Vær rausere mot innvandrere! Det er dronning Sonjas råd til folket, sagt fra hjørnesalongen på Skaugum over en kopp te med sin sønn kronprinsen. NRK har intervjuet de kongelige i forbindelse med programmet «Året med kongefamilien 2019.» De forstår ikke vår kultur, mener dronningen, derfor bør vi være rausere.
Et forandret samfunn
Kronprinsen og dronningen rusler en tur i hagen på kronprinsparets eiendom Skaugum i Asker. De minnes tiden da kronprinsen var barn her. Nå er den samme hagen fristed for hans egne barn.
Samme hage. Men et forandret samfunn. Blant annet har innvandrerandelen i det norske samfunnet økt betydelig siden kronprinsens barndom på 70-tallet.
De kongelige har rett i at det er et forandret samfunn. Men merkes det i hagen på Skaugum? Det tviler jeg sterkt på. Hvis jeg rusler rundt der jeg bodde mine første år, i området rundt Kampen i Oslo, så vil det nok synes tydeligere. Går man litt lenger ned mot sentrum og havner på feks Grønland, så er det ikke bare noen få endringer, det ser totalt annerledes ut enn da kronprinsen var barn. Jeg var på Kampen, og han var i hagen på Skaugum, men hvem av oss har fått endret omgivelsene totalt siden den gang?
Når de kongelige reiser rundt i Norge treffer de mange hyggelige mennesker, enten de er på besøk ved fjord og fjell, i en moské, en kirke eller på et senter for integrering av innvandrere. Selvfølgelig. Hvem vil ikke vise sin beste side når man treffer en fra kongefamilien? Det skulle bare mangle om man steilet frem med egne kjepphester og kverulerte på kulturforskjeller ved en slik anledning. Det er lett å være raus når man går på en løper bestrødd med gladhistorier, gode intensjoner, smil og blomsterbuketter.
De største og mest synlige endringene siden den fredelige tiden i Skaugums hage ses best i deler av Oslo. Fra begynnelsen av 80-tallet da steder som Grünerløkka, Torshov enda ikke var hippe steder å bo, før folk fra arbeiderklassen ble skjøvet ut av dyre renovasjoner og nybygg og overtatt av middelklassen. Mange flyttet oppover til Groruddalen eller til andre forsteder. Så på slutten av 90-tallet da den økende innvandringtettheten fikk mange, inkludert meg, til å flytte fra Torshovområdet, til ytterst mot Lørenskoggrensen, fordi jeg hadde barn som skulle begynne på skolen. Det bekymret meg at de skulle begynne på en skole der et stort flertall var innvandrere. Ikke fordi ikke barn av innvandrere er like hyggelige som norske barn, men fordi jeg ikke ville at mine barn skulle være en minoritet på skolen.
Det gikk fint i flere år, men tettheten fulgte etter, og igjen ble de en minoritet, og denne gangen merket vi kulturforskjellene godt. Minoriteten som nå var en stor majoritet satte agendaen, i alle fall blant tenåringene. Dronningen og kronprinsen har kanskje noen gode råd til oss vanlige slitere om hvordan man skal integrere et flertall inn i et mindretall? Og hva gjør man hvis rausheten man prøver å vise ikke gjengjeldes? Man må som kjent være to for å danse tango.
Et mangfoldig samfunn
Kongefamilien ønsker seg et mangfoldig samfunn. Det gjør de fleste av oss, også vi som etter hvert ikke følte oss hjemme i «vår» bydel. Et mangfoldig samfunn med frihet for alle til å være seg selv, til å velge sine venner, velge sin tro og sitt livssyn, til å utfolde oss som mennesker og individer. Men er det mangfold mange erfarer? Hvis vi ser bort fra de vanlige eksemplene om forskjellige mattradisjoner, et større vareutvalg, hyggelige møter med enkeltpersoner, kolleger, på organiserte mangfoldstreff osv, vil flere kanskje heller tenke at enkelte steder og miljøer har blitt mer mono, eller kanskje til og med heller mer enfoldige enn mangfoldige.
I august besøkte kronprinsen moskeen i Bærum som ble utsatt for terrorforsøk. Da fikk han oppleve dette mangfoldet. En kvinne ville ikke ta imot kronprinsens utstrakte hånd, fordi det for henne var feil å håndhilse på en mann.
Kronprins Haakon avdramatiserer situasjonen:
– Hovedmålet mitt med å dra dit var jo at jeg skulle signalisere at vi i Norge står sammen mot terror. Og jeg opplevde også at de i moskeen og miljøet også var veldig opptatt av å ikke skape splid, men å bygge bro. Jeg opplevde det som et respektfullt møte fra begge sider.
Det er flaut at kronprinsen opplever det som respektfullt at en ny borger av Norge ikke vil følge vår skikk og hilse på vårt overhode med den respekten som kreves: At man tar hverandre i hånden som et tegn på at man er likeverdige, det ytterste tegnet på respekt i Norge. Det er dypt fornærmende å nekte håndhilsing. Frem til nå da, for nå er respekt helt relativt. Så hvor kommer rausheten inn her? Det er forståelig at de kongelige ikke lager en scene av et slikt opptrinn, der Norges kronprins blir stående med hånda ut lufta, der gesten om likeverd ikke blir besvart, men å forsvare det som en del av mangfoldet i etterkant skurrer så det piper i ørene. Og å oppfatte det som å bygge bro, heller enn å skape spild er virkelig rart, det er toleranse på avveie. De kongelige går foran som dårlige eksempler til etterfølgelse. Raushet er å akseptere de nyes preferanser, på bekostning av våre egne. Her skal ingen møtes på midten. Man dør ikke av å ikke håndhilse, men man dør heller ikke av å gjøre det. Så hvem bør bakke ut først? Svaret har kongefamilien gitt: De forstår ikke vår kultur. Borte er vårt store felles «vi», de andre forstår nemlig ikke bedre enn å opptre respektløst.
Jeg vil tro at det er ganske vanlig å innhente informasjon om rett kutyme i forhold til å hilse kongelige besøkende velkommen på best mulig vis. Antakelig innhenter mange informasjon fra rådgivere hos slottet før besøk, nettopp for å følge vanlig skikk, så man ikke dummer seg ut. Men kronprinsens eksempel viser det motsatte, der har man satt seg selv og egne skikker først, så får overhodet i det landet man har flyttet til bare jenke seg, ta av seg på beina, stå der med en utstrakt hånd ut i luften. Dronningen kan dekke til håret sitt. Raushet?
Det er nettopp her det butter for mange som i sin hverdag har forsøkt å behandle andre med respekt og forventer det samme tilbake. Et sted må man slutte å vise respektløse, ikke-inkluderende grupper og individer «raushet» og gå over til å kreve gjensidighet. Det er dette samfunnet vi er stolte av, som kongefamilien viser til at faktisk har raushet. Respekt er å vise toleranse for annerledeshet, men ikke for ukultur, manglende folkeskikk og absurde religiøse regler i det offentlige rom. Samarbeid krever litt fra begge parter, raushet er ikke å delta fullstendig på den andres premisser. Det minste man kan kreve er at en moské som skal få besøk fra det norske kongehuset tar seg bryet med å ta kontakt på forhånd for å få til en god kommunikasjon, dersom kulturen kræsjer med kongefamiliens kutyme. I motsatt fall sender både moskéen og kongefamilien signaler til etterfølgelse, i hver sine retninger. Det er ikke signaler om brobygging.
Bedre debatter?
Dronningen og kronprisen etterlyser en mer hensynsfull debatt rundt innvandring og integrering:
– Vise gode eksempler på det som går bra! Ikke alltid trekke frem det som ikke fungerer, men det som bygger landet vårt sammen. Det tror jeg er det beste våpenet, sier dronningen.
– Hvordan snakker vi om de vanskelige tingene på en slik måte at vi kommer dit vi ønsker? Vi bør tenke at vi har et felles mål om å bygge noe vi synes er bra. Det tror jeg er lurt å ha i bakhodet når vi diskuterer disse tingene, sier kronprinsen.
Mangt og mye kan sies om retorikk og debattklima, og det har da også blitt gjort utallige ganger, på godt og vondt. Mange vil bestemme hva som kan sies og på hvilken måte. Det er et vanskelig felt å regulere, det vil alltid finnes mange som ikke klarer å la være å la sinnet løpe av med seg, eller folk som bare er ute etter å trolle og lage bråk. Så lenge mange kan skrive og kommentere anonymt vil de heller ikke føle like stort ansvar for å holde seg innenfor visse grenser, de trenger ikke å stå for det de mener. Likevel søker nok veldig mange nettopp å snakke om vanskelige ting for å komme dit man ønsker, men hvor ønsker «vi» å komme? For mange er forskjellen på det idealet kongefamilien legger opp til, og det man ser i praksis så milevidt fra hverandre at oppfordingen om raushet nesten blir litt underlig. Det gjelder nok både for etniske nordmenn og mange innvandrere, for spørsmålet er hvorfor det er de mest fundamentalistisk religiøse vi skal forstå og vise toleranse? Nedlatenheten i at man lar seg diktere av innvandret overtro og ritualer, og lar være å kreve det samme av dem som av ethvert annet menneske er det motsatte av raushet. Det er neglisjering, apati, likegyldighet. Utsagnet til dronningen om at de ikke forstår bedre blir nesten som et slagord i så måte: La de nå holde på, de forstår ikke norsk kultur.
Forståelse kommer av åpenhet og nysgjerrighet, for de andre. Det gjelder også for innvandrere. Men er man likegyldig til det norske samfunnet, hvordan det fungerer, og hva slags skikker man følger, så holder man seg for seg selv i inngruppen og trenger ikke å forstå noen utenfor, og slik holder man på som man har stevnet i sitt eget land. Det er veldig lite raust.
Det skjer mange gode møter mellom nordmenn og innvandrere selvfølgelig, mange lever side om side som vanlige naboer, det er helt klart. De gode hendelsene er det viktig å ta med seg, og å vise frem, de kan bli gode eksempler for andre. Men det nuller dessverre ikke ut de vanskelige sakene, problemene, uretten mange opplever. Det er ikke bare de nye som skal ha det bra og fremheves, de gamle skal også ha det godt, helst skal alle ha det godt sammen. Men problemer må erkjennes for å kunne løses, og det sitter langt inne, det er manges erfaring, inkludert min egen. Å snakke om problemer og vanskeligheter i møte med «mangfoldet» er det samme som å ha dårlige intensjoner, å være et dårlig menneske, å ikke VILLE se det positive. Det hjelper lite å trekke frem det som går bra, når det som ikke går bra gjør hverdagen din vanskelig. Debattklimaet blir deretter, og spliden blir enda større. Ved å tørre å snakke om de vanskelige tingene, de vi helst ikke vil vite om, problemene som ikke løses av seg selv, er den eneste måten å komme videre på. Det gjør ingenting om folk er sinte på hverandre, så lenge man kan snakke om det, og på den måten finne løsninger som gjør livet bedre. Å ignorere problemer vil få problemene til å vokse, til de blir uløselige.
Gode og oppdragende råd fra en vinkende hanskebekledd kongelig hånd fra slottsbalkongen kan da fort bli en rød klut.