Danmarks Statistik (DST) har nettopp publisert sin årlige rapport om hvordan innvandrere i Danmark klarer seg i samfunnet. Ikke-vestlige innvandrere og etterkommere fra det vi i norsk statistikk kaller R3-land (Afrika, det islamske Asia og Midtøsten) er blant de gruppene som klarer seg dårligst både i utdanningssystemet, på arbeidsmarkedet og når det gjelder kriminalitet. Overreprentasjonen når det gjelder kriminalitet – og da særlig personligfarlig kriminalitet som vold – er skyhøy. Et dårlig tegn er at etterkommerne, altså andregenerasjon som i all hovedsak er født i Danmark, er mye mer kriminelle enn førstegenerasjon.
Menn med opprinnelse i Libanon (som regel statsløse palestinere) har høyest kriminalitetsindeks. Men mens første generasjon har et kriminalitetsindeks på 291, har etterkommerne i denne gruppen et indeks på 382. Mannlige etterkommere med bakgrunn fra Somalia, Marokko og Syria har også meget høye indeks, mer enn tre ganger så høye som gjennomsnittet for alle menn (rapportens side 120 og 121).
Dette gjelder særlig for voldsforbrytelser, hvor indekset for mannlige etterkommere fra ikke-vestlige land er nesten 3,5 ganger så høyt som gjennomsnittet for alle menn.
Det samme mønstret gjenfinnes i Norge, hvor tall fra Statistisk Sentralbyrå høsten 2019 viste at ikke-vestlige innvandrere og etterkommere er overrepresentert i hele 123 av 128 kriminalitetskategorier, og verst er overrepresentasjonen når det kommer til personligfarlig kriminalitet som mishandling i nære relasjoner, ran og utpressing, voldtekt og drap/grove kroppsskader. Frp, som hadde bestilt tallene, mener at deler av overrepresentasjonen skyldes kulturell bakgrunn.
Det gjorde varaordfører i Oslo, Aps Kamzy Gunaratnam, forbannet. Varaordføreren for landets største by – som også har Norges største ikke-vestlige innvandrerbefolkning – er nemlig ikke interessert i disse tallene, for hva skal hun med dem? – Fader, jeg er sint! Jeg er ikke interessert i disse tallene. Jeg er opptatt av å hjelpe folk i Oslo til å leve best mulige liv. Vi har ikke noe behov for å sette folk opp mot hverandre. Dette er våre barn, det er våre folk. Jeg snakker ikke om somaliere eller tamiler, jeg snakker om barnehageplasser, AKS, flere lærere og flere veier inn i arbeidslivet. Da blir folk en del av fellesskapet, sa Gunaratnam til Dagbladet, og la til:
– Så ulike typer innvandringsbakgrunn avgjør hvor kriminell du er? Jeg er ikke interessert i folks hudfarge, og Frp har en retorikk som bidrar til at folk ikke blir integrert i samfunnet. Skal man telle folk hele tiden for å vise at de ikke er en del av oss, får man bare det resultatet Frp ønsker seg – at de ikke føler seg som en del av det norske folk, sier Kamzy Gunaratnam.
Leder for Antirasistisk senter Rune Berglund Steen var ute i samme ærend i 2017: – Normalen er at kriminaliteten statistisk sett er høyere i grupper som kommer dårligere ut sosioøkonomisk sett. Det avgjørende er hvilken politikk man fører for å redusere de sosioøkonomiske utfordringene. De fleste vil forstå dette, fordi det er rett og slett nokså elementært. Den kognitive utfordringen oppstår tydeligvis når de som kommer dårligere ut sosioøkonomisk, også har en annen hudfarge eller en annen kulturell bakgrunn. Da vil debatten forrykende fort handle om dette i stedet, sa han til den flerkulturelle avisen Utrop.
Vi har hørt samme budskap fra Kristiansand, som sliter med særdeles voldelige ungdomskriminelle. Bekymringene er særlig knyttet til en gruppe på mellom 60 og 80 unge, hvorav «10-15 oppleves som mest utfordrende». Vi snakker om ungdom helt ned i 14-årsalderen, som beskrives som «spesielt sårbare, mange har utfordringer knyttet til psykisk helse og mange opplever det å være utenfor fellesskapet», og i stor grad opererer med trusler og utøver vold. En gruppe på 20 mindreårige står for store deler av de straffbare handlingene utført av barn og unge under 18 år i kommunen, og flertallet har innvandrerbakgrunn. Rundt denne kjernen kretser det en gruppe på rundt 50 personer, som er noe mindre aktive når det gjelder kriminalitet, men utgjør et mobiliseringspotensiale.
– Disse ungdommene har vokst opp i en del av verden der de ser på politiet som korrupte, og mange har opplevd vonde saker med urettferdighet, forklarte lederen i Muslimsk Union Agder Talal Haydar og sønnen Omar Talar Haydar til NRK. Det er rent sludder, for de fleste av dem har slett ikke det. De fleste er andregenerasjons innvandrere, født og oppvokst i Norge.
En annen vanlig avsporingstaktikk for å slippe å snakke om det kulturelle aspektet – som for øvrig er påvist i Kristiand kommunes rapport om byens ungdomskriminelle – er å trekke inn hudfarge (som om noen ved sine fulle fem har hevdet at kriminalitet/vold ligger i hudpigmenter) eller avskrive problemene ved å påstå at tallene ikke er justert for sosioøkonomiske faktorer og at de derfor ikke er gyldige. Korrigerer man for dette, samt innvandrerbefolkningens alderssammensetning, forsvinner visst hele overrepresentasjonen.
Rapporten fra DST skyter hull i denne forklaringen, for deres tall er korrigert for både sosioøkonomiske forhold og aldersprofil. Man står likevel igjen med en overrepresentasjon som ikke lar seg forklare av noen av disse variablene. DST fastslår følgelig:
Selv om det for noen av herkomstgruppene skjer forholdsvis store fall i kriminalitetsindeksene når det korrigeres for de forskjellige bakgrunnsopplysninger, endrer det overordnede bildet seg ikke: Etterkommere har høyere indeks enn innvandrere, og personer fra ikke-vestlige land har høyere indeks enn personer fra vestlige land som ikke kan forklares av forskjeller i alder, sosioøkonmisk status, familiens utdannelsesnivå eller familiens innkomst.
Dette støtter med andre ord professor i kriminologi ved universitetet i Cambridge og tidligere forskningssjef hos Brottsförebygganda rådet (BRÅ) Per-Olof Wikströms prisbelønnede forskning på betydningen av samspill mellom individ og miljø. Wikströms forskning har særlig fokus på samspillet mellom personlig moral og den moralske sammenhengen ungdommer befinner seg i, og i motsetning til forklaringsmodellen om sosioøkonomiske faktorer, påpeker han at kriminalitet bygger på aksept av en viss adferd og at denne ofte grunnlegges tidlig i livet. – Det gjelder å stille spørsmål om hvorfor kriminalitet er blitt akseptabelt i visse boligområder i Sverige. Det finnes altså miljøer der slik adferd fremmes, mener han. – De som begår forbrytelser er de som oppfatter det som akseptabelt eller ikke kan motstå press fra venner på grunn av dårlig selvkontroll. Det handler mye om hvilken moralsk sammenheng man vokser opp og lever i, legger han til.
Det er et faktum at de gruppene som i størst grad er overrepresentert når det gjelder voldskriminalitet har bakgrunn fra klanssamfunn i R3-land, at klan- og æreskultur henger nøye sammen og i stor grad er bygget på den enkelte klans voldspotensiale. Dette innebærer et aggressivt mannsideal med vilje/evne til å hevde seg ved å utøve vold. Det har selvfølgelig konsekvenser for de aktuelle gruppenes oppdragelse av særlig sønnene sine.
Så kanskje det er en god idè å snakke litt om problematikken før den blir like uhåndterlig her som i nabolandet vårt?