Det er vel få som vil benekte at islam og muslimer som gruppe har pådratt seg et gigantisk PR-problem i Europa. Og det er synd å si at de som angivelig forsøker å motarbeide den negative PRen gjør saken stort bedre. Men de sistnevnte ser åpenbart ikke dette selv. De ser heller ikke sammenhengen med den påståtte utbredelsen av islamofobi og islams tilhengeres holdninger og handlinger, for ikke å snakke om sammenhengen mellom islamofobi og deres egne argumenter.
I begynnelsen av november ble det utgitt en rapport om en påstått galopperende islamofobi i Europa. Rapporten – European Islamophobia Report 2018 – er finansiert av EU og ført i pennen av Seta, en høyst tvilsom tyrkisk tenketank med sterke personlige og idelogiske bånd til Erdogan-regimet. Rapporten tar for seg de forskjellige land, og beskriver blant annet Danmark som et dypt islamofobisk etnokrati som ikke lenger er demokratisk. Danske politikere fra hele spekteret fra Sosialdemokratiet til Dansk Folkeparti, samt landets to største aviser Jyllands-Posten og Berlingske, avviste rapporten på strak arm.
Utenriksminister Jeppe Kofod (S) uttalte at han ble virkelig forbannet for rapporten, og at han hverken ville finne seg i den eller at EU-midler benyttes til slikt. Christel Schaldemose, som sitter i EU-parlamentet for Sosialdemokratene, mener det er urimelig at EU-midler har gått til en rapport som «sprer løgner og propaganda om oss selv».
Jyllands-Posten la ikke fingrene imellom: «Danmark skal ikke finne seg i tyrkisk tilsvining», freste man på lederplass. Berlingske var ikke mer nådig på sin lederplass: «Rapporten skjelner dertil ikke mellom legitim religionskritikk og hat til muslimer. Den unnviker helt å ta inn den kjensgjerning at det danske samfunn de siste tiårene er blitt markant forandret med ankomsten av en voksende, muslimsk befolkningsgruppe. Den unnviker helt å forholde seg til de problemene med parallellsamfunn, radikalisering, kriminalitet og sosial kontroll, som også har vært konsekvensene av innvandringen fra særlig Midtøsten. Alt blir redusert til islamofobi.»
Rapporten har så vidt meg bekjent ikke fått nevneverdig omtale i de tradisjonelle, norske mediene, men den flerkulturelle nisjeavisen Utrop tar rapporten på dypeste alvor:
– Året 2018 var et år med uro i Europa. Vi har vært vitne til styrkingen av populistiske bevegelser, til en usikkerhet rundt Brexit og til en forverret situasjon ved Europas yttergrenser, spesielt Middelhavet, hvor mange flyktninger har druknet, går det fram av rapporten.
Først og fremst må økningen i islamofobisk hatkriminalitet sees i sammenheng med utviklingen i løpet av det siste tiåret.
Det er ifølge rapportforfatterne i Seta denne: – I løpet av det siste tiåret har nasjonalistiske, populistiske og høyreekstreme bevegelser økt sin innflytelse i Europa. Flesteparten av disse bevegelsene og partiene har klart å legge press på sentrums-/høyreliberale regjeringer. Bevegelsene har lyktes i å plassere seg i en rolle som forsvarere av nasjonal suverenitet mot EU-kommisjonen, som forsvarere av nasjonal velferdsstat mot globalisering, av nasjonal kultur mot innvandring og av nasjonal religiøs, kulturell og sekularistisk arv mot islam.
– I de tilfellene de har kommet i maktposisjoner, har ekstreme høyrepartier kriminalisert utlendinger i den offentlige debatten, og angrepet grunnleggende rettigheter til minoriteter generelt og muslimer spesielt, går det videre frem i rapporten.
Utrop nevner ikke den tyrkiske tenketankens bakgrunn med et ord, og heller ikke kritikken av både rapport og tenketank. Som blant annet oppgir dette som eksempel islamofobi og hat mot muslimer i Storbritannia: «Nesten halvparten av velgerne fra det regjerende konservative partiet mener at islam er uforenlig med “den britiske levemåten”. Det mener forresten majoriteten i Europa, deriblant 59 prosent i Norge, også, dersom noen skulle lure.
Hvordan kan dette ha seg når vi jo støtt blir forsikret om at islam er fredens religion og at de voldelige grupperingene er få og/eller uislamske? Vel, her kommer vi til de moderates forsvar for islam, og ikke minst: de moderates hang til å utnytte de små, uislamske gruppenes voldskapital for egne formål.
La oss f.eks. se litt på Utrops egne publiseringer i kjølvannet av koranbrenningen i Kristiansand. Først publiserer man en artikkel, uten å stille ett kritisk spørsmål, om en av de voldelige aktivistene som gikk løs på SIAN-leder Lars Thorsen. Det fremgår helt klart at den syriske asylsøkeren Omar Dabaa mener seg i sin fulle rett til å gå løs på det han oppfatter som blasfemikere med grov vold. Nå opererte han riktignok i den tro, takket være politidirektør Benedicte Bjørnland, at å sette fyr på koranen er et lovbrudd, men viljen og evnen til å ta loven i egne hender er likevel hans egen: Han mener ganske enkelt at han og hans kamerater hadde rett til å begå vold fordi politiet var ni – 9 – sekunder for sent ute. Dabaas første og grunnleggende instinkt var altså å begå vold mot en blasfemiker. Vi kjenner godt til denne religiøse lynsjementaliteten, for vi ser den regelmessig i islamske land.
Deretter publiserer Utrop et leserinnlegg fra en «skribent, produsent, freelance grafisk designer og teknisk ansvarlig» Roua Samir Hassan under overskriften: Stoppe koranbrenning eller bli sprengt i julehandelen?
Selv om det måtte stride imot ytringsfriheten å forhindre noen i å brenne Koranen, må man tenke fornuftig noen ganger. Dette gjelder især politiet – av hensyn til folkets sikkerhet. Hva veier tyngst?: Å tillate den ytringen som måtte ligge i å brenne en koran eller å åpne for at mennesker blir sprengt i filler på julehandel?
Kan du skjønne hvor folks oppfatning av islam som en voldelig religion kommer fra? Nei, ikke jeg heller.
Så går vi videre til det redaktør Majoran Vivekananthan selv skriver om saken på lederplass, hvor han argumenterer for at koranbrenningen aldri burde vært tillatt. Argumentene for denne hans mening er utelukkende muslimer/muslimske gruppers beviselige voldspotensiale.
Lars Thorsen som er leder av SIAN brente Koranen, og fikk et kraftig spark fra en av demonstrantene. Hadde han blitt truffet i hodet ville det fått alvorlige konsekvenser. Hvis en av demonstrantene hadde med seg kniv, ville hans situasjon vært alvorlig. Dette burde politiet ha vært forberedt på.
…
Med hensyn til liv og helse burde ikke demonstrasjonen blitt tillatt. Koranbrenning har ført til friksjoner i lokalmiljøet, særlig tilliten til politiet er det satt spørsmålstegn ved. Det handler ikke så mye om hva man har rett til, men om hva som er klokt å tillate i en kontekst og omstendighet hvor islamofobien i Europa øker kraftig.
Aha ja, og hvorfor tror vi så at «islamofobien i Europa øker kraftig»? Tror man på ramme alvor at folk bare våknet på feil bein en morgen og bestemte seg for å mislike islam sånn helt uten videre?
Vi snakker her et Europa som i 1989 ble sjokkerte vitner til at muslimske organisasjoner og personer på vårt eget kontinent støtter drap på blasfemikere i den grad at de uten skam toget gjennom europeiske gater hvor de bar den livsfarlige religiøse intoleransen sin som et adelsmerke og forlangte Salman Rushdies hode på et fat og de omfattende protestene og volden fra samme hold under karikaturstriden i 2006. Siden har da også den islamske volden kommet hjem til oss, og bare i perioden 2015-2017 opplevde Europa flere islamistiske terroraksjoner som til sammen etterlot 291 drepte og over 1200 skadde. Og er ikke alle de enslige «Allahu Akbar-knivangrepene» medregnet.
For det er jo ikke bare koranen vi på mafiøst vis blir fortalt at ikke må «skjendes» hvis vi vil unngå vold. Koranbrenning er tross alt en minimalt problem i et Europa som har lært på den harde måten, og hvor de fleste assosierer bokbrenning med pavemaktens religiøse undertrykkelse og nazi-regimet i Tyskland. Islamsk krenkelses- og voldparathet gjelder imidlertid også en lang rekke kunstverk, kunstutstillinger, ytringer, fremføringer, debatter, filmvisninger og dess like. Som vi ikke lenger kan stille ut, vise, se eller debattere hjemme i vår egen del av verden hvis vi ikke nok en gang vil bli utsatt for islamistiske gruppers grusomme voldsorgier.
De voldelige grupperingene er nå så sin sak; verre er det med de moderate som utnytter disse gruppene til fulle for å tilegne seg innrømmelser. I stedet for å forsvare islam og muslimer som gruppe, bekrefter de bare begge deler som voldstilbøyelige og gir dem således et enda dårligere rykte. Etterpå reagerer de – tilsynelatende helt uforstående – negativt på at omgivelsene regaerer negativt. Det henger jo ikke på greip.
Og hvorfor de ikke skjønner det selv, er en gåte. Eller gjør de det, men gir blanke fordi de mener at innrømmelsene de oppnår med denne utpresningen oppveier ulempene?
Det hadde nok være en fordel for alle parter om alskens islamofobi-jegere og islamforsvarere snart innser at de selv er en stor del av den dynamikken de hevder å bekjempe.