Kunsten å utgrense muslimer

Gårsdagens artikkel i Dagsavisen om muslimske «Josef» som ikke fikk fortsette som vikar ved Ekeberg skole fordi han nektet å håndhilse på kvinner og å utføre arbeidsoppgaver som strider mot hans religiøse tro, flommet over av sympati og så må man bare spørre seg: Tror Dagsavisen at denne deres sympati er smittsom eller fører til økt toleranse for religiøse fundamentalister generelt og muslimske fundamentalister spesielt?

I to – svært forutsigbare – tilfeller gjør de selvfølgelig rett i det: leder i Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) Akhenaton Oddvar de Leon og Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm har visst enda ikke møtt på et vanvittig toleransekrav de ikke har likt. Det skal vi komme tilbake til.

Dagsavisen har en viss erfaring i å utgrense særlig ikke-vestlige innvandrere fra fellesskapet. Den særdeles giftige flaggdebatten som bryter ut med jevne mellomrom, oppsto praktisk talt i avisens redaksjonslokaler, hvor man i 2008 ikke kunne begripe hvorfor det ikke kunne flagges med alle verdens flagg på 17.mai. På de kanter ble man tydeligvis tårevåte ved tanken på den unike fellesskapsfølelsen dette ville utløse. Bare tenkt deg scenene i Oslo sentrum som følge av Israels, Palestinas, Hizbollahs og USAs flagg vaiende fredelig side om side mot en blå vårhimmel? Da ville alle innvandrere føle seg mer inkludert, og ikke ekskludert slik de i følge Dagsavisen gjør av å se flagget til landet de bor i på nasjonaldagen. Landets sosiale medier og kommentarfelter eksploderte, og gjett hvem som fikk skylden for det fjollete forslaget? Det viste seg imidlertid at ikke èn eneste – bortsett fra leder i Norsk Innvandrerforum Athar Ali, som først vil føle seg hjemme i Norge når Norge blir en tro kopi av Pakistan – innvandrerforening hadde bedt om noe slikt og slett ikke var enige med Dagsavisen.

Siden har flaggdebatten rullet og gått, og hver gang er det spesielt muslimer som får både skylden, kjeften og den økende skepsisen i fanget.

Men samma det; I Dagsavisen følte man seg nok både vågale, tolerante og inkluderende, og det er jo det aller viktigste.

Og nå synes man altså at Ekeberg skole er dumme og slemme fordi de ikke forlenget vikariatet til en fyr som ikke vil utføre normale arbeidsoppgaver og flasher et syn på kjønn og sex som er fullstendig grotesk.

OMOD og Likestillingsombudet er enige, selvfølgelig. På Likestillingsombud Hanne Bjurstrøms kanter er diskriminering av kvinner strengt fy-fy, men denne holdningen trumfes som regel av kultur og religion.

– Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter, sier Bjurstrøm.

Jasså, må vi? Hvorfor det? Finnes det en eneste god, rasjonell grunn til at et samfunn som er så opptatt av likestilling at det faktisk holder seg med et eget ombud skal være åpne for tankegangen som ligger bak «Josefs» atferd?

For det er tankegangen folk steiler av. Med rette. «Josef» er en representant for tankegangen som ligger bak kjønnssegregering, tildekning av kvinner og det påfølgende, ytterst usunne synet på kropp, kjønn og sex. Det er ren misogyni, for det reduserer kvinnen til en til enhver tid tilgjengelig kuse på to bein, og mannen til et biologisk rovdyr med reptilhjerne. Kort sagt: «Josefs» religiøst og kulturelt betingede menneskesyn frontkolliderer med alt vi som samfunn står for.

Når jeg drar frem kultur i dette, skyldes det at de to tingene henger tett sammen: religion er en av – om ikke den – verdens største kulturbærere. Så her får vi praktisk talt i pose og sekk!

«Josefs» selvvalgte verdensanskuelse fremgår for øvrig av en bisetning Dagsavisen tydeligvis ikke så det som verd å hefte seg ved og heller ikke fikk dem til å innta en noe mer kritisk holdning: Han unnlater å ta kvinner i hånden i hånden for «å skape færre fristelser». En voksen mann som blir fristet av det som er en normal omgangsform og dagligdags kroppskontakt i landet han har bosatt seg i, er åpenbart så sexfiksert at det spørs om han i det hele tatt er egnet til å være i nærheten av andre menneskers døtre under obligatorisk skolegang.

Denne tankegangen er dessverre fremherskende i en rekke islamske land, og hvem synes det er en god idè å la den vokse frem her? Er det noen her til lands – og som ikke er residerende salafist eller islamist, vel og merke – som synes at Saudi Arbias samfunnsinnretning fremstår som ønskverdig?

Tidligere rektor ved Ekeberg skole, Bente Alfheim er forbilledlig klar i målet:

– Vi som skole og jeg som leder kan ikke si at vi aksepterer at det ikke hilses på kvinner, for det måtte jo jeg da akseptert. Det kan jeg ikke. Ved å ansette ham så sier jo jeg og skolen at det er greit. Hvordan skulle jeg forklart det overfor elever for eksempel, som vi har et oppdrageransvar for?

Flere burde merke seg det Alfheim sier og manne seg opp til å ta etter. Vi kan ikke hindre den misogyne, religiøse fundamentalisten «Josef» i å tenke som han gjør, men vi kan sende et kraftig signal om at vi ikke aksepterer det og ikke vil ha noe med det å gjøre.

For det er sannheten; bortsett fra i små lommer av overvintrede relativister, kommer majoriteten aldri til å akseptere «Josef» og meningsfellers tankegang og atferd. Selv ikke flertallet i de muslimske miljøene gjør det. De aller fleste av dem håndhilser, de aller fleste er i stand til å tilpasse seg vanlige spilleregler og de aller fleste av dem utfører de arbeidsoppgavene de blir pålagt, selv om det innbærer å komme på en armlengdes avstand fra livsfarlig leverpostei.

Men det ligger en annen fare i Dagsavisens, Likestillingsombudets og OMODs kampanjevirksomhet for særbehandling av fundamentalistiske muslimer, som bønnerom på steder der de ikke hører hjemme, mulighet til å be fem ganger om dagen, unntak fra visse arbeidsoppgaver og vanlig uniformering med mer. Det finnes nemlig arbeidsgivere her til lands som ikke lever av statsstøtte og som i motsetning til Frøydis Falch Urbye, Hanne Bjurstrøm og Akhenaton de Leon ikke vil ha andres menneskers religiøse tro på maten, og langt mindre omgås den på daglig basis.

Hva tror vi de tenker når de leser saker som dette og ser at OMOD og Likestillingsombudet støtter vedkommende? De to kan nemlig, med loven i hånd, føre saken mot en arbeidsgiver – på skattebetalernes regning, mens arbeidsgiveren må betale forsvaret av egen lomme – og få vedkommende dømt til å betale erstatning for tort og svie. Og man kan aldri vite: fordi disse organisasjonene og ombudene har gitt religion, fortrinnsvis islam, forkjørsrett, kan hvem som helst plutselig bli religiøs etter ansettelse og kreve spesialbehandling/særrettigheter. Det har da også vært tilfelle i andre saker; man brukte ikke hijab før eller under ansettelsen, men dro den brått på seg etter. Protesterer arbeidsgiver, blir vedkommende hengt ut i avisen – i hvert fall i Dagsavisen – og får Akhenaton de Leon og Hanne Bjurstrøm på nakken. I verste fall får de norsk rett på nakken også.

Rekk opp hånden alle som ikke ser hvilken innlysende strategi veldig mange arbeidsgivere vil velge for å unngå å havne i slike problemer?

Det kan være greit å skrive seg bak øret at sysselsettingen for innvandrere (1. og 2. generasjon) fra Afrika og Asia – hvorav en svært stor del er muslimer – er på henholdsvis 48,6 og 56,1 prosent. Det er det flere grunner til, men i NGO- og Ombudsnorge er det en vedtatt sannhet at en hel del skyldes arbeidsgiveres diskriminering av ikke vestlige innvandrere, og da særlig muslimer.

Når de samme aktivt utgrenser muslimer fra fellesskapet som ute av stand til å følge normal folkeskikk og samfunnets spilleregler, er det i så fall ikke rart. Hvem vil vel ha en «Josef» som kollega og attpåtil risikere å måtte betale erstatning fordi man avviser det komplett uakseptable kvinnesynet og den påfølgende atferden hans? 

Det er som vanlig de øvrige muslimene som får svi for medier som Dagsavisen og ombud som Hanne Bjurstrøms bemerkelsesverdige behov for å degge med et uintegrerbart, selvsegregerende mindretall med uønskede og skadelige holdninger.

Men det finnes selvfølgelig en løsning, da: alle som synes at «vi må være åpne» for «Josef» og hans meningsfellers måte å gjøre ting på, kan ansette dem hos seg selv – som for eksempel hos OMOD eller Likestillingsombudet. Hvis de synes det er ok å omgås folk som ser på kvinner som vandrende kjønnsorganer til daglig, står de jo fritt til å gjøre det på sin egen arbeidsplass eller i sin egen fritid.

De skal bare ikke regne med oss andre, for i så fall kommer de og klientene deres til å bli veldig skuffet. Derfor bør vi først som sist gi muslimer som «Josef» beskjed i klartekst: det finnes grenser og vår går her.