Redaktør på den flerkulturelle nettsiden Utrop, Majoran Vivekananthan har sett seg muggen på en forskningsartikkel av førsteamanuensis i psykologi ved Høgskolen i Innlandet, Christopher Bratt, som tar for seg en undersøkelse fra The European Social Survey (for perioden 2014-2015) som viser at hele 67 prosent av nordmenn har «en klokkeklar tro på at det finnes kulturell overlegenhet». På innvandringsliberalt hold – som aldri får nok rasisme – kalles dette «kulturrasisme» eller med Vivekananthans ord: «nyrasisme».
Tallene bekreftes også av en undersøkelse fra det internasjonalt anerkjente Pew Research Centers studie fra 2018 hvor det fremgår at over halvparten av Norges befolkning mener at vår kultur er bedre enn andres. Således sa 58 prosent seg enig i påstanden: «Folket vårt er ikke perfekt, men vi har en kultur som er bedre enn andre».
Og det har vi faktisk også, så hvorfor i all verden skal vi ikke si det høyt? Mener redaktører som Vivekananthan og forskere som fremmer begrepet «kulturrasisme» at vi i antirasismens navn skal lyve? Hva godt mener de i så fall at skal komme ut av det? Hva mener de at vi oppnår med det?
Antagelig skyldes kulturrelativisters virke at de er løgnere av natur, for mange av dem jobber faktisk daglig med å forske frem og spre vanvittige påstander som at det ikke finnes noen distinkt norsk kultur. Eller de hevder at ingen kulturer er bedre enn andre og at det er rasistisk å hevde noe annet.
De som mener dette burde i så fall ikke ha vanskelig for å svare på noen enkle spørsmål:
– Synes du at en kultur som f.eks. kjemper frem rettigheter for kvinner, seksuelle, religiøse og politiske minoriteter er bedre enn en som ikke gjør det? Ja eller nei.
– Synes du at en kultur som gjør sitt aller beste for å fremme og oppfylle menneskerettigheter uansett hvor urimelige de måtte være er bedre enn en som ikke gjør det? Ja eller nei?
– Synes du en kultur som har ytringsfrihet, ikke tar livet av kritikere og ikke henger homofile i heisekraner er bedre enn en som ikke gjør det? Ja eller nei?
Disse enkle spørsmålene har i alle år stått ubesvart og det er jo forståelig nok, for skulle kulturrelativistene blant oss svare ærlig, ville de bare tatt seg dårlig ut. Så i stedet for å svare pleier de å sparke ballen over på en annen bane: – Kulturer er ikke statistiske, de forandrer seg hele tiden og det er rasistisk og generaliserende å påstå noe annet!, heter det gjerne da. Som om noen noen gang har påstått noe annet.
Og så har vi naturligvis det uslåelige argumentet om at alt vi har i Norge og setter pris på, det har`em i utlandet også. Mye av det vi har kommer nemlig derfra. Alle land med geiter har for eksempel geitost og de fleste land har sine varianter av lapskaus. Og blomstene som er brodert på enkelte kvinnebunader finnes ikke i Norge, tenk!
Dette har kulturrelativistene rett i, men disse tingene er bare overfladiske kulturtrekk. Kultur er alle de udefinerbare tingene du aldri tenker over i hverdagen. Språk, koder, kontekst, humor, felles historiske og folkelige referanser, ting som kort og godt er så internalisert at du aldri tenker over det. Likevel er du umiddelbart en del av det, du kjenner det øyeblikkelig igjen og du forstår det fullt ut, selv om du ikke nødvendigvis er begeistret for det. Du vet bare instinktivt hva du har med å gjøre fordi det nettopp er din og ditt hjemsteds kultur, som du er 100 prosent sosialisert inn i. Derfor er det da heller ingen som har noe usnakket med pakistansk matkultur, indiske dansetradisjoner eller egyptisk litteratur. Disse overfladiske kulturtrekkene er rett og slett ikke problematiske for våre samfunn og lar seg fint smelte inn i det høyt besungne mangfoldet kulturrelativistene påstår at de lengter slik etter. Når nordmenn svarer at de ser på «norsk kultur som overlegen andre» sikter de selvfølgelig ikke til norske mattradisjoner, helgefyll eller dans på låven.
Så det er den dype kulturen det handler om og her er Norge i verdenstoppen – med rette. For det er ikke enkeltfenomener eller gjenstander i seg selv som er kultur; kultur er derimot avgjørende for hva et land gjør ut av dem. To identiske fenomener som treffer to ulike kulturer, kommer ikke ut som identiske i den andre enden. Den ene kulturen vil ha behandlet fenomenet og gjort det til sitt på sin måte; den andre på sin.
Hvis den i det hele tatt tar til seg ting fra utlandet, da. Det er nemlig ikke alle kulturer som gjør det heller. Norges og Europas kulturer har imidlertid aldri vært blant dem.
Mange kulturrelativister peker på rikdom som hovedfaktoren – og det er de mer jordede; andre peker på den som eneste faktor – som gjør det norske samfunnet bedre enn de fleste andre land på kloden. De tar feil her også. Norges materielle rikdom demonstrerer tvert i mot at det faktisk foreligger en spesifikk kultur, for hva har vi gjort med denne rikdommen? Jada, vi fant olje og det kan man si at var et slags lykketreff. Og hva gjorde vi med pengene? Vi bygget en av verdens største og mest generøse velferdsstater, vi bygget ut skoler, helsetjenester og infrastruktur til det felles beste. Norge har brukt og bruker ufattelige summer på flyktninger og asylsøkere og integreringen av disse. Vi har gitt og gir like ufattelige summer i bistand til andre land. Det siste med vekslende hell, men viljen har vært og er stadig tilstede.
Norge har med andre ord masse penger på bok og likevel aksepterer vi som folk et nokså høyt skattetrykk for en omfattende fordelingspolitikk for at fellesskapet skal ha best mulige forutsetninger.
Og det har seg faktisk slik at det finnes en rekke andre land som har hatt samme lykketreff som Norge: de har funnet oljefelter på eget territorium eller de er rike på andre naturressurser. Hva har de gjort med pengene? Vel, de ledende kleptokratene og deres utvidede familier har milliarder på bok i Sveits og privatfly i assorterte farger, landets øvrige eliter velter seg i penger og drar på shopping i Paris, mens folket stadig er analfabeter, har dårlig tilgang på helsetjenester hvis i det hele tatt og til tider sulter de. Korrupsjon og nepotisme er ekstremt utbredt. Vold hører til dagsorden, fengsling og tortur av politiske fanger er ikke uvanlig og noen av disse landene henretter fremdeles folk offentlig på torget.
Hva kommer dette av, mon tro? Tilfeldigheter eller en Styrelse Fra Oven? Er det jordsmonnet? Det finnes bare en forklaring: it`s the kultur, stupid!
Kultur er nemlig grunnleggende for sosialiseringen av et folk. Kristendommen dempet og forsøkte å utrydde vikingtidens klanmentalitet, hvilket etterhvert gjorde det mulig å bygge en nasjonalstat. Nasjonalstaten som oppstos kultur er grunnen til at vi har brukt store deler av rikdommen vår til å bygge en velferdsstat til beste for alle. En fisker i Oslo føler solidaritet nok til å betale skatt for at en fremmed akademiker som insisterte på å studere statsvitenskap, også på skattebetalernes regning, i hjemkommunen i Finnmark og ikke får jobb, skal ha noe å leve av. Vi stoler ganske enkelt på – ikke alltid med rette, men dog – at myndighetene bruker våre penger på vårt felles beste. For å få til slikt, må du i utgangspunktet ha en tillitskultur. Tillit er nemlig ikke noe vi blir født med, den finnes ikke jordsmonnet vårt; vi blir sosialisert inn i den. Vi blir heller ikke født som demokrater som løser problemer og interessekonflikter ved fredelig, om enn hissig, ordskifte – ikke vold. Dette blir vi også sosialisert til. Denne sosialiseringen skyldes utelukkende kultur; selv ikke nordmenn blir født som altruister, selv om det ofte kan høres slik ut på virkelighetsfjerne liberalister og kulturrelativister.
Prøv det samme i klanssamfunn som Somalia og Afghanistan og se hvordan det funker. Si til en somalisk klanleder at hans klan bør gi fra seg litt av eget overskudd til en fremmed klan i en annen del av landet som sulter og han vil antagelig le så vi hører det helt hit. Så vet vi da også at det er tilnærmet umulig å bygge skoler og sykehus som er felles for alle i land som dette, for så snart bevoktningen er borte forsvinner alt som ikke er skrudd fast og/eller umulig å få med seg. Ingen klaner står fredelig og ser på at rivaliserende klaners barn får skolegang, selv ikke når det også gagner deres egne. Dette er også kultur, og det later ikke til at noen av disse landene har tenkt til å endre den med det første.
Norge har en over tusen år gammel kultur og selvfølgelig er den ikke statisk, den er i konstant, men som alle andre kulturer i langsom forandring. Alt som treffer oss fra utlandet går i gjennom en prosess i den malen som allerede foreligger. Det vi liker og som kan tilpasses vår foretrukne samfunnsinnretning, våre holdninger til rett og galt, utviklet gjennom tusen år, blir beholdt. Det vi oppfatter som dårlig blir enten forkastet eller radikalt endret. Sånn har det vært og sånn vil det mest sannsynlig forbli i overskuelig fremtid. Intet menneske, intet land, ingen folkegruppe og ingen kultur er et ubeskrevet blad. Alt blir tolket og behandlet gjennom øynene som ser.
Og nei, det er ingen normalt oppegående mennesker som tror at norsk kultur bare har gode sider, for det har den da heller ikke. Men de gode sidene vi har har også gitt oss selvtillit nok til både å se de dårligere sidene og forholde oss rasjonelt til dem, hvilket er et heldig men relativt sjelden kulturtrekk. Det igjen har fremmet et rimelig avslappet forhold til at andre påpeker dårlige sider, hvilket jo demper krenkelsesparatheten samtidig som det fremmer evne til bearbeidelse og endringsvilje. Det er ikke alle kulturer som har det trekket heller.
Litt på sidelinjen, men redaktør Vivekananthan gråter for øvrig også litt for sin syke mor og påstår, sannsynligvis mot bedre vitende, at «unge afghanske menn flykter ikke til Norge av luksusgrunner». Men jo, de fleste av dem gjør det, for de «flykter» gjennom en rekke trygge land for å komme akkurat hit. Da er det ikke snakk om flukt i ordets rette forstand, men migrasjon. Vivekananthan forsøker å innbille leserne sine at det faktum at nordmenn ikke ønsker migranter fra Somalia og Afghanistan like velkommen som kvinner og barn fra Ukraina velkommen skyldes de førstnevntes hudfarge og dermed er rasisme. Dette stemmer heller ikke og alle som har lest en kvart statistikk fra Statistisk Sentralbyrå, Brochmann-rapportene eller noen sider av statens egne Perspektivmeldinger vet det. Det er synd å si det, men på gruppenivå er særlig afghanere og somaliere en tung sosialøkonomisk byrde for samfunnet. Det er ikke hyggelig å påpeke og selvfølgelig ikke hyggelig for medlemmer av gruppene som er bedre sosialt tilpasset, men hva skal vi gjøre med saken? Lyve om det, slik Majoran Vivekananthan og hans åndelige brødre i politikk, media og store deler av organisasjons-Norge gjør? Tror noen at det vil løse noen problemer? Alt taler tvert i mot for at en bedre løsning er å snakke åpent og ærlig om problemene og forsøke å løse dem på best mulig vis.
Men det er en annen debatt.
Nordmenns klokketro på egen kulturs overlegenhet er noe mørkt, ubehagelig, pinlig og skammelig mener altså redaktør Majoran Vivekananthan. Men han tar feil. Norsk kultur er overlegen de fleste kulturer på kloden og vi har stadig selvtillit nok på vegne av den til å opprettholde den, beholde det gode og forkaste det dårlige – og samfunnet vi har skapt er blitt deretter. Det bør Vivekananthan være like glad og takknemlig for som resten av oss.
Det er derfor ingen grunn til å forbli i skapet: bare kom ut og vær en stolt kulturrasist du også!
Er du lei av forutsigbare kulturrelativister og overmodne multikulturalister du også? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.