Kontantstøtten blir stadig dratt frem som en forklaring på ikke-vestlige innvandrerkvinner fra særlig islamske lands manglende integrering. Dette gjelder ikke minst på arbeidsmarkedet, hvor langt under halvparten fra disse regionene er i inntektsgivende arbeid. Vi skal her huske på at én times lønnet arbeid eller mer i uken faktisk regnes som sysselsetting, så virkeligheten bak de nedslående tallene er sannsynligvis enda verre.
Men i Norge mener for eksempel mange nå at det hele er kontantstøttens skyld, og tror derfor at en fjerning vil fungere som en slags quick-fix. Det er sikkert mange gode grunner til å fjerne kontantstøtten, men det spørs om det vil få innvandrerkvinner fra den «islamske kulturkretsen» ut på arbeidsmarkedet.
For som vanlig når det gjelder utfordringer – eller problemer, om du vil – i forbindelse med innvandring fra Afrika og Asia, blir de fremstilt som et slags særnorsk problem. Norge bruker ikke penger nok eller er ikke inkluderende nok og så vider og så videre. Men problemene er nær sagt identiske i samtlige land vi ellers liker å sammenligne oss med, som f.eks. Sverige og Danmark, som begge har og har hatt forskjellige tilnærmingsmåter. De lykkes ikke noe bedre der, og da må vi se på andre forklaringsmodeller.
Det later til å demre for regjeringen Solberg:
Nå – med barnehageplass til alle som ønsker det, til en relativt lavere pris enn i 1998 – får kontantstøtten skylden for manglende integrering av innvandrerkvinner.
– Jeg tror jo ikke at det er kontantstøtten som gjør at de er hjemme. Det må vi begynne å være ærlige om. Selv om det er flere kvinner med innvandrerbakgrunn som er hjemme, så betyr ikke det nødvendigvis at det skyldes kontantstøtten, sier statsministeren til Aftenposten og fortsetter:
– Spørsmålet som må stilles, er om de ville vært i jobb hvis de ikke hadde fått kontantstøtte. Jeg tror utfordringene ligger helt andre steder, sier hun.
Solberg tror at det dreier seg om «andre barrierer», og nevner blant annet språk og mangel på etterspurte kvalifikasjoner. Det er et poeng. Men Solberg setter også fingeren på kultur:
Hun legger til at noen også kommer fra kulturer hvor det ikke er like naturlig for kvinner å jobbe utenfor hjemmet, og at noen har et arbeidskrevende liv på hjemmebane med mange barn.
Dette er jo også den store bøygen, som de fleste europeiske land har gått i så stor bue utenom at vi står med en rekke problemer som er i ferd med å vokse oss over hodet.
Men er det ikke bare skrullete kulturkrigere eller såkalte kulturrasister som maser om sånt, da? Neida, Danmark har som vanlig vært foregangsland, og etter årevis med feilslåtte integreringstiltak og forsøk på å få særlig kvinner fra den islamske kulturkretsen ut på arbeidsmarkedet, har man påpekt kulturelle normer som en av hovedårsakene.
I 2015 viste nemlig tall fra fra analyse- og rådgivningsbyrået LG Insight at bare 5 prosent av kvinnelige asylsøkere med innvilget oppholdtillatelse var i jobb etter fire år i Danmark. Tallet for mannlige asylsøkere var lave 20 prosent etter samme botid. Ifølge Danmarks statistik er bare to av fem kvinner fra ikke-vestlige land er sysselsatt, og prosenten har falt fra 48,9 til 42,9 prosent. Det største fallet har skjedd blant kvinnelige innvandrere fra Afghanistan, Iran og Tyrkia. Sistnevnte er den største og eldste ikke-vestlige innvandrergruppen i landet.
Forskningssjef i LG Insight Lars Larsen sa det rett ut: – Flyktningkvinnene [det vil hovedsakelig si kvinner som har kommet som asylsøkere eller på familiegjenforening til asylsøkere. Min anm.] er en vanskelig gruppe. Mange av kvinnene har ingen arbeidserfarling og noen mangler helt grunnleggende motivasjon til å ta seg en jobb, sa han.
Motivasjonen for å komme i inntektsgivende arbeid er helt sentral for å forstå problemstillingen, påpekte Larsen, som la til at det danske tankesettet – i likhet med det norske og svenske – om at vi alle er født motiverte til å påta oss en jobb, møtes av et annet kulturelt kodeks, hvor kvinnene enten er for unge til å jobbe og først og fremst skal utfylle rollen som mor. Eller også er de, i egen optikk, for gamle i 40-årene. Det betyr mange færre år på arbeidsmarkedet enn vi ser for kvinner med dansk bakgrunn, sa han.
Også Larsen foreslo økonomiske sanksjoner eller frafall av sosiale ytelser som incitament. Spørsmålet er om det hjelper å avskaffe ordninger som for eksempel kontantstøtten. I følge forsker på etniske minoriteter ved Danmarks nasjonale forskningssenter for velferd (SFI) vil dette neppe få ønsket effekt når det gjelder å få ikke-vestlige asylsøkere i jobb. En av årsakene til det er at store grupper av asylsøkerne ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene arbeidsmarkedet etterlyser.
Vi kan muligens legge til religion som en årsaksforklaring, for det hjelper antagelig ikke at visse moskèer sprer det glade budskap om at muslimske kvinner ikke må ta seg jobb på arbeidsplasser hvor det er menn eller hvor de risikerer å komme borti varer som svinekjøtt og alkohol – eller hvis ektemannen deres ikke vil at de skal ta seg en jobb, slik dansk TV 2s dokumentar «Moskéene bak sløret» avslørte (!) i 2016. Det later til å være et utbredt budskap i noen moskémiljøer:
Tina Magaard er lektor på Aarhus Universitet og har studeret koranen indgående samt udført omfattende feltarbejde i miljøerne omkring moskeer og koranskoler i Danmark. Efter at have set de skjulte optagelser fortæller Tina Magaard, at hun flere gange er stødt på forbuddet mod at kvinder tager arbejde samme med mænd. – Det er faktisk en holdning, jeg er stødt på forholdsvis tit i mit feltarbejde. Enten at du slet ikke må arbejde, fordi der altid vil være mænd på en arbejdsplads, eller at du ikke må arbejde som arkitekt eller som kassedame eller alle mulige erhverv, som du ikke må udøve, fordi du kommer i kontakt med svinekød eller fordi der er mænd til stede, forklarer Tina Magaard.
Tidligere integrasjonskonsulent og forfatter Fahmy Almajid bekreftet både kultur og religion som årsaksforklaring, og pekte spesielt på kvinnenes ektemenn:
Han har kørt flere projekter for at få flere muslimske kvinder på arbejdsmarkedet, og hans erfaring er, at det særligt er mændene, der ikke ønsker, at deres koner tager et arbejde:
– Det er ikke nødvendigt, at en imam siger det, for mange har allerede den opfattelse af deres religion, altså at kvinder ikke skal arbejde. I hvert fald ikke i job, hvor de har kontakt med mænd.
Så langt slemme Danmark. Det blir støtt – der som her – hevdet at det er tonen i debatten som forhindrer integrering. Den forklaringen holder ikke vann, for ståa i Sverige, hvor man helst ikke snakker om sånt i det hele tatt, er ikke stort bedre. I februar 2016 tok Statistiska Centralbyrån (SCB) og Svenska Dagbladet en nærmere titt på tallene for Malmö fra 1997 til 2014. De viste at av asylsøkerne som ankom i 2004 hadde bare 36 prosent fått arbeid etter ti år i landet. Av de som kom i 2009 hadde bare 18 prosent fått jobb. I tillegg går det feil vei, der som her. I 2007 var 48 prosent sysselsatt, i 2014 bare 36 prosent. For kvinnelige asylsøkere/familiegjenforente ser det enda verre ut: etter fem år i landet var bare ni prosent kommet i arbeid.
Og hvordan står så til her på berget? Generelt har innvandrere fra Afrika og Asia en sysselsetting på henholdsvis 48,6 og 56,1 prosent, og arbeidsledigheten er betraktelig høyere blant kvinner fra disse regionene. Kjønnsforskjellene er størst blant innvandrere fra Pakistan, Afghanistan, Somalia og Tyrkia.
I 2015 fremgikk det av tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (ImDi) at bare en av fire asylsøkere kom jobb etter avsluttet introduksjonskurs. Det gikk da også bakover: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene hadde bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det prestisjeprogrammet – regjeringens integrerings-flaggskip. Programmet ga deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner. Integreringen av asylsøkere og familiegjenforente på særlig arbeidsmarkedet går i det hele tatt feil vei. Ifølge Nordisk Ministerråds rapport Immigrant labor market integration across admission classes fra 2017 er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger etter fem års botid i Norge.
Somaliere, som nå er den største ikke-vestlige gruppen i Norge, teller 40 000 personer. Bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er i inntektsgivende arbeid. Samtidig er denne gruppen blant de som får flest barn og flest familiegjenforeninger, og er derfor i svært rask vekst. Somalia og Eritrea topper Statistisk sentralbyrås liste over de fattigste gruppene i Norge. Det er også de to gruppene som får flest barn, henholdsvis 3,16 og 3,12 per kvinne. De har høyest fruktbarhet i hele landet. Det kan således ikke herske tvil om at den lave sysselsettingen av kvinner har sammenheng med kulturelle familie- og kjønnsrollemønstre samt kvinnesyn.
Det medfører store kostnader for det omgivende samfunn, og disse øker i takt med veksten av grupper fra samme kulturkrets. Så sent som i 2011 var antallet ikke-vestlige innvandrere i Norge 276 447 personer. I dag er det 407 518, og innvandringen fra de regionene som erfaringsmessig er vanskeligst å få ut på arbeidsmarkedet er stadig høy. Samlet innvandret et helt nytt Hamar i 2016. I fjor et nytt Kongsberg. Innvandringen er altså like høy som en mellomstor by i året, og alle skal ha boliger, barnehager, skoler, helsetjenester og noe å leve av. Av de 21 300 som nettoinnvandret i 2017 var 76 prosent (16 188) fra Afrika eller Asia. De største enkeltgruppene var fra Syria, Eritrea og Afghanistan, alle grupper som har lav utdanning/få arbeidskvalifikasjoner og har vist seg utpreget vanskelige å få ut på arbeidsmarkedet.
Og som nevnt: dette er ikke et særnorsk problem. Til tross for tverrpolitisk enighet i over 30 år og talløse integreringsprosjekter, er det ingen i Europa som har knekt denne nøtten enda. Mye taler for at det kan ha noe å gjøre med at vi har angrepet problemstillingen fra feil vinkel og latt være å ta kulturforskjeller med i betraktningen.
Så kanskje vi like gjerne skal komme i gang med kulturdebatten og da spesielt en ærlig diskusjon om kulturtrekk som er uforenelig med opprettholdelse av velferdsstaten, i håp om at vi kan finne noen løsninger? Det vil være en fordel for alle om vi tar det ubehaget mens vi fremdeles har et valg hvorvidt vi vil avskaffe velferdsordninger som kontantstøtten eller ikke – ikke etter at omstendigheten tvinger oss.