– Det er to begreper du må forstå i VG-saken, skrev Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen rett før VGs granskning av VG ble offentliggjort i går.
VG lover full åpenhet om hvordan saken om dansevideoen ble håndtert i redaksjonen før, under og etter publisering. Men det er grenser for hvor åpne de kan være.
Ja, det skal være sikkert og visst! Men det skyldes kildevernet, som er et absolutt og hellig prinsipp i mediene, forklarte Strøm-Gundersen. Det skriver da også VG om seg selv i VGs egen granskningsrapport om VG: Kildevernet er et grunnleggende prinsipp.
Jepp, og det er så absolutt, hellig og grunnleggende prinsipp i særlig VG at VGs rapport om VGs håndtering av «Giske-videoen» publiserer upublisert materiale om sjefredaktør Gard Steiros og journalist Lars Joakim Skarvøys muntlige samtaler med nettopp kilden, som får skylden for det VG har skrevet om henne i saken. Det Steiro og Skarvøy – som befinner seg midt i landets største presseskandale siden NRKs beryktede romkvinnesak – sier at hun har sagt, vel og merke.
Gard Steiro – som til Redaktørforeningens evige ære er blitt utnevnt til Årets Redaktør (og må gud hjelpe resten av oss!) – bruker ordet «feil» ikke mindre enn 12 ganger i sin offentlige beklagelse. Således er det ikke bare skandalens omfang som har paralleller til NRKs romkvinnebommert; de kjører tilnærmet samme strategi: Det hele beror på en «feil». Det fungerte forresten fint for NRK – helt til sannheten kom på bordet: det var slett ikke noen feil eller glipp. Reporteren og resten av redaksjonen visste om de graverende opplysningene, men unnlot bevisst å ta dem med fordi det ville ødelegge NRKs foretrukne vinkling.
Det samme er tilfelle i VG, for både Steiro og Skarvøy visste fra start at kilden var motvillig og ikke opplevde Tronds Giske slik de ønsket å fremstille saken.
En annen ting er at særlig Skarvøys pågåenhet og overkjøring av kilden stiller den utpressingslignende «varslersms`en» fagforbundslederen Terje Ferstad – som har måttet trekke seg – tidlig sendte til Jorodd Asphjell under møtet i valgkomiteen i Trondheim, før VGs opprinnelige sak ble offentliggjort, i et noe annet i lys (min uth.):
«Hei. Som leder av valgkomitten, så vil jeg sterkt anbefale at du ber Trond Giske om å trekke sitt kandidatur til nestleder vervet. Spør Giske om hvor og hva han gjorde natt til søndag. Vi sitter på en video som viser Giske i full sving med tafsing på 25 år gamle damer på et utested. VG er meget interessert i denne videoen.»
Som vi alle vet viste videoen slett ikke noe slikt, men hvem i VG hadde Ferstad selv eller det «vi`et» han viser til kontakt med, siden han tydeligvis visste på et tidlig tidspunkt at VG var «meget interessert» i saken? I følge VGs granskningsrapport om VG var ikke VG kjent med at det fantes en bekymringsmelding fra Fagforbundslederen Knut Sandli – som også har måttet trekke seg – på det tidspunktet Fagforbund-Ferstads sms ble sendt til Asphjell.
Spørsmålet er ikke besvart i VGs kronologiske gjennomgang av VGs gjøren og laden den aktuelle onsdagen.
I Dagbladet og Medier24 kommer det for øvrig frem at nok en kilde har følt seg brukt og overkjørt av VG i metoo-saker mot Giske. Denne kilden var sentral i VGs første avsløring om Giskes atferd i 2011. – Sannheten var at jeg ikke hadde opplevd noe slik de forsøkte å tegne et bilde av, sa hun. Derimot opplevde hun presset fra VGs journalister som ubehagelig, pågående og upasende. Og skulle du sett: de aktuelle journalistene er nøyaktig de samme som er involvert denne gangen. Lars Joakim Skarvøy, Marie Melgård og Eirik Mosveen. Det var til overmål Skarvøy som sto for kontakten med kilden i 2011, akkurat som han gjorde med kilden i 2019.
Saksgangen fra 2011 er nærmest identisk med den i 2019: VG og Skarvøy hadde et bilde de ville tegne, og derfor brukte de hardt press mot motvillige kilder for å hjelpe VG med nettopp det. VGs ønskede vinkling av Giske-videoen ville for eksempel falt pladask uten det famøse sitatet fra Sofie.
Reaksjonen fra nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken på Skarvøy-sak 1 er da også den samme som fra sjefredaktør Steiro på Skarvøy-sak 2: man er så fryktelig lei seg, atte! Lei seg for at kvinnene har «opplevd» kontakten med VGs journalist på denne måten.
Vi kjenner alle til denne typen ikke-beklagelser: man innrømmer overhodet ingen egne feil, bare plasserer skylden på mottakerens «opplevelse».
Litt på sidelinjen, men på sosiale medier har det forresten kommet noen aldeles latterlige krav om at herr Årets Redaktør må gå av, men ærlig talt da, du: Gå av? Alle vet da – for det har jo de etablerte mediene og deres helt upartiske faktasjekktjeneste Faktaslusk.no fortalt oss til det kjedsommelige siden Trump og Brexit – at det bare er russerne og vi alternative som enten ikke er sertifisert redaktørstyrte eller ikke følger pressens egen VV-plakat som driver med ting som fake news og dermed er samfunnssykdom Numero Uno? Redaktørstyrte medier og utdannede journalister gjør jo aldri sånt, så de er nøyaktig den medisinen vi trenger for å redde samfunnet fra polarisering, hat og feil valgresultat og sånn.
Og feil valgresultat klarte jo VG utvilsomt å forhindre i Trondheim, så der kan du se!
Men endelig, etter at VG i en måned har ført både kildevern og presseetikk i sitt skjold, slapp man Lars Joakim Skarvøy løs på publikum. For den presseetiske Skarvøy – som i likhet med Steiro og Håndlykken er veldig, veldig lei seg – er kildevernet så absolutt, hellig og grunnleggende at han i full offentlighet beskylder sin egen kilde for regelrett løgn og fanteri:
– Sitatet skal summere opp korleis ho opplevde møtet med Trond Giske. Ho beskreiv òg kvelden som ekkel, ukomfortabel og litt ekkel. Føremålet med «det ble litt mye»-sitatet var å beskrive hennar oppleving i eitt sitat, og få fram at ho hadde det hyggjeleg, hadde det ein fin kveld, men at det nokre sekund i løpet av den dansevideoen vart litt mykje for ho.
– Kvifor siterte du ho ikkje på at ho opplevde det som ekkelt?
– Ho ynskja ikkje å bli sitert på det, eller andre ting. Me vart einige om dette sitatet.
– Kva tenkjer du om at ho seier til TV 2 at VG teiknar eit feil bilete av situasjonen, dersom ho har sagt det var ekkelt og ukomfortabelt?
– Det eg kan seie er at eg forstå at ho tykkjer vår framstilling gir eit feilaktig inntrykk av kvelden. Hennar forteljing til meg er at ho i nokre sekund tykkjer at Giske var litt ekkel, eller at det vart litt mykje, men at ho personleg ikkje hadde problem med det.
For denne presseetiske, kildevernende opptreden får den presseetiske, kildevernende journalisten 6 måneder betalt ferie fra sin presseetiske, kildevernende arbeidsgiver VG. Hva Årets Redaktør og de andre ansvarlige journalistene Eirik Mosveen, Marie Melgård, Andreas Nielsen og Eva-Therese Loo Grøttum får i belønning, fremgår ikke av VGs granskningsrapport, men kan vi foreslå et All inclusive-cruise i Bahamas? Der skal det være så fint på denne tiden av året, har jeg hørt.
Til alle oss som ikke er redaktørstyrte presseetikere eller hardt pressede journalister som er veldig, veldig, veldig lei seg, er det en tredje ting vi må forstå når vi har med det VGs Hanne Skartveit kaller verdens beste presse å gjøre:
Aldri svar på spørsmål per telefon – med mindre du tar opptak av absolutt hele samtalen selv. Be alltid om å få spørsmålene på e-post og svar skriftlig, samtidig som du forlanger skriftlig løfte om sitatsjekk samt skriftlig løfte om rett til korrigeringer og/eller full tilbaketrekning. Og ikke svar på noe som helst før du får det.
De liker kanskje å fremstille seg slik, men journalister og redaktører er ikke bedre eller mer objektive enn andre mennesker. De har politiske sym- og antipatier som alle andre, og i motsetning til hva de selv tror, så synes det faktisk (uten .no etter) utenpå. Og som de fleste bør ha lært seg nå: Pressens kildevern er – i likhet med pressens egen redaktørplakat og vær varsomplakat – hverken absolutt eller hellig, og kan forkastes på et øyeblikk hvis eller når pressen føler at det kan tjene en høyere sak. Som for eksempel dem selv eller deres egen agenda.
Da gjenstår det nok bare å ønske Lars Joakim Skarvøy god betalferie, og resten av VGs redaksjon lykke til med alle fremtidige ledere og kommentarer som krever noen andre til ansvar for feil og «feil».