I dagens Dagbladet tar jusstudent og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen Sarah Zahid et oppgjør med normalisering og bruk av høyreekstreme symboler på sosiale medier, og nevner blant andre frosken Pepe. Den uheldig utseende frosken begynte sin offentlige karriere som en regulær tegneserie-figur, men da den i stadig større grad ble tatt i bruk som maskot og grunnlag for memer av høyreekstreme grupper, forbindes den i dag av mange med blant annet alt-right-bevegelsen og hvit herrefolksmentalitet. Andre igjen er av en annen formening. Det er uansett ingen tvil om at Pepe er langt mer omtridt enn sine artsfrender.
Riktignok var han opprinnelig ikke ment slik, men heller ikke dette er uvanlig. For eksempel oppfatter Vest-Europa hakekorset som et ondskapens symbol, et utvetydig symbol på nazismen som det er. Men opprinnelig er det et flere tusen år gammelt symbol som blant annet symboliserte kristendom, mens det fremdeles er svært utbredt i India og Øst-Asia hvor det den dag i dag forbindes med blant annet buddhismen og anses som lykkebringende. Norrøne runer var og er vårt oldnordiske skrifspråk, men oppfattes i dag av mange som nazistiske fordi ditto grupper i likhet med Hitler-Tyskland har brukt og bruker flere av dem som symboler i forskjellige sammenhenger. På denne bakgrunnen har svenske myndigheter de siste årene tatt til orde for å forby spesielt runen for den norrønske krigsguden Ty. Hakekors er allerede forbudt på samme grunnlag.
Den stygge frosken, hakekorset og Ty-runen deler således skjebne med de fleste andre symboler som er i bruk; det er like delte som sterke meninger om dem. Alle symboler kan tolkes forskjellig. For mitt vedkommende har jeg vært historieinteressert siden jeg kunne stave meg gjennom en bokside, så for meg personlig er f.eks. runer bare det runer opprinnelig var: et eldgammelt, norrønt skriftsspråk. Til gjengjeld har jeg sett nok av symbolbruken på nazi-nettsider/grupper på sosiale medier til at jeg fullt ut forstår hvorfor de av mange oppfattes som i beste fall problematiske, i verste fall som nazistiske. Det samme gjelder for øvrig frosken Pepe: for meg er den i seg selv bare en særdeles dårlig tegnet, stygg og umorsom figur, men jeg har sett nok av annen bruk til å anerkjenne at – og ikke minst hvorfor – andre ser den som et symbol på et ytterst problematisk meningsinnhold.
Men min personlige tolkning/oppfatning av eller forhold til symboler er ikke gyldige for noen andre enn meg selv, hvilket gjelder for alle andre personer og «offisielle» symboler også. Alle symboler er jo nettopp det: de symboliserer noe, og dette «noe» er alltid åpent for tolkninger. Den ene sidens tolkning er derimot ikke gyldig eller bindende for hvordan den andre siden tolker det. For som vist over står vi ofte med to vidt forskjellige tolkninger og betydninger av ett og samme symbol, og begge deler er like legitime/illegitime eller gyldige/ugyldige fordi de er mer eller mindre rasjonelt begrunnet.
I tillegg kommer det potensielt problemskapende faktum at et symbol alltid har to funksjoner: Det viser hva brukerne er, samtidig som det signaliserer hva ikke-brukere er.
Symboler har med andre ord stor sprengkraft. Bruken av den slags bør man være forsiktige med, påpeker Zahid:
Selv om hensikten ikke er ond, er symbolbruken bekymringsfull. Symboler er mektige og bør alltid brukes med varsomhet. Det er med god grunn de blir sagt å være kraftigere enn ord. De er effektive fordi de er visuelle og skaper umiddelbare assosiasjoner. Mens tekst og skrift får oss til å tenke logisk, framkaller symboler en følelsesmessig respons. Det mest ekstreme eksempelet er hakekorset under andre verdenskrig.
I semiotikken eksisterer ikke et symbol på egen hånd. Den har en forbindelse til det den representerer. I dagens raskt bevegelige sosiale medielandskap, har symboler fått økt makt og betydning. Vi bør derfor tenke oss godt om før vi anvender dem.
Dette har Zahid rett i, særlig i samfunn som blir og mer multikulturelle, hvilket innebærer en befolkning med mer og mer sprikende verdioppfatninger, og/eller splittet. Da fremstår det som ubegripelig at samme Zahid kjemper for å dra et av verdens mest omstridte symboler – hijaben – inn i norske rettssaler og dermed å tvinge folk til å forholde seg til det.
Den islamske hijaben er et kontroversielt symbol blant muslimer så vel som ikke-muslimer. Hijab symboliserer riktignok den enkeltes, i mange tilfeller harmløse personlige tro, men den symboliserer også en kvinnefiendtlig tankegang og er det fremste symbolet på en intolerant, totalitær politisk-religiøs ideologi, islamismen, som på sitt verste har hatt og har dødelige konsekvenser for millioner av mennesker. Og det er muslimer som oftest lider under og dør av den på verdensbasis. Ufriheten ligger ferdig innbakt i konservativ hovedstrømsislam, en rekke islam-tolkninger og islamismen og da hijaben verden over forbindes med også dette, forbindes den således med tvang, ufrihet, vold og overgrep. Ikke minst fordi hijaben i flere muslimske land er obligatorisk for kvinner og det medfører, som f.eks. i Iran, fengselsstraff og i noen tilfeller pisking eller annen korporlig straff ved manglende bruk.
Det er et faktum at en stor del av verdens befolkning – inklusive troende muslimer og innvandrere fra muslimske land – forbinder hijab med alt dette og mer til. Hijab forbindes i tillegg med islamsk rettstradisjon, sharia, som jo mangler ekstremt mye på å være en rettsstat verdig. Den har i alle fall ikke noe med demokrati, likhet for loven, antidiskriminering, menneskerettigheter og rettferdighet å gjøre.
Men akkurat dette særdeles omstridte symbolet mener altså Zahid at har en selvfølgelig plass i norske rettssaler og at det er «et demokratisk problem» at dommere ikke får bruke det (Advokatbladet, juni 2020):
Det er ingen hemmelighet at forbudet mot religiøse symboler vil ramme muslimske kvinner hardest, fordi mange av disse er sterkt troende og bærer hijab. Det er ikke like viktig for en kristen å gå med kors som det er for mange muslimske kvinner å gå med hijab.
Siden 2013 har hele debatten om religiøse symboler i retten blitt omtalt som «hijabforbud». Det er tydelig diskriminerende overfor en minoritet i samfunnet. Ikke minst er det en ekskluderende symbolpolitikk som forsterker polariseringen mellom minoriteter og majoriteten.
Frankrike innførte et forbud mot religiøse symboler i offentlige skoler i 2004. Sikhene kunne ikke bære turban, jødene fikk ikke gå med kipaen mens muslimene måtte legge igjen hijaben hjemme. Forbudet førte til at mange troende så seg nødt til å gå på privatskoler. En slik løsning skaper et splittet og enfoldig samfunn. Norge som er verdens mest demokratiske land, bør unngå tiltak som ligner dette.
Hvis man mener man skal være varsomme med bruken av mektige symboler på den ene siden, kan man ikke kjempe for nettopp slik bruk på den andre.
Hijab-forkjempere kunne med fordel forsøke å innse at selv om de – brukere som ikke-brukere – kun ser hijabens harmløse, personlige symbolikk, så er det en stor del av befolkningen som ser noe helt annet. En slik tilnærming ville om ikke annet lagt grunnlaget for et bedre, mer gjensidig ordskifte om saken, og kanskje øke forståelsen for tiltak for å begrense bruken av omstridte symboler både i offentlig forvaltning og på andre «offisielle» fellesarenaer der oppmøte nærmest er obligatorisk. Og kanskje ville man etterhvert også innse at slike begrensninger ikke skyldes diskriminering, rasisme eller islamofobi, men nøyaktig den varsomme omgangen med mektige symboler som Zahid selv etterlyser.
For hvem vil vel egentlig se en frosken Pepe-pin på en dommer, en politibetjent eller sykepleier? Ikke jusstudent Sarah Zahid, i alle fall. Og da burde hun faktisk stå i første rekke for å forstå hvorfor en stor del av befolkningen ikke ønsker å se et – for dem – like omstridt, illevarslende symbol på myndigheter og statlige ansatte, og som et minimum vært konsekvent nok til å unngå å kjempe for å tvinge dem til det.