Det er solid flertall i Rogaland for å gå i regjering med Erna Solberg, og for Knut Arild Hareide og kristensosialistene hans er sannheten tydeligvis vond å svelge.
I Sandnes Krf bidro nye medlemmer til at det bare ble valgt delegater som vil stemme for Hareides forslag om å gå i regjering med Ap og Sp, som sammen med Krf tapte landets demokratiske stortingsvalg. To av delegatene måtte imidlertid byttes ut, da de var er så gode, gamle Krf-medlemmer at de ikke en gang hadde betalt kontingenten sin. Medlemmer med en viss fartstid i partiet mente seg utsatt for et kupp.
På team Hareide var gleden ikke desto mindre stor:
– Jeg syns det er helt strålende, sa fylkesleder i KrF i Oslo, Espen Andreas Hasle. Oslo er tilfeldigvis blant de fylkene som regnes for «røde» i Krf-kretser. – Det er en utrolig stor pågang, vi merker et engasjement i partiet nå, sa leder i Rogaland KrF, Oddny Helen Turøy.
Pipen fikk raskt en annen lyd da det viste seg at det ikke bare er venstresiden som kan leke mobiliseringsleken. Jubelen sto likevel i taket hos Hareides støttespillere – helt til lørdagens delegatvalg i Rogaland. Her hadde man nesten sikret seg ved å bare peke ut Hareidelojale delegater, og hva gjorde fylkesårsmøtet? Valgte nesten bare delegater som vil i regjering med Høyre og Frp. Noe så lumpent!
Nå hagler svært forutsigbare anklager fra fløyen som ikke fikk viljen sin. Det hele er «svært alvorlig», «illojalt», «en maktdemonstrasjon», «et kupp», «et løftebrudd», «skittent spill», «svik mot prosessen» og «et dolkestøt mot Hareide».
For en ukristelig oppførsel! Noe slikt ville jo aldri maktpolitikeren Knut Arild Hareide selv og hans støttespillere innlate seg på, ville de vel?
Og ikke nok med at feil folk – sånne høyresidetyper – har blandet seg inn, men andre partier har også stukket nesen sin i KrFs private saker. Det siste var jo partiledelsen helt enige om at de ikke ville ha noe av.
Det gir grunn til å stille et par spørsmål ved Hareide og den øvrige partiledelsens virkelighetsoppfatning. Et parti med 2,9 prosent oppslutning; altså et parti et forsvinnende lite mindretall vil ha i styre og stell, har bevisst manøvrert seg inn i en posisjon der de kan omgjøre et demokratisk valg – og så føler og tror de at ingen, hverken velgere eller landets øvrige politiske partier, skal blande seg inn i det? Tror de virkelig at dette er et privat partianliggende? I så fall skal de ha for at de er for gode for denne verden. Hareides personlige kvaler dreier seg i realiteten om hvem som skal styre landet fremover – om resultatet av et demokratisk valg rett og slett skal omgjøres – så naturligvis blander alt som kan krype og gå seg inn i saken. Med rette.
Ledelsen i det nærmest utraderte partiet har utvilsomt nytt oppmerksomheten de har fått og ikke minst kurtiseringen de har vært gjenstand for siden Hareides følelsesliv kom ut i bokform, men nå frykter man uforsonlighet og splittelse.
Ikke i landet som sådan – som man jo ellers skulle tro at ansvarlige, moralske politikere ville bekymret seg for med tanke på at man akter å vippe en lovlig valgt regjering av pinnen og gi makten til valgets største taper – men bare i eget parti.
Det er forresten ikke så egoistisk og selvsentrert som det kan høres ut, for hvordan skal det gå med kampen for et varmere samfunn hvis varmepartiet Numero Uno blir splittet bare fordi partilederen valgte å splitte hele landet som ledd i en maktkamp?
Men selvfølgelig; man er så skrekkelig bekymret for at mindretallets syn ikke kommer frem under landsmøtet i november nå. Det er jo ikke sånn at dette mindretallet er sterkt representert i og av selve ledelsen, liksom.
– Det er viktig at partiet tar lærdom av det som skjedde i Rogaland. Hvis mindretallets syn ikke kommer med, kan det rive teppet under legitimiteten til landsmøtet, sier partiveteran Einar Steensnæs. Han gikk tidlig ut med støtte til Hareides råd.
Huff ja, tenk om noe skulle gå ut over sperregrensepartiet KrFs legitimitet. Å rive teppet under legitimiteten til en ny regjering eller enda verre: selve demokratiet er jo bare blåbær i forhold.
Bekymringene for KrFs – ikke landets – ve og vel står for øvrig i kø:
Stortingsrepresentant Torhild Bransdal fra Vest-Agder KrF vil ikke kritisere Rogalands framgangsmåte, men sier:
– Jeg hadde foretrukket at de hadde gjort det på en annen måte. Vi skal leve sammen også etter 2. november. Når partiledelsen har bedt om råd fra grasrota, så bør det gjenspeiles i valget av delegater, og ikke bli en ren maktkamp.
Hvis ikke mindretallets syn kommer fram, enten det er i «røde» eller «blå» fylker, får landsmøtet et dårligere beslutningsgrunnlag, og det kan stilles spørsmål ved legitimiteten. Jeg blir nå utrygg på prosessen. Hvis «vinneren tar alt», er jeg redd for at det kan føre til uforsonlighet, sier Brandsdal.
Legitimiteten, ja. Det finnes et annet mindretall på landsbasis i ligningen her, og det er et mindretall Knut Arild Hareide og hans støttespillere ønsker å felle en regjering for å bli kvitt. Og videre utdefinere fra offentligheten og således ethvert beslutningsgrunnlag. Det er Frp, som i september hadde 17,6 prosent oppslutning. Dette mindretallet bør ikke sees, ikke høres, ikke representeres og aller helst skyves lengst mulig vekk fra KrFs varme leirbål. De sprer nemlig kulde og splitter samfunnet, serru.
Personlig synes jeg nok det er langt mindre bekymringsfullt med uforsonlighet og splittelse mellom 108 935 KrF`ere enn mellom 3 756 400 stemmeberettigede, men så er jeg ikke KrF-politiker heller, da.
Men det er jo både folkelig og hyggelig at Steensnæs og Bransdal føler vår utrygghet, selv om de fleste føler uro for landet og fremtiden som sådan, mens Steensnæs og Bransdals uro bare gjelder seg og sitt.
For akk, som Bransdal sier: hele landet skal leve sammen – også etter 2. november. Men så lenge KrF har det varmt og godt i moralen sin, så vil nok alle hjerter glede seg med dem og blåse i polariseringen og splittelsen de med vitende og vilje har skapt i et land som allerede har nok av begge deler.