– Vi skal ha et samfunnsrelevant, fresht blikk på kunsthistorien, sa avdelingsdirektør ved Nasjonalmuseet Stina Högkvist og kalte i samme slengen Christian Krohg-maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» for kolonialistisk før hun opplyste til Aftenposten at maleriet skulle settes i kjelleren. Det ble naturligvis bråk og nå forsøker Nasjonalmuseets elfenbenstårn-nedklatrende direktør Karin Hindsbo og avdelingsdirektøren hennes å plassere skylden for alt bråket på kritikerne. De får naturligvis støtte av medideolog og kurator Mohamed Abdi (som sitter i styret for Nasjonalmuseets samarbeidspartner Balansekunst, hvor han arbeider for «strukturelle endringer» – nok et begrep hentet fra Kritisk Teori), som er alle steder på sosiale medier og forklarer nedlatende alle idiotiske kritikere at alle malerier på Nasjonalmuseet tilbringer tid i bortpakked stand fra tid til annen. Ingen grunn til å reagere, folkens!
Alle tre foregir nå at det er kritikernes feil at de reagerte på galt grunnlag, for maleriet skulle jo bare ha en pause. De tre velger med andre ord å totalt misrepresentere hvorfor folk reagerte og stadig reagerer. Skal tro hvorfor?
– Bildet er en romantisering av nordmenn som dro til Amerika. Det er et kolonialistisk bilde, sa Högkvist som forklaring første gang og ingenting ved resten av uttalelsene hennes i Aftenpostens artikkel tyder på at det var en forsnakkelse eller noe hun tok ut av luften, snarere tvert i mot. For det første fikk hun intervjuet oversendt for sitatsjekk og for det andre viser samtlige andre uttalelser på at hun abonnerer på nettopp den politiske verdensanskuelsen (såkalt Kritisk Teori, en venstreradikal, særdeles omstridt ideologi og modell for samfunnsanalyse) som både har skapt tankegodset og er pådriver for en angivelig nødvendig «avkolonisering» av vestlige samfunnsinnretninger og -institusjoner. Det er med andre ord ingen grunn til å tro Högkvist når hun sier at hun ikke mente det hun sa eller at det kom «feil ut».
Problemet ligger åpenbart et helt annet sted: man hadde regnet med å provosere og høste sinte reaksjoner fra de vanlige mistenkte – du vet; arbeiderklassefolk og øvrige reaksjonære, pleibeiere og rasister – men så ble man svært ubehagelig overrasket over bredden i kritikken og ikke minst at noen av de hardeste kritikerne tilhører venstresiden. Og derfor trakk man raskt til seg følehorna.
– Det har aldri handlet om kansellering eller ideologiske motiver. Den slags holder ikke Nasjonalmuseet på med, doserer Hindbo nå. Men det er det heller ingen grunn til å tro på, for det er nettopp det det handler om. Og det er nettopp det Nasjonalmuseets ledelse holder på med. Alt tyder nemlig på at hvis man ikke hadde ideologiske motiver for å ta ned det aktuelle maleriet, så hadde man bare gjort det og gitt den forklaringen man nå påberoper seg: at man rydder plass til noe annet for en periode, hvilket er helt vanlig praksis. Noen få hadde kanskje reagert, men siden de aller fleste i motsetning til hva Högkvist, Hindbo og Abdi innbiller seg ikke er idioter, så hadde de aller fleste hatt forståelse for dette.
Men nei, man ønsket helt klart å provosere – man hadde bare ikke regnet med at provokasjonen også skulle fremprovosere kraftig kritikk fra feil folk. For da kan det plutselig spøke litt for egen jobb og dermed for egen plattform fra hvor man driver sin private politikk på publikums bekostning og penger. Det kan man jo ikke ha noe av. Hva skulle da skje med den politiske aktivismen deres?
Det finnes bare et ord for Högkvist og Hindbos opptreden i ettertid: Feig. Så barske er altså våre selvutnevnte samfunnsstormere.
For mitt vedkommende må folk gjerne abonnere på og drive aktivisme for hvilken politiske ideologi de vil, men jeg er neppe alene om å synes at det bør skje på deres egen fritid og for deres egne penger. Nasjonalmuseets direktør og avdelingsdirektør har fått et mandat til å forvalte nasjonens kunstskatter på vegne av publikum; ikke for å drive sin private butikk i butikken.
Så hva gjelder Högkvists «freshe blikk» kunne jo det absolutt vært noe, for de aller fleste mennesker er altså ikke klam, venstreradikal spying over kongeriket Norge (og Svalbard), dets historie og dets folk utpreget fresht lenger; i stedet er det gammelt nytt og så er også kunst-Norges barnslige provokasjoner. Vi har alle sett det tusen ganger før de siste 30 år; de eneste som muligens tror at dette er noe radikalt nytt, modig og spennende er de samme radikalerne som oppholder seg i det statsstøttede ekkokammeret sitt. Dere er ikke en tøff liten motstandsgruppe som taler makta i midt i mot; dere får som sagt statsstøtte og ofte også godt betalte, prestisjefylte stillinger attpå. Det er ikke veldig revolusjonært, nyskapende og tøft, for å si det høflig.
Noe fresht, nytt og spennende ville derimot vært å få f.eks. en direktør eller avdelingsdirektør på en offentlig institusjon som Nasjonalmuseet som faktisk liker – eller i alle fall forsøker å like – landet de befinner seg i, kunsten de er satt til å forvalte, folket som eier den og kanskje attpåtil gadd å sette seg litt inn i historien til det samme folket som betaler dem?
Men det er vel for mye forlangt, for hvorfor skulle ellers det offentlige Norge gå over land og strand for å ansette personer som er politisk og ideologisk fiendtlige til både nasjonsbyggende kunst og nasjonalstater til å lede nettopp et N-a-s-j-o-n-a-l-m-u-s-e-u-m?