FNs komitè for menneskerettigheter har vedtatt å knytte klimaendringer direkte opp til flyktningpolitikken og henviser til menneskerettighetserklæringen, melder NRK. I følge NRK fastslår FN at «effekten av klimaendringer kan utsette individer for en krenkelse av deres rettigheter under artikkel 6 eller 7» om politiske og sivile rettigheter.
Dette kan gi såkalte klimaflyktninger rett til asyl. Såkalte klimajurister, som advokat for miljøbevegelsens søksmål mot den norske stat, Cathrine Hambro, og lederen for noe som heter «klima- og miljørettsutvalget i Advokatforeningen», Arne Oftedal, er svært fornøyd med vedtaket, som de mener vil styrke klimaasylsøkeres rettigheter, samtidig som det kan forhindre land i å sende tilbake eventuelt grunnløse sådan.
Hambro tror flere domstoler fremover vil være villige til å bruke den konvensjonsfestede retten til liv som juridisk grunnlag, og at det dermed «strammer seg til» når det gjelder rettslige plikter i forhold til klimakrisa.
– Jeg ser dette som ett av flere signaler til politikere verden over om at klimakrisa ikke bare har betydning for klimapolitikken, men også at den vil få stor betydning for flyktningpolitikken, sier Hambro.
Selvfølgelig vil den det, for finnes det snart noe klimapolitikken ikke kan brukes – og blir brukt – til nå?
– Dersom klimaflyktninger oppnår flyktningstatus, kan det få store konsekvenser for Norge og andre mottakerland, forklarer NRK videre. Det må politikerne bestemme, svarer UDI. Og i det politiske miljøet er det delte meninger.
Høyre, med sin flunkende nye MDG-profil, er som vanlig uklare på feltet, men mener at «dette [FNs uttalelse] bare er starten på en stor sikkerhetspolitisk utfordring, og at de konkrete følgende av FN-konvensjonen er noe som må diskuteres nøyere, også her i Norge».
Hvis Høyre skal diskutere dette på samme måte som de gjorde med FNs migrasjonspakt – Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration – som flertallsregjeringen Høyre, Venstre og Frp underskrev i desember 2018, blir debatten så kort at den blir for ikke-eksisterende å regne. Denne migrasjonspakten ble nemlig underskrevet uten noe forutgående offentlig ordskifte fordi regjeringen hverken ville snakke om den eller eventuelle konsekvenser, og i mediene var det enten taust eller man tok Maktas – du vet; den de selv roser seg av å granske – forsikring om at avtalen er «helt uforpliktende» (jadda!) for god fisk. VG sjenerte seg sågar ikke for å hevde at enhver motstander eller kritiker av migrasjonsavtalen enten var konspirasjonsteoretiker eller, med politisk redaktør Hanne Skartveits ord, «gærninger».
Migrasjonspakten sidestiller for øvrig regulære økonomiske innvandrere med reelle flyktninger hva rettigheter angår. Avtalen innebærer således et krav om at tilsluttede land skal «ta imot, tilrettelegge for og sysselsette migranter.» Dette i et Europa som allerede har 18,1 millioner arbeidsledige, økende økonomisk ulikhet og et økende antall «arbeidende fattige» – det vil si folk som må ha mer enn én jobb for å kunne leve av egen inntekt.Et annet av avtalens primære mål er å «beskytte sikkerheten, verdigheten» – et deilig vagt begrep som kan tolkes i alle mulige retninger, og kjenner vi den europeiske asyllobbyen rett, vet vi også i hvilken retning – «menneskerettighetene og grunnleggende friheter for alle migranter uavhengig av deres migrasjonsstatus, og til alle tider«.
Det er for øvrig interessant å se hvordan Dr. Mehari Taddele Maru – som er ledende rådsmedlem for Den afrikanske union (AU) som består av 55 land og beskrives i internasjonale medier og forum som en av Afrikas førende migrasjonseksperter – vurderer den angivelig uforpliktende, ikke-bindende migrasjonspakten. I følge Maru er det ikke meningen at pakten skal forbli uforpliktende og ikke-bindende, og i motsetning til hva regjeringen Solberg og norske medier hevdet, vil den få betydelige rettslige virkninger for signaturlandene i fremtiden. Migrasjonspakten har ellers som utgangspunkt at innvandring fra den tredje verden er positivt, økonomisk, sosialt og kulturelt, for alle, selv om nær sagt alle statistikker og rapporter viser det motsatte. Kan Norges så vel som Europas politiske ledelse og internasjonale styringsorganer som FN og EU virkelig ha gått glipp av dette? Nei, tvert i mot, skal vi tro Maru. Migrasjonspakten springer nemlig ut av FNs New York-erklæring (vedtatt høsten 2016), som delvis er et svar på «europeeres negative oppfatning av innvandring og fremveksten av høyrepopulisme». Mottakerlandenes forsøk på å begrense innvandringen har sidestilt migranter med kriminelle, hvilket i praksis utgjør en alvorlig fare for migrantenes liv og fundamentale rettigheter, mener Maru, som også skriver at mediene bærer et ansvar fordi de dekker innvandringsrelaterte problemer. Da kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at migrasjonspakten har et eget punkt om mediedekningen av masseinnvandring, og hvordan myndighetene skal jobbe for å forme befolkningens oppfatning om samme, for eksempel ved å «fremme uavhengig og objektiv journalistikk av en viss kvalitet, utdanne pressen i riktig ordbruk om migrasjon, støtte journalistikk av en viss etisk standard og kutte støtte til mediekanaler som «systematisk fremmer intoleranse, fremmedfrykt, rasisme og andre former for diskriminering mot immigranter»?
Men nok om det. FNs nye innvandringsfremstøt blir mottatt med glede i Venstre, som er klare som egg: I tillegg til økonomiske innvandrere ønsker de nå å gi klimaflyktninger lik status og dermed like rettigheter som regulære flyktninger.
KrF må bli enige med seg selv internt før de uttaler seg, men de fleste kan vel allerede nå gjette hva svaret blir.
SV mener naturligvis at det er «helt nødvendig at klimatrusselen må inn som asylgrunn». For SV blir det tross alt aldri asylgrunner nok: – Det er langt på overtid at dette problemet blir diskutert. Derfor er jeg veldig glad for at FN nå sier at dette er en situasjon som er like umulig som å være politisk forfulgt, sier innvandringspolitisk talskvinne i SV Karin Andersen.
Arbeiderpartiet og Frp er imidlertid skeptiske.
AP stiller seg skeptiske for å legge klimaendringer til grunn for krav om opphold, påpeker at verden sliter nok med å ta hånd om den flyktningmengden som finnes allerede og ser åpenbart ikke noe poeng i å øke den. I tillegg mener AP at noe slikt vil utvanne asylinstituttet.
Spørsmålet er om asylinstituttet kan blir stort mer utvannet enn det er nå? – Flyktningkonvensjonen skal være for dem som er individuelt forfulgt. Et typisk eksempel er en menneskerettighetsforkjemper eller en journalist, sier APs innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhani til NRK. Nå vel, det var kanskje hensikten, men det fungerer ikke slik lenger, og den typiske asylsøker er ikke menneskerettighetsforkjemper eller journalist. Dagens asylinstitutt brukes hovedsakelig til regulær masse- og kjedeinnvandring av økonomiske migranter. I de tilfellene Europa gir beskyttelse til individuelt og reellt forfulgte med den ene hånden, er asylinstituttet så gjennomsyret av rettighetstankegang og manglende magemål at vi gir forfølgerne deres beskyttelse med den andre. Vi er faktisk ikke snauere enn at vi til og med gir asyl til terrorister, krigsforbrytere og svorne, uttalte fiender av hele vår samfunnsform.
Frps innvandringspolitiske talsmann, Jon Helgheim, sier til NRK at det er «helt utenkelig at klima skal gi grunnlag for å søke asyl». Helgheim sier også at dagens asylinstitutt er problematisk, og mener at de fleste land – Høyre, Venstre, KrF og SV unntatt – i Europa ser dette. Han peker da også på et vesentlig politisk motiv hos tilhengerne og som er hovedårsaken til at dagens europeiske asylinstitutt nærmer seg veis ende:
– At asylaktivister er kreative for å finne nye påskudd til storstilt migrasjon er ikke noe nytt, men dette er bare vås, sier Helgheim til NRK.
Måtehold var en gang en norsk dyd, men den finnes ikke hos norske – eller europeiske – asylaktivister. Derfor har de gjort stor skade på sin egen sak, og ikke minst: på verdens reelle asylsøkere.
I motsetning til flere andre europeiske lands medier, er våre egne totalt ukritiske til alt som kommer fra FN og de legger seg flate så fort ordet «menneskerettigheter» kommer på bordet. Hverken FN eller Menneskerettigehetene er hva de en gang var, men det får du – i motsetning til andre lands borgere – ikke vite fordi norske medier er nær sagt samstemte på disse områdene. Vi får rett og slett ikke det meningsmangfoldet pressestøtten er ment å garantere. Vil du ha et annet perspektiv og de opplysningene andre lands avislesere får? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på nytt Vipps-nummer 918 18 142 eller Paypal.