– Trodde du at Norge var et tolerant og likestilt land?, spør Dagbladets Marie Simonsen og sikter til Fafos besynderlige rapport «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge».
– En av fire nordmenn støtter raseteorier som de fleste av oss trodde havnet på historiens skraphaug i forrige århundre. Det er oppsiktsvekkende og fullstendig i strid med hva vi har likt å tro om oss selv som et liberalt og fremskrittsvennlig folk, fortsetter hun.
Nå ja, «vi» er nok å ta i her, for Simonsen og Dagbladet har jo aldri trodd noe slikt. Få – om noen – kommentatorer og medier har nemlig gjort så mye for å få alle til å tro det motsatte. For ikke å snakke om hvor langt de har vært villige til å gå til å få alle til å tro på det; som å påføre en helt alminnelig yrkesutøver Post-traumatisk stressyndrom og nesten drive ham i graven for én enkelt feilvurdering. Ha ha, feil, du liksom, klar rasisme i et institusjonelt rasistisk Norge, mente Simonsen og Dagbladet, som gikk helt til Høyesterett og deretter til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for å opprettholde sin egen oppfatning av ambulansesjåfør Schjenken som rasist og Norge som et gjennomrasistisk land.
Kanskje fikk «kampen mot rasisme» sitt første grunnskudd for baugen av organiserte antirasisters ville overdrivelser og Dagbladets kampanjejournalistikk i nettopp denne saken? Det er ikke utenkelig, for av debatten i ettertid fremgår det at svært mange fikk øynene opp for at «antirasismen» hadde tatt en stygg vending og selv bedrev utstrakt forhåndsbedømming, bare basert på egne fordommer, av folk – akkurat slik de regelmessig anklager nordmenn for å gjøre.
Dette er forresten den samme antirasismen som gjennom de siste 40 år vant frem med slagord om fargeblindhet; at man aldri skulle legge merke til eller referere til folks hudfarge, det var nemlig rasistisk. Nå har man snudd på flisa, så nå er det det å ikke legge merke til og referere til folks hudfarge som er rasistisk. Den organiserte antirasismen og dertilhørende aktivister bruker nå selv en rasistisk sjargong – og takket være mediene er disse egentlig marginale miljøene veldig synlige i samfunnsdebatten – og benytter hudfarge for å nedgjøre meningsfeller, som var hudfarge en slags egenskap. At det går ut over «hvite», som i «hvite, middelaldrende menn» gjør det ikke mindre rasistisk. I dag skrives det side opp og side ned om «hvithet», hvor mennesker med lys hud tillegges alle mulige negative egenskaper, det avholdes kurs om det samme – ja, det er sågar en egen studieretning på universiteter i Vesten. I tillegg har antirasister børstet støv av den kristne arvesynden; som «hvit» er du medskyldig i hva enhver annen «hvit person» på ethvert tidspunkt i historien har foretatt seg. Det later imidlertid ikke til at antirasistiske aktivister i og utenfor de etablerte mediene begriper hvordan de tar seg ut utenfor sitt eget ekkokammer, så situasjonsforståelsen deres er tilnærmet lik null.
Så var det påstanden om at en av fire nordmenn støtter raseteorier», da. Fafos rapport har for øvrig et usedvanlig dårlig grunnlag, for av 53 654 personer var det bare 4443 som besvarte Fafos spørsmål. Dette utgjør en svarprosent på små 8,3 prosent (side 128). Og tar vi en liten titt på Fafos egen begrunnelse for å stille spørsmål om menneskeraser (side 75), kan vi like gjerne si at nordmenn er altfor snille når det gjelder å svare på dumme spørsmål i undersøkelser de oppfatter som offisielle:
Dette har ført til at samfunnsvitere har blitt redde for å påpeke sammenhenger mellom sosial eksklusjon og ekskluderte grupper. Og ikke minst har det gjort mange redde for å bruke rasebegrepet. Men nett- opp når vi snakker om rasisme og diskriminering, kan det være nødvendig å bruke rasebegrepet. Vi velger i denne rapporten å bruke rasebegrepet når vi beskriver hvordan folk tenker rundt «raser», fordi en mener at det for å forstå diskriminering og rasisme i Norge i dag, er nødvendig å kartlegg hvordan folk forstår og bruker rasebegrepet. Vi velger imidlertid å bruke begrepet i hermetegn for å skille det fra den tidligere biologiske referansen til begrepet og understreke at det forstås som en sosial konstruksjon.
I undersøkelsen fikk respondentene følgende utsagn: «Jeg tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre», og de ble bedt om å si seg enige eller uenige i det.
Der fantes altså ikke noe svaralternativ som gikk ut på at man avviser begrepet menneskeraser. Kanskje tror ikke respondentene på raseteorier i det hele tatt, men valgte å svare på Fafos lurespørsmål av ren høflighet og hjelpsomhet, slik tilfellet er for de fleste som deltar i slike undersøkelser? Det er vel også en viss sannsynlighet for at når en offentlig institusjon som Fafo bruker begrepet i en undersøkelse, så vil flere uvegerlig tenke: «Ja ja, da finnes det vel menneskeraser, da». Eller tror at – og det kan man neppe fortenke dem i med tanke på antirasister i dag fremstår som svært hudfargeorientert og selv bruker rasistiske hersketeknikker – «menneskeraser» er blitt et stuerent begrep igjen?
En slik problematisering at Fafos fremgangsmåte vil imidlertid aldri falle inn mediaprofiler som Marie Simonsen og andre mediale antirasister, for det hele bekrefter deres verdensanskuelse så til de grader. Så hvorfor de er så lykkelige nå er vanskelig å si; det er jo dette de har ment og forsøkt å overbevise alle andre om i en mannsalder snart.
Noe annet de fleste kommentatorer i de etablerte mediene ikke har orket å problematisere med rapporten, er at av respondentene som er innvandrere, svarer hele 32 prosent positivt på at «noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre». 1 av 3 innvandrere mot 1 av 4 nordmenn der, altså. Men det passer vel ikke så godt inn i bildet av nordmenn som et rasistisk folkeferd. Best å skylde på Document.no.
Ellers vet vi fra omfattende internasjonale undersøkelser at skandinaviske land som Norge skårer svært lavt på rasisme-skalaen. I en av de nyeste er Norge på 19.nde plass over verdens minst rasistiske land, ned fra en 11.plass i 2016. Blant verdens 20 mest rasistiske land, finner vi derimot Afghanistan, Iran, Irak og Pakistan – alle land Norge mottar en stor kontigent innvandrere fra. Det passer vel ikke så godt inn i «antirasistenes» etablerte fortelling det heller.
Simonsen later ikke desto mindre som om hun er aldeles kjempesjokkert:
Hele 25 prosent av de spurte er helt eller delvis enig i at noen menneskeraser er mindre intelligente enn andre raser. Det vil si at en av fire nordmenn tror på raseteorier som forfektes av hvite nasjonalister. Det er et sjokkerende høyt tall; nesten ikke til å tro, hvis det ikke var for at resten av undersøkelsen avdekker holdninger som er i tråd med slike tanker. 39 prosent mener for eksempel at en somalier aldri kan bli norsk, og 16 prosent mener at en mørkhudet person aldri kan bli norsk uansett bakgrunn.
Det er en så banal debatt at det er smått utrolig at den fortsatt føres: ser kanskje Marie Simonsen for seg at hun blir japaner fordi hun flytter dit/bosetter seg i Japan? Ville hun kastet vrak på hele sin norske bakgrunn? Premisset for denne debatten er grunnleggende feil, for det har som utgangspunkt at det er noe feil med å være av annet opphav enn norsk. At både etnisk norske og norske med annen landbakgrunn oppfatter det som galt å være såkalt bindestreksnordmann.
Det neste spørsmålet har helt klart sammenheng med kultur, religion og individer, ikke «raser» og det fremgår av Fafos rapport:
Og 35 prosent mener at en kvinne i hijab må tåle å bli diskriminert. Studien viser overraskende høy aksept for å diskriminere muslimer, romfolk og sigøynere i arbeidslivet og i boligmarkedet.
Simonsen og hennes meningsfeller kan ha lykkes med å innbille seg selv at frivillige, personlige valg som religion og kultur er det samme som medfødte karakteristika som hudfarge og kjønn, men de har heldigvis ikke lykkes med å innbille resten av oss det samme.
Selv Fafo gjør sitt beste for å befeste mediale og organiserte antirasisters tilnærming ved å sette likhetstegn mellom en hijab og en rullestol. Som om voksne muslimske kvinner er a) biologisk født som nettopp muslimer og b) født med hijaben fastgrodd til hodet. Det er de ikke, og alle – med åpenbare unntak av organiserte antirasister, Likestillingsombudet og etablerte medier – vet det. Å være muslim og bruke hijab er et frivillig, personlig valg, og valg har konsekvenser: det hender nemlig at folk reagerer negativt på ditt frivillige, personlige valg og ikke vil ha noe med deg å gjøre i dagliglivet. Det er ikke diskriminering eller rasisme; det er personlige preferanser. Og alle har det, både muslimer, ikke-muslimer og Marie Simonsen. Resten av Dagbladets redaksjon også, antagelig. For eksempel liker Simonsen hverken Hans Rustad, Hege Storhaug eller Rita Karlsen. Skal hun tvinges til å forholde seg nøytralt til dem og deres personlige overbevisning – overbevisninger de alle frivillig har inntatt og like frivillig velger å fronte – på arbeidsplassen eller hvor hun nå måtte befinne seg?
Ikke? Nei vel, så slutt å fremstille muslimer som et unntak fra en regel som gjelder absolutt alle andre, som om deres religiøse tro er en medfødt egenskap! Men den håpløse tankegangen er vel et naturlig resultat av utallige offisielle og NGO´ers holdningskampanjer for å skape nettopp dette inntrykket. Når noen kritiserer islam, har f.eks. muslimske organisasjoner med god drahjelp fra NGOer, offentlige etater som likestillingsombudet og media satt likhetstegn mellom kritikk av islam og kritikk av muslimer. Når noen kritiserer kulturtrekk, er det blitt satt likhetstegn mellom kulturtrekk og individer fra den aktuelle kulturkretsen. Når noen har kritisert innvandringspolitikken, har de innvandringsliberale – igjen ved hjelp av kommentatorer som Simonsen og øvrige medier – satt likhetstegn mellom kritikk av innvandringspolitikk og kritikk av innvandrere.
Sånt vås er det heldigvis ikke så mange som går på, og hadde det ikke vært for en urimelig slepphendt statsstøtteordning, hadde disse miljøene og teoriene deres – i likhet med rasistiske raseteorier – vært henvist til historiens skraphaug for lengst.
Hva naboskap angår, skårer forresten romfolk/sigøynere (38 prosent) og muslimer (16 prosent) langt under de to gruppene flest mennesker ikke vil ha som nabo (side 33): psykisk ustabile personer (51 prosent) og høyreradikale (48 prosent). I følge Marie Simonsen, Dagbladet og en rekke andre etablerte medier og ditto figurer er det blant andre sånne som meg. Er det å anse som rasisme eller diskriminering, mon tro? Eller kan det ha noe med holdningene de tror eller mener at jeg har? Dette passet nok heller ikke inn i bildet av et rasistisk Norge som diskriminerer over en lav sko, så Simonsen nevner det selvsagt ikke.
Men for å besvare Dagbladet og Marie Simonsens spørsmål om hvor likestillingslandet feilet?
Det gjorde likestillingslandet i det øyeblikket vi lot ansvarsløse aktivister, ekstremister og emokrater koble oss fra virkelighetens verden og alt som rasjonalitet og fornuft heter. Det gjorde vi da vi lot radikaliserte miljøer uhemmet og statstøttet fremme politiserte skrivebordsteorier og pseudovitenskap som å dikte opp en menneskerase som ikke finnes – du vet; den fullstendig uten negative trekk, uten følelsesliv og uten personlige preferanser – og indoktrinere våre barn via utdanningssystemet uten å gi dem motstand. Og det gjorde vi da vi ga etter for disse miljøene, organisasjonene og deres venner i medias krav om at vi som samfunn skulle føre en politikk og leve i tråd med fantasifostrene de hadde produsert.
Før eller senere går sånt galt, og det har det gjort. Nå får vi andre rydde opp etter dem. Det kan ikke skje fort nok.
Likte du det du leste? Støtt gjerne Gjenstridig.no på Vipps 918 18 142 eller PayPal.