Rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) Måns Wrange går av etter å ha påført skolen et alvorlig omdømmeproblem. Hvorfor rektor Wrange trodde at han offisielt kunne reklamere for KHiO som både rasistisk, sexistisk, diskriminerende og utrygg for personer med minoritetsbakgrunn uten å pådra KHiO et omdømmeproblem, kan vi jo bare lure på. Rasisme, sexisme, diskriminering og utrygghet er tross alt ikke så populære fenomen her i Norge, selv om Wrange og hans proselytter tror det og gjerne vil ha oss andre til å tro det også.
Og verre enda: han har fått kritikk – herregud, at det går an! – for drive identitetspolitikk og således politisere og ideologisere høgskolen. Kritikken er høyst berettiget; det Wrange og en aktivistisk studentklikk bedriver er nettopp identitetspolitikk i sin reneste form, og det de 140 studentene krevde i sitt åpne brev og som Wrange villig etterkom, ville medført en (ytterligere) politisering og ideologisering av KHIO.
Rektor Wrange sa seg ikke bare enig i studentkravene; han skryter av at det er nettopp dette han har jobbet for å innføre ved skolen siden han ble ansatt for ett år siden.
Studentaktivistene krevde blant annet obligatorisk Bipoc-representasjon [svarte, «people of color» og urbefolkning. Min anm.] i alle demokratiske prosesser, obligatorisk antirasistisk opplæring for ansatte og studenter, og å «inkludere temaer som dekolonisering, interseksjonell feminisme og bipoc i pensum». Hvis du ikke vet hva noe av det siste er, så skyldes det at dette er aktivist- og identitetspolitikeres internspråk og foretrukne vokabular – oppfunnet og foretrukket fordi det er best for identitetsklikken og deres agenda at normale mennesker ikke skjønner en pøkk av hva de faktisk sier. For hvis folk gjorde det, så ville de naturligvis protestere på og lagt ned veto mot at deres uvitenskapelige, kvasireligiøse nonsens får infisere våre skattefinansierte samfunnsinstitusjoner generelt og i utdanningsverket spesielt.
Identitetspolitikere – og Wrange er ikke noe unntak – elsker for eksempel begrepet «strukturell rasisme», som jo er deilig abstrakt og ikke avkrever brukeren noen konkretisering eller dokumentasjon. Det gjør at Wrange og hans trosfeller kan slenge rundt seg med påstander om en dypt rotfestet, systematisert rasisme i samfunnet, selv om de aldri kan vise til et eneste konkret eksempel på hvordan slik struktruell rasisme slår ut i praksis. Wrange kan ikke en gang bringe et konkret eksempel fra sin egen skole, til tross for at hans prosjekt er basert på nettopp eksistensen av strukturell rasisme. Dette beviser til fulle at det identitetspolitikere pynter med merkelapper som «forskning», «vitenskap» og «teorier» innpakket i et uforståelig internspråk som bare gir mening for de allerede innvidde, er alt annet; i realiteten er det bare et sett ideologiske trosartikler.
Hvordan har forresten rektor Wrange og studentaktivistene egentlig tenkt at de skal tiltrekke seg flere minoritetspersoner når de selv står i første rekke for å erklære skolen for strukturell rasistisk, sexistisk, diskriminerende og rent faktisk «utrygg for personer med minoritetsbakgrunn»? Det er jo litt av en egenreklame, for å si det sånn.
Sannheten er vel helst at de ikke tror et øyeblikk på hva de selv sier; det er bare en beleilig unnskyldning for å innføre og gjennomsyre undervisningen med renodlet identitetspolitikk – som hovedsakelig hører hjemme på ytre venstre flanke – og ikke minst: en perfekt måte å avvise enhver kritikk på. Kritiserer du Wrange og hans likemenn eller deres ideologiske verdensanskuelse, så er det egentlig antirasisme, antidiskriminering og kampen for likeverd du kritiserer og hva er du da…? Wrange har allerede benyttet seg av den taktikken, og den ser sånn ut på trykk:
– Redaktør Mona Wille og arkitektur-professor Thomas Thiis-Evensen og andre mener det er stadig flere krav om å mene det rette. Er ytringsfriheten under press?
– For min del handler arbeidet for mangfold og mot diskriminering tvert i mot om å verne om ytringsfriheten gjennom å ikke skulle ekskludere individer, perspektiver og erfaringer, svarer Wrange.
Og på spørsmål om ikke Wrange og ledelsen ved KHiO er i ferd med å politisere skolen:
– Nei, det er ikke tilfellet. Med mindre man mener at arbeide mot diskriminering og for likestilling og økt mangfold er politisering, svarer Wrange i en e-post.
Du skjønner tegningen: Måns Wrange og aktivistene hans arbeider for det gode, og kritiserer du dem, så har du i beste fall tvilsomme holdninger.
Og så var det dette med økt mangfold, da. For identitetspolitikere som Wrange og studentene bak oppropet betyr det utelukkende synlig mangfold. Det vil si hudfarge eller kjønn. Meningsmangfold er man ikke opptatt av – spesielt ikke politisk – for sant å si liker man ikke det noe særlig. Der identitetspolitikken flytter inn, flytter nemlig en ekstrem intoleranse overfor divergerende meninger med på lasset. Denslags kalles i de rette kretser f.eks. for mikroaggresjoner, hvite privilegier, hatprat eller strukturell rasisme, og dette gjør angivelig aktiviststudenter og/eller minoritetsstudenter så fysisk og mentalt utrygge at de må ha egne sikkerhetssoner på skoleområder – der de er sikre på å aldri få sitt eget verdensbilde, politiske synspunkter eller virkelighetsoppfatning utfordret på noen måte – og at foredragsholdere eller lærere med andre synspunkter enn den identitetspolitiske gjengen liker må deplatformeres og aller helst få sparken.
Men den godeste rektor avfeide glatt enhver bekymring for ytringsklimaet ved KHiO, til tross for at den kom fra både studenter og lærere ved skolen, samt fra øvrig faglig hold. Han opplevde jo overhodet ikke at det skulle være vanskelig å uttrykke avvikende meninger fra den identitetspolitiske partilinjen ved skolen. Dette er kanskje en uhyrlig tanke, men er det mulig at Wranges opplevelse av full ytringsfrihet på KHiO skyldes a) at han er rektor og b) at han ikke har noen avvikende meninger fra den identitetspolitiske partilinjen ved skolen, snarere tvert i mot?
Kort etter tillot imidlertid fem studenter seg å kritisere de rektor-støttede forslagene, som de altså mente at ville politisere skolen ytterligere og føre til enda dårligere ytringskår ved skolen.
«Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi. Kvalitet, ikke politikk. Perspektiver, takhøyde og redelighet, ikke indoktrinering», skrev de – og tråkket dermed på tærne til aktivistene som nettopp foretrekker ideologi, politikk og indoktrinering fremfor kunnskap, kvalitet, perspektiver, takhøyde og redelighet.
Filosof, kunstner og student Magnus Vanebo, som var en av de fem kritikerne, skrev at det råder en fryktkultur ved skolen og at flere ikke våger å uttale seg av frykt for represalier. «Å uttrykke uenighet leder direkte inn i kafkafelle som er spent opp på forhånd. Er du uenig i retorikken og tankegodset til aktivistene, blir du umiddelbart tatt til inntekt for å være reaksjonær, hatefull og «imot antirasisme»», skrev Vanebo.
Det gikk selvfølgelig troll i ord, for Wranges arbeid for «mangfold og mot diskriminering» for å «verne om ytringsfriheten gjennom å ikke skulle ekskludere individer, perspektiver og erfaringer» har båret så gode frukter at de fem – altså en minoritet ved skolen – av sine medstudenter ble beskyldt for rasisme og for å forsvare hatprat. De ble også utsatt for ryktespredning, sensurforsøk og hets. Skolen utsatte til og med et planlagt seminar da arrangøren mottok «aggressive og truende meldinger» fordi Vanebo skulle delta.
Apropos mangfold og Bipoc-representasjon, så har for øvrig KHiO en samisk student som mener noe annet enn røkla. Så og si en drømmekandidat for rektor Wrange og hans bolde aktivister hvis de mener det de sier om mangfold og minoriteter, skulle man tro. Men nei: student Vebjørn Pedersen er uheldigvis også en av de fem, og har dermed markert seg som helt feil mangfold og helt feil minoritet. Denslags minoriteter – dobbeltminoriteter, faktisk, både når det gjelder meninger og opphav – «deres perspektiver og erfaringer» er man visst ikke spesielt interessert i å inkludere. En masterstudent ved skolen har da også forsøkt å mobilisere medstudenter mot Pedersen, som vedkommende beskriver som en trussel og en hatspreder som ikke bør tolereres ved KHiO. Vedkommende antyder også at Pedersen kan være voldelig og hevder at han/hun føler seg personlig utrygg. Derfor ble det invitert til et møte på skolen for å diskutere Pedersen-problemet:
«We need to support each other and stay together facing this person, and come up with a collective plan… I don’t feel safe because I don’t know him and don’t know where lies the line after which he decides to put words/posts to action, and act in a violent way against any of us», skriver masterstudenten i eposten.
Dette er dessverre ikke særlig oppsiktsvekkende og heller ikke noen glipp; dette er regelen der identitetspolitiske aktivister i og utenfor ledelsen ved institusjoner får innflytelse. Intoleransen og viljen til å ekskludere alt og alle – gjerne i form av grove personangrep og de mest groteske beskyldninger – som følger i identitetspolitikkens fotspor er skyhøy. Det skjer uten unntak der aktivister og ledere som Wrange farer frem.
Men identitetspolitikere tar aldri selvkritikk, de jobber jo for Det Gode, må vite, så ingenting er noengang deres egen skyld. Slik er det også med situasjonen ved KHiO; rektor Måns Wrange tar intet ansvar for det han selv har sagt og gjort i sin tid ved skolen, og aller minst i debatten som nå har resultert i hans avgang. Nei, det er den «harde retorikken på sosiale medier» og en massiv mediedebatt «som har vært veldig konfliktorientert og polariserende» som har skylden. Det siste har forresten «påvirket ytringsklimaet på skolen» til det verre, mener Wrange, som åpenbart er mest komfortabel med taushet og fravær av kritikk i andedammen sin.
Sånt er nemlig rektoren ikke vant til. – Jeg har aldri opplevd en lignende debatt, sier han til Aftenposten. Og det har han antagelig heller ikke, for Wrange har hatt «ledende stillinger ved fire universiteter og høyskoler i Sverige» hvor han har «jobbet med mangfold og antidiskriminering i 25 år». Og der har han selvsagt fått innføre identitetspolitikken sin i fred og ro, for Sverige ligger som vanlig foran oss i løypa og har praktisk talt innført identitetspolitikken som statsideologi. De fleste svenske universiteter og høyskoler er gjennomsyret av det og hvilke følger det har fått for debattklimaet i hele samfunnet har vel de fleste fått med seg nå. Med 25 års identitetspolitisk virksomhet har Wrange åpenbart gjort sin del for å sabotere det svenske ordskiftet.
Så i nabolandet har man knapt våget å beskrive virkeligheten som den faktisk er. Det er først nå de siste årene, etter at problemene med kriminalitet, innvandring og multikultur – for ikke å nevne tulleforskningen og den blatante virkelighetsfornektningen som siver ut fra landets læreanstalter – er blitt for åpenlyse til at de lar seg skjule, at svenske medier og offentlige personer har våget å påpeke både identitetspolitikkens feil og mangler og de svært uheldige samfunnsmessige konsekvensene den har medført. Et av resultatene er økt splittelse og polarisering. Det skyldes blant annet identitetspolitikkens oppdeling av befolkningen i undertrykkere og undertrykkede, som i: person med minoritetsbakgrunn (fortrinnsvis synlig i form av hudfarge) = god og undertrykket, hvit person = dårlig og undertrykkende, og den voldsomme intoleransen som medfølger. Motstandere av identitetspolitikk og dens rasistiske antirasisme er ikke bare medborgere med en annen mening; de er fiender som står for alt vondt her i verden og som sådan må nedkjempes med alle midler. Det blir ikke fredelige debatter og harmoniske samfunn av slikt. Men det er jo også hele poenget: identitetspolitikere vil nemlig ikke ha noen debatt, for de tolererer overhodet ikke andre meninger og oppfatninger enn sine egne.
Derfor har rektor Måns Wrange aldri opplevd en lignende debatt. Og når han endelig fikk oppleve en og den attpåtil var kritisk mot Wrange og det politiserende prosjektet hans; ja, da ville ikke Wrange være med å leke lenger.
Det er synd å si det, men det er vanskelig å se på det som noe tap. Venstresnodd, vettløs politisering av viktige samfunnsinstitusjoner med påfølgende polarisering, splittelse og intoleranse trenger vi mindre av, ikke mer.