– Muslimer er svært selektive i hva de lar seg opprøre av, skriver Kjetil Rolness i Aftenposten og har selvfølgelig rett.
Så stor antipati som en majoritet av europeere – Norge inkl. – har mot islam, som stort sett frontes i offentligheten av organisert islams talspersoner og foreninger, tyder på at Rolness ikke er den eneste som har merket seg det åpenlyse hykleriet og den frastøtende offermentaliteten disse utviser på regelmessig basis.
For ordens skyld:
I 2014 viste IMDis integreringsbarometer følgende:
Fem av ti mener at verdiene innenfor Islam er helt eller delvis uforenlige med verdiene i det norske samfunnet.
…
Det er flere som er negative enn positive til at kvinner bruker hijab utenfor hjemmet. Mest negative er befolkningen til bruk av hijab som uniformert politi. 75 prosent er «ganske» eller «meget negative» til dette. Minst negative er folk til at muslimske kvinner bruker hijab på gaten. 34 prosent av respondentene er negative til dette, mens 46 prosent svarer «verken eller».
Over til 2005:
79 prosent svarer negativt på at utøvelse av islam i Norge bør gjøres enklere.
82 prosent svarer negativt på at muslimsk kultur passer helt greit inn i den vestlige verden.
50 prosent er motstandere av moskèbygging.
58 prosent mener at islamske verdier er uforenelige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet.
55 prosent mener at muslimsk innvandring bør begrenses.
50 prosent bekrefter at de er mer skeptiske til personer med muslimsk tro enn andre religiøse grupper.
Hva gjelder islamsk tildekning er folk overveiende negative, 91 prosent er generelt mot niqab, men et klart flertall er også motstandere av hijab i forskjellige situasjoner, konstaterte IMDi i 2005.
I juni 2017 viste for øvrig en måling fra det internasjonalt anerkjente målingsinstituttet YouGov at 59 prosent av den norske befolkningen mener at «det foreligger en fundamental konflikt mellom islam og det øvrige samfunnet». Norge var ikke alene, i Tyskland svarte 53 prosent det samme, Danmark 59, Sverige 56 og Frankrike 48. I februar 2017 viste en omfattende undersøkelse fra Chatham House, the royal institute of international affairs, at hele 56 prosent av den europeiske befolkningen ønsker full stans av muslimsk innvandring.
Og til tross for at vår ærede regjering, NRK og øvrige medier samt den statsstøttede krenkelsesindustrien later til å tro det, så er det ikke slik at den gjengse europeer bare sto opp på feil bein en morgen og bestemte seg for å mislike islam og muslimske trossamfunn sånn helt uten videre. Det er heller ikke slik at europeere bare reagerer negativt på islam og ditto miljøer fordi det er noe «fremmed» – i realiteten har Europa aldri levd tettere på islam og kjennskapen er større enn noensinne, og antipatien har bare økt. Så tro det eller ei, men selv ikke en offentlig sertifisert islamofob som undertegnede er i stand til å frembringe så mye som en promille av den «islamofobien» islamsk voldsapologi og aggressive krav- og offermentalitet skaper i løpet av ti minutters sendetid på NRK, flankert av totalt ukritiske journalister. Døgnet har ganske enkelt ikke mange nok timer til å komme opp på disse talspersonenes produksjonsnivå hva islamofobi angår.
For vi kan legge til et annet moment når det gjelder «selektiv muslimsk opprørthet»: interessant nok er nemlig (de ofte selvutnevnte) talsmennene for alle verdens muslimer langt mer opprørte over såkalt verbal vold mot og innbilt forfølgelse av muslimer i verdens frieste samfunn der de får leve og utøve sin tro i fred – gjerne med statsstøtte – enn de er over høyst reell, grov vold og høyst reell, systematisk forfølgelse av muslimer i Kina.
Visste man ikke bedre, kunne man fort komme på den tanken at de så omsorgsfulle menneskerettighets- og religionsfrihetsopptatte europeiske muslimer med sin angivelige bekymring over hat og hets lyver oss rett opp i fjeset og kun påberoper seg krenkelse og bekymring i utpressingsøyemed. Man ønsker seg nemlig lover som forbyr kritikk og forhånelse av islam og man ønsker seg mer islamsk synlighet og påvirkning i offentlig forvaltning – som f.eks. bønnerom eller hijab på uniformert tjenestepersonell. Når det kommer til virkelig vold mot og forfølgelse av trosfeller, gir de åpenbart fullstendig faen. Med andre ord: det er overhode ikke muslimers liv, helse og trygghet disse talspersonene er opptatt av, slik de hevder, de er kun ute etter å flytte sine islamistiske – islams politiske og rettslige arm – brikker frem på bekostning av alt og alle andre.
Men det har seg altså sånn at muslimer – både som individer og gruppe – beviselig har det bedre, også hva religionsutøvelse angår, i Europa enn noe annet sted på planeten, og prisen de betaler er den samme som alle andre betaler: å være like for loven, respektere at deres tro bare er en blant mange og tolerere at kritikk og/eller latterliggjøring av både dem og deres tro inngår i den frihetspakken de selv nyter godt av.
Store deler av de muslimske miljøenes problem er imidlertid at de selv ønsker å stå i en særstilling, hvilket i stor grad skyldes den herrefolksmentaliteten visse islamtolkninger gir rom for og det faktum at islam ikke har vært i minoritet de siste tusen år og at dens talsmenn følgelig sliter med å navigere som nettopp det. Europeiske myndigheter burde ta seg sammen og en gang for alle fastslå at muslimer ikke står i og ikke har rett til å kreve noen særstilling og at de ikke har eller får noen særrettigheter. Det kunne kanskje dra teppet vekk under en del av islamistenes agitasjon for det motsatte. Som ekstrabonus kan det hende at folk vil få en bedre oppfatning av islam og muslimer hvis deres (av og til selvutnevnte) talsmenn sluttet å overdrive og sutre så inn i hampen mye over alt mulig og hvis islam som følge av det opplevdes som litt mindre påtrengende enn tilfellet er i dag.
Så neste gang en talsperson for «oss muslimer» stiller i NRK for å fortelle om hvor opprørt og krenket han er på alle sine trosfellers vegne over den verbale volden og forfølgelsen de er utsatt for i Europa; tør vi håpe på at NRK greier å manne seg opp nok til nevne uighurer og spørre vedkommende om hvorfor han ikke er mer opptatt av denne helt reelle forfølgelsen/folkemordet eller hva han har gjort for å tale sine trosfellers sak – hvis det nå altså er dette han/hun egentlig er opptatt av?