Den politiske oppbruddstemningen vi ser i nesten hele Vesten er visst aldri medias meningsfellers skyld, selv om de har sittet ved makten i årevis og er personlige ansvarlige for å ha skapt realitetene på bakken og som befolkningen nå reagerer – med god grunn – negativt på. Det er alltid noen andre, som Donald Trump, Boris Johnson og andre Brexit-forkjempere, alternative medier og Frps retorikk. Man glemmer beleilig at negativ utvikling ikke skjer over natten; negativ utvikling tar tid.
Og når det gjelder det mest polariserte og splittende politiske spørsmålet i vår tid – innvandring – er det faktisk noen som er hovedansvarlige. Det er innvandringsliberale politikere, eliter og medier, som alle har vært pådrivere for den største demografiske, sosiale og økonomiske endringen av Europa og USA som noensinne er sett, men som det aldri har vært noe demokratisk flertall for. Dette er i dag den største enkeltårsaken til den politiske misnøyen og sosiale uroen vi ser.
Det vil man ikke erkjenne og så går pekefingeren i retning av alle andre. Dagens variant over temaet «det er ikke meg, det er deg» finner vi i Aftenposten, hvor Eirin Hurum lar den diskrediterte, avgåtte statsministeren Tony Blair gråte sine modige krokodilletårer. De er et glimrende tospann: Han med det grandiose selvbildet synes synd på seg selv; hun stiller ikke et eneste kritisk spørsmål. Og nevner knapt den innvandringen som i stor grad er årsaken til både «Blair-hat» og Brexit.
– En gang var han magisk. Nå har Tony Blair lært seg å leve med at han er hatet, lyder den sentimentale overskriften.
Og stakkars Blair svelger tungt:
– Det er tøft å leve med at mange fortsatt hater meg. Men det er en del av arven jeg må bære med meg, sier Tony Blair. Han svelger. Det blir en kunstpause.
Deretter forklarer Hurum oss at han har «engasjert seg i The People’s Vote, en folkebevegelse frontet av politikere, kulturpersonligheter og fotballstjerner. De jobber for en ny folkeavstemning om brexit». Jepp, han fronter en folkebevegelse mot den andre halvparten av folket, for det har nemlig allerede vært en demokratisk folkeavstemning om spørsmålet. Ventet den søkkrike, kyniske karrierepolitikeren roser og festtelegram fra den halvdelen som vant avstemningen og vil se Brexit gjennomført?
Men hvorfor vil de det? Ja, uansett hva det måtte være, så er det i alle fall ikke Blair eller hans meningsfellers skyld. Det må være Boris Johnsons eller noe sånt:
Boris Johnson blir eventuelt statsminister fordi han, sammen med Nigel Farage, er arkitekten bak brexit. For dem som er mot brexit, vil Johnson aldri bli noe mer enn den som splittet landet.
Jaha, og de som førte en politikk som ledet til at folk ønsket seg Brexit i utgangspunktet – og ikke minst: de som er mot Brexit…? Hva vil de bli for den halvparten som er for Brexit?
Hurum stiller ingen spørsmål.
Og så er det den beryktede britiske pressen da, selvsagt:
Han mener en ekstremt polarisert britisk presse har skylden for at han aldri slipper fri. Det er sterke medier på høyre- og venstresiden. Nesten ingen medier befinner seg i sentrum, hvor jeg ulykkeligvis befinner meg, klager han.
Hurum spanderer noen få ord på innvandringspolitikken Blair var direkte ansvarlig for, og lar ham altså beskrive seg selv som «sentrum». Det er en interessant synsvinkel, for Blair er ikke sentrum, han er etter alle kriterier for en innvandringspolitisk ekstremist å regne. Og han visste godt at befolkningen ikke ønsket innvandringspolitikken hans velkommen.
Men det var godt ment, da. Hurum beskriver Blairs politikk slik:
En sosialdemokratisk kapitalisme, mer marked, mer privat initiativ, men med solide sikkerhetsnett for fattige. Labour skulle ta vare på de svakeste, men være mindre opptatt av å «flå de rike».
Det gjorde altså Blairs New Labour ved å åpne alle sluser, slik at de fattige og svake fikk millioner av nye mennesker å konkurrere om arbeidsplasser, boliger, velferdsordninger, skoleplasser og legetimer med. Samtidig som kriminaliteten økte. Er ikke det en ypperlig måte å ta vare på landets fattige og svake mennesker på, dere?
12 år etter at Blair forlot Downing Street, er britene igjen hjemsøkt av en opprivende debatt. I tre år har brexit-saken lammet landet, fått frem det verste i britisk politikk, splittet de to statsbærende partiene og ødelagt britenes rykte internasjonalt. Jakten på syndebukker er intens. De fleste peker på David Cameron, som utløste folkeavstemningen. Andre peker på Theresa May, som ikke klarte å levere brexit. Andre peker igjen på Tony Blair. Han var statsminister under EU-utvidelsen til Øst- og Sentral-Europa i 2004.
– Britene var ett av få land som tillot fri arbeidsinnvandring, uten overgangsordninger, skriver Hurum og det er altså det eneste hun nevner om Blairs innvandringspolitikk i årene han var landets ubestridte leder.
Regjeringen Blair la ingen restriksjoner på EU-innvandring fra de nye østeuropeiske medlemmene, men forsikret befolkningen om at det ikke ville komme mer enn 5 000-15 000 årlig. De bommet så grovt at var det skjedd i næringslivet, ville det rullet hoder i fleng: i 2003, før Blair åpnet portene, kom det 15 000. I 2004 økte det til 87 000, i 2006 til 104 000 og i 2007 til 127 000. Og det var bare innvandringen fra Østeuropa.
Blair innrømmet omsider at han og regjeringen tabbet seg ut, men dette er bare ikke en type bommert man blir tilgitt for eller som går vekk ved å si «Æh, sorry, da».
Han synes likevel at det er meningsløst å gå på jakt etter syndebukker. I hvert fall så lenge syndebukken er ham selv:
– Det er meningsløst å jakte på syndebukker. Jeg ville personlig ikke utlyst en folkeavstemning, som David Cameron gjorde. Jeg tok beslutningen om å åpne grensene for arbeidsinnvandring. Men på det tidspunkt var det heller ingen stor debatt om det.
Om noen skal lastes for det kaoset som nå råder, er det arkitektene bak brexit: Boris Johnson og Nigel Farage, mener Blair.
La oss imidlertid ta en titt på New Labour og Blairs innvandringspolitikk i årene 1997-2007:
Noe av det første Blairs Labour gjorde, var å liberalse både innvandrings- og asylpolitikken. De åpnet rett og slett grensene på vidt gap. I 1997, samme år som Blair tiltrådte, var nettoinnvandringen (innvandring minus utvandring) til Storbritannia 48 000. I 1998 økte det til 140 000 og falt ikke under 100 000 igjen i løpet av Blairs periode. Samtidig innførte Blair-regjeringen Den europeiske menneskerettighetserklæringen i britisk lov – den beryktede «Human Rights Act» – som i praksis gjorde og gjør det umulig å regulere asylinnvandringen og å deportere ulovlige innvandrere, kriminelle eller avviste asylsøkere.
I løpet av BLairs ti år ved makten kom det over 2,3 millioner innvandrere til Storbritannia. Det førte til et enormt press på arbeidsmarkedet, lønnsvilkår, boligmarkedet og øvrig infrastruktur som sykehus, skoler og trygdesystemet.
Det kom ikke de «fattige og svakeste» til gode: I 2008 viste tall fra Labour-regjeringens egen undersøkelse av den britiske arbeidsstyrken at hele 1.089 av 1.334 millioner arbeidsplasser hadde gått til utenlandske arbeidere i løpet av den siste 7 års-perioden. En rapport basert på de samme tallene konkluderte med at den store innvandringen av mennesker som er villige til å arbeide for lavere lønn, hovedsakelig hadde gått på bekostning av innfødte briter i lavtlønnede yrker. Og til tross for det store antallet ledige arbeidsplasser, falt antall innfødte briter i arbeid med 62.000 i samme periode, mens østeuropeere besatt nesten 459.000 av de nye arbeidsplassene etter utvidelsen av EU.
En tidligere rådgiver for Blair-regjeringen fortalte at: «Hvis regjeringen hadde vært forberedt på å ha en åpen debatt om innvandring, ville vi ikke hatt de problemene vi har fått med BNP (British National Party). Men den ønsket ikke å diskutere innvandringspolitikk. Den er ikke noen særlig ærlig regjering. De visste at innvandring var et «varmt» tema og de ville ikke sloss om det».
Det er sikkert og visst, for Tony Blair var fullt klar over hvor upopulær innvandringspolitikken hans var og hvor betent spørsmålet var. Lederen for kabinettets europeiske sekretariat i 2000-2004, Sir Stephen Wall, husker godt: – Jeg husker han [Blair] sa, svært raskt etter valgseieren i 2001, «Den ene tingen som kan få meg til å tape neste valg er innvandring».
Statistikker fra Storbritannias nasjonale statistikkbyrå (ONS) viste i 2008 at 1 197 650 innvandrere var blitt innvilget statsborgerskap siden Labour kom til makten i 1997. 3,7 millioner av befolkingen var født utenlands, mot 1,9 millioner i 1997. Innvandrerbefolkningen hadde således økt med tilnærmet 2,4 millioner siden 1997, samtidig som 715 000 etniske briter hadde forlatt landet.
Arven etter Blair er denne:
I 2008 viste offisielle tall at det ankom fler enn 860 innvandrere til Storbritannia hver eneste dag. To tredjedeler var fra land utenfor EU, og tallene inkluderte ikke illegale innvandrere. I 2007 fikk landet 3 nye statsborgere i minuttet. Dette året bosatte rekordmange 605.000 innvandrere seg i Storbritannia.
I desember 2008 kunngjorde Gordon Browns Labour-regjering at den aktet å innføre tiltak for å holde befolkningen i Storbritannia under 70 millioner, da befolkningsveksten var enorm og allerede hadde gjort England til et av de tettest befolkede landene i Europa. Men i følge ONS og regjeringsoppnevnte eksperter ville innvandrernes stigende fødselsrater snart bli hovedpådriver for Storbritannias raskt økende befolkningsvekst og således overstige selve innvandringen. Da ble en fjerdedel av alle spedbarn i Storbritannia født av innvandrere. I London alene var tallet 54 prosent, og i noen forsteder opptil 75 prosent. Utenlandskfødte kvinner hadde en fødselsrate på 2.54, mot britiskfødte kvinners 1.79.
I 2009 offentliggjorde for øvrig ONS tall som viste at den muslimske befolkningen – som er den innvandringen som anses som mest problematisk å integrere økonomisk, sosialt og kulturelt – i Storbritannia økte 10 ganger raskere enn resten av befolkningsgruppene i samfunnet. Den muslimske andelen av befolkningen økte med mer enn 500.000 mennesker på bare 4 år, fra 1.870.000 i 2004 til 2.422.000 i 2008. På samme tid falt antallet kristne med mer enn 2 millioner.
Nabolag, skoler, bydeler og til slutt småbyer ble forvandlet til det ugjenkjennelige, hvilket var spesielt merkbart for de som bodde der fra før. De ble totalt fremmedgjort i sitt eget hverdagsliv, men hadde ikke muligheter til å flytte. Andre var heldigere: innenriks flyttet så mange som 4,5 millioner briter fra London og områdene i sør-øst i de 10 årene Labour satt med makten – på flukt fra overbefolkning og kriminalitet i jakten på bedre livskvalitet. Alene tallet fra London utgjør 2,4 millioner mennesker.
I 2007 advarte en offisiell rapport fra Den britiske Kommisjonen for integrasjon og samhørighet om at etniske spenninger som en følge av bølgen av immigranter kunne utarte til vold i flere lokalsamfunn i Storbritannia. Kommisjonen påpekte at de siste årenes enorme innvandring hadde ført til så stor usikkerhet i mange lokalsamfunn at det forårsaket spenninger i befolkningen.
– Dette dreier seg ikke om mangfold eller kosmopolitikk lenger, dette er en omfattende demografisk endring, hittil usett i britisk historie, og et utopisk eksperiment like radikalt og skjødesløst som kommunismen, skriver Ed West i The Telegraph.
– Tony Blair er fortsatt en fremmed fugl i sitt eget parti, avslutter Hurum poetisk. Vel, han gjorde store deler av egen befolkning til fremmede fugler i deres eget land. Blair og hans meningsfeller i landets velstående elite, samt toneangivende medier og andre samfunnsaktører, var direkte ansvarlige eller ukritiske pådrivere for en politikk som fikk store negative konsekvenser for befolkningen – konsekvenser de ikke et sekund hadde til hensikt å leve i og med selv. Og de gjorde det attpåtil illegitimt for befolkningen å gi uttrykk for hva de syntes om saken.
Hvis Tony Blair er hatet, så er det fordi han har gjort seg fortjent til det. Og hvis Aftenposten synes synd på ham fordi han opplever det som tungt å leve med konsekvensene av folkets hat, kan de jo kanskje benytte anledningen til å spørre seg hvordan store deler av befolkningen i landet han styrte opplever å leve med konsekvensene av politikken hans i hverdagen?