førstnevnte gruppen og foreldrene deres har det. De får ikke deltidsjobb, stakkars, og de har ikke noe å finne på på fritiden. Som om alle andre unge her til lands enten ikke får eller har store vansker med å få seg deltidsjobb ved siden av skolen eller velter seg i spesialtilpassede fritidstilbud, liksom.
Man diskuterer også i fullt alvor om hvorvidt man kan låse de aktuelle, hypervoldelige unge inne, siden det angivelig ikke hjelper. Vel, det hjelper både ofrene som slipper å møte dem på gaten hver dag og det hjelper fremtidige ofre og det er det som bør være fokus. De som sitter innelåst er tross alt ikke ute på gaten og gjør hverdagen til vanlige godtfolk og deres barn utrygg. Ikke er de ute og rekrutterer andre unge til livsstilskriminalitet heller.
Det later til at mange i den politiske ledelsen og forvaltningen synes at temaet er vanskelig å snakke om og de er tilsynelatende svært opptatt av å ikke stigmatisere grupper i samfunnet. Som f.eks. varaordfører i Oslo, Aps Kamzy Gunaratnam, som ble skikkelig forbannet da FrP la tallene for R3-innvanderere og deres barns kriminalitet på bordet. Ikke med tanke på alle ofrene (ha ha, er du helt teit, eller?), men på selve tallene: – Fader, jeg er sint! Jeg er ikke interessert i disse tallene. Jeg er opptatt av å hjelpe folk i Oslo til å leve best mulige liv. Vi har ikke noe behov for å sette folk opp mot hverandre. Dette er våre barn, det er våre folk. Jeg snakker ikke om somaliere eller tamiler, jeg snakker om barnehageplasser, AKS, flere lærere og flere veier inn i arbeidslivet. Da blir folk en del av fellesskapet, sa hun.
Men hva stigmatiserer f.eks. somaliere – hvis barn er de mest voldskriminelle i Norge med 4,6 ganger så høy voldsrate som den øvrige befolkningen – irakere (4 ganger høyere) og marokkanere (3,2 ganger høyere) mest? At voldskriminaliteten fortsetter eller at vi snakker om det, fjerner de kriminelle fra gaten, forsker på hvorfor akkurat barn i disse gruppene er så mye mer voldskriminelle enn alle andre grupper, også andre R3-grupper/andre ikke-vestlige innvandrergrupper som f.eks. thailendere, her i landet og forsøker å finne en løsning?
Riktignok påstår antirasistiske interessegrupper eller selvutnevnte talspersoner for «egen gruppe» at disse gruppene vil føle seg stimatisert og fremmedgjort hvis vi gjør ditt eller datt, men stemmer det? De kriminelle bor i deres boligområder og det er deres barn de hovedsakelig rekrutterer. I tillegg må de leve med konsekvensene, som blant annet viser seg i form av økende skepsis til den/de etniske gruppene de tilhører. De har med andre ord også interesse av at dette problemet blir snakket åpent og ærlig om og søkes løst.
Ser vi til Sverige og den galopperende gjengkriminaliteten der, finner vi at det er andre innvandrere, gjerne med samme etniske bakgrunn, som klager høyest og mest direkte over statens manglende evne til å kontrollere situasjonen og fjerne de kriminelle/sette en stopper for deres omfattende virksomhet. De ønsker at myndighetene skal foreta seg noe som monner. Det har de god grunn til, for i disse innvandrertette områdene lever innbyggerne i frykt, de våger ikke å anmelde forbrytelser og slett ikke vitne. Og det er ikke så rart, for ikke bare sørger de vanvittige strafferabattene for at den/de kriminelle raskt er ute på gaten igjen, men resten av gjengen deres unngår som regel fengsling og de bor fortsatt der. Hvem vil vitne mot en fyr som bor i nabolaget og i likhet med sine venner er kjent for stor voldskapital, når man risikerer at han eller vennene hans står på døren til familieboligen din dagen etter? Innbyggernes tillit til svenske myndigheter er naturligvis på et bunnivå i disse områdene.
For det er vel og bra å ville beskytte såkalte sårbare eller utsatte grupper, men når et lands myndigheter gir opp å håndheve loven gjennom sitt voldsmonopol og/eller avskjærer seg selv fra å gripe inn ved å abonnere på en utdatert, snillistisk kriminalitpolitikk, åpner de rett og slett for jungelens lov: Den sterkestes rett. Det vil, som vi ser i Sverige, først og fremst gå utover allerede sårbare, utsatte grupper fordi det er disse som bor i de områdene de kriminelle har som baser og kontrollerer med trusler og vold. Næringslivet lever på sin side under mafialignende tilstander, med forlangender om «beskyttelsespenger», vandalisme, daglige tyverier og kundeflukt. De som kan flytter, men det er det altså mange som ikke kan. På hvilken måte er dette antirasistisk eller inkluderende politikk?
Man kan jo også bare lure på hva det er som får politikere og rettsvesenet til å føle at det er i sin orden å ofre hundretusenvis av lovlydige borgeres sikkerhet, helse og liv for å degge for/med voldelige livsstilskriminelle i håp om at de blir snille og produktive borgere en gang i fremtiden. Og hvorfor denne offisielle klokkertroen på rehabiliterings- eller exitprogrammer når vi vet at de i liten grad virker?
Vi er rett og slett inne i en skummel utvikling, for vanlige folk blir rett og slett sinte og redde når de oppfatter av enkelte grupper er hevet over loven og at myndighetene svikter sitt primære ansvar som er å beskytte befolkningen sin og opprettholde lov og orden. Både i Sverige, Danmark og Norge har det vært tilløp til borgervernsgrupper, hvilket er svært farlig, ikke minst for innvandrere som er så uheldige å ha samme bakgrunn som de mest synlige kriminelle. Bøller med balltre på menneskejakt er nemlig ikke kjent for sin vilje og evne til å se forskjell på folk.
De politikerne og byråkratene som unnlater å påpeke problemer av frykt for å spille høyreekstreme og andre utrivelige eksistenser i hende eller for å «nære rasisme», bør reorientere seg. Ved å unnlate å handle raskt og kompromissløst mot gjengkriminelle innvandrere og/eller asylsøkere som begår kriminalitet, plasserer de alle de skikkelige innvandrerne/asylsøkerne mellom barken og veden. På den ene siden risikerer både de og deres barn å bli truet, overfalt eller rekruttert av de samme kriminelle som fritt får herje i det offentlige rom. På den andre siden får de i stadig større grad merke den øvrige befolkningens økende skepsis pga ytre karakteristika. Den nåværende situasjonen er det bare to grupper som vinner på og det er de kriminelle guttene/unge mennene som terroriserer omgivelsene sine og diverse ekstreme, voldelige grupperinger som utnytter det maktvakuumet staten har etterlatt seg. Absolutt alle andre taper. Er ikke det verd å tenke litt over?
Myndighetene og rettsvesenet bør snarest gjenoppta jordforbindelsen, revidere lovverket og bekvemme seg til å handle før vi alle blir tapere i et spill ingen av oss ønsker å delta i.