Et lekket dokument fra USAs høyesterett viser at det er flertall for å oppheve den såkalte Roe vs. Wade-dommen, som siden 1973 har fungert som en føderal garanti for retten til abort. Faller Roe-dommen er det opp til den enkelte delstat å utforme sine egne abortlover, hvor altså høyesteretts konservative flertall mener at denne og andre avgjørelser hører hjemme.
Både i USA og Europa har særlig venstresiden og såkalte liberale reagert på utsikten til en oppheving med raseri og beskylder høyesterett for å bedrive juridisk aktivisme. Dette siste er et begrep som sjelden blir nevnt i offentligheten og i hvert fall ikke i negativ betydning. Det er det flere grunner til.
En av dem kan er at det har vært og er særlig den amerikanske og europeiske makteliten – som alle undersøkelser viser at står et godt stykke fra folk flest i politiske og sosiale spørsmål – som bruker juridisk aktivisme til å innføre sin politikk via bakveier og jo mindre folk vet om det, jo bedre for de førstnevnte.
Det er fordi juridisk aktivisme har svært mange fordeler for nettopp eliten og vi skal her se på noen av dem. Som innbyggere er vi faktisk omgitt av og styrt av det på nær sagt alle bauger og kanter og derfor burde alle sette seg inn i hva det er og hvordan det fungerer. Redaktørstyrte medier, som står politisk nærmere herskerklassen enn leserne sine, belyser nemllig sjelden denne virksomheten og i den grad de gjør blir den naturligvis aldri problematisert.
For å forstå hva juridisk aktivisme er og hvordan den fungerer, må man også forstå hva dynamisk tolkning er. Dynamisk tolkning er en helt normal og fullstendig legitim prosess som foregår i de fleste land, og Roe-dommen er i seg selv et eksempel på dette. De fleste lands grunnlover, konstitusjoner og øvrig lovverk er nemlig gamle og krever følgelig jevnlige oppdateringer for å være relevante i møte med nye tider eller nye problemstillinger. En av amerikansk høyesteretts oppgaver er å tolke konstitusjonen ift. til føderalt lovverk og om nye lover kan sies å overholde konstitusjonen eller ikke. Det står selvfølgelig ikke et pip om abort i USAs konstitusjon, men tiden viste at det trengtes en lovgiving og dommerne bak Roe vs. Wade tolket det slik at en føderal lov om abortrett ikke utgjorde noe brudd med konstitusjonen. Derfor har da også dommen vært omstridt siden den kom, ikke minst fordi den oppfattes som mer politisk enn rettslig. I realiteten er Roe-dommen i seg selv et eksempel på juridisk aktivisme, men det var en aktivisme som gikk landets liberales vei og derfor så ikke de det som problematisk. Blant konservative var oppfatningen motsatt. Etter det lekkede rettsnotatet er stillingen nå omvendt.
Men dette er jo USA, da og ikke vårt problem? Vel, amerikanske dommere – konservativt flertall eller ei – jobber under langt strengere kriterier og begrensninger enn våre egne i særlig EU gjør. I Europa har de tilnærmet fritt spill og verktøyene er Den europeiske menneskerettserklæringen (EMK) og den dertilhørende menneskerettighetsdomstolen (EMD).
Og de de driver med der bør interessere de fleste, for i realiteten underminerer den juridiske aktivismen slik den pågår for fullt i EU din soleklare demokratiske rett til å ha et ord med i laget om din egen hverdag og ditt eget lands utvikling og dermed fremtid.
Som alle andre lover og erklæringer har nemlig EMK i årevis har vært gjenstand for dynamisk tolkning, samtidig som en stadig mer utvidet rettighetstankegang har gjort seg gjeldende. På samme tid har EMD utvidet sin maktsfære jevnt og trutt til at de nå kan bruke sine egne tolkninger av EMK til å gripe direkte inn overfor suverene lands lovgivende forsamling. Og de ikke bare gjør det; de innrømmer det åpent.
Dette skjer fordi teksten i EMK er så vid at den gir domstolen betydelige tolkningsmuligheter til å lage helt ny rett på egenhånd, over hodet på demokratisk valgte myndigheter (dvs. de egentlige lovgivere). Dette fenomenet, hvor en domstol går fra å være en juridisk institusjon til å tilta seg lovgivende makt, er kjent som juridisk aktivisme, og innebærer i realiteten at en gruppe mennesker som ikke står til valg eller til ansvar for noen, i praksis kan oppheve lover som er utformet av et lands folkevalgte representanter og lovgivende forsamling eller altså skape ny rett over hodet på samme.
Nå skulle man jo ikke tro at nasjonale makthavere ville finne seg i denne illegitime, udemokratiske tilraningen av makt, men det gjør de og det er enkle og fra deres ståsted høyst forståelige grunner til det. For det første: når det som egentlig er et politisk spørsmål blir gjort til lov, blir spørsmålet rettsliggjort og dermed unndratt demokratisk debatt og kontroll. Det innebærer igjen at visse spørsmål ikke lenger kan avgjøres av velgere – det spiller ingen rolle hvilket parti/partier som ender i regjering: spørsmålet er juridisk avgjort og kan ikke omgjøres uten at det utgjør «brudd med internasjonale lover og avtaler». Dette igjen skjermer nasjonale politikere fra å bli sittende med ansvaret for en upopulær politikk velgerne deres ikke vil ha og ikke minst: eventuelle konsekvenser av den. De kan jo dessverre ikke noe for det; det er jo internasjonal lov og rett, må vite!
Således får en liten elite innført og opprettholdt en politikk de aldri ville fått demokratisk flertall og gjennomslag for på egenhånd i åpent lende. Og som ekstrabonus kan heller ikke et demokratisk flertall få avskaffet den aktuelle politikken. Så hva er det vel for Europas og USAs lille herskerklasse å mislike her?
Den juridiske aktivismen er særlig synlig når det gjelder europeisk innvandringspolitikk. Det har aldri vært noe flertall for den politikken som har vært ført de siste 40 år og langt mindre noe flertall for å opprettholde den. I den grad det er foretatt noen undersøkelser viser de at et stort flertall vil ha innvandringen fra Midtøsten og Afrika stanset. Bare et lite mindretall ønsker den opprettholdt. Likevel pågår den år etter år og i den grad det er noen endringer, så er det en økning (bortsett fra i kriseår som de to siste og selv da er innvandringen høy). Det praktisk talt ingen politiske partier med vinnersjanser som noensinne har gått til valg på den innvandringspolitikken som har vært ført, for hadde de det gjort, hadde de tapt valget og/eller blitt upopulære småpartier som f.eks. det innvandringsliberale SV. Nå er det jo også slik at politikere i likhet med den økonomiske, kulturelle og mediale klassen tilhører makteliten og befinner seg dermed i den klassen som er den eneste som faktisk tjener på innvandringen fra MENA. Således har de liten interesse av å stoppe den; alle undersøkelser viser da også at politikere og journalister står langt unna velgerne på (også) dette punktet.
Rettsliggjøringen av det som egentlig er politikk setter dem imidlertid i stand til å gå til valg på å snakke velgerne etter munnen og love å begrense innvandringen. Det gjør at de havner i posisjon, men surprise-surprise! de kan ikke gjennomføre løftene fordi «internasjonale lover og avtaler». Og det kan de jo ikke klandres for, stakkars?
De juridiske aktivistene ved internasjonale forum som muliggjør denne høyst udemokratiske virksomheten blir heller aldri klandret, for få om noen kjenner navnene deres – de er ikke offentlige personer slik politikere er det, de står ikke på valg og de er sjelden å se i mediebildet. Mange er ikke en gang klar over at de eksisterer.
Men det gjør de og virksomheten deres har store konsekvenser for vår hverdag og våre lands fremtid.
Det fant for eksempel britene brått ut og det er sannsynligvis en av årsakene til at det til slutt ble flertall for å melde seg ut av det EU som i virkeligheten bruker både EMK og EMD et rått maktinstrument mot Europas nasjonalstater. I Storbritannia som i alle andre land har de fått drahjelp av hjemlige EU-støtter som virker for overnasjonal styring og derfor har agitert for å skrive EMK inn i enkeltlands lovgiving, slik vi har gjort i Norge. Det var også britene dumme nok til å gjøre i 1998, da Labour fikk skrevet den såkalte Human Rights Act inn i den nasjonale lovgivingen. At det ikke var noe sjakktrekk, ble man smertelig klar over i 2011, da selv Labour innså at de måtte få landets ikke-bærekraftige og etterhvert samfunnsskadelige masseinnvandringen under kontroll. Men en gjennomgang foretatt av innenriksdepartementet viste at EMK saboterte nær sagt alle aspekter av den britiske regjeringens foreslåtte innstramninger, blant annet ble EMK regelmessig brukt for å hindre regjeringen i å deportere utviste innvandrere eller forhindre dem i å ankomme i utgangspunktet. En rekke absurde rettsavgjørelser i forbindelse med grov kriminalitet begått av utenlandske statsborgere gjorde også HRA – som snart fikk tilnavnet «et rettighetscharter for kriminelle» og i stor grad er det – ytterligere upopulær.
Det er forresten ikke bare britene som har reagert på EUs juridiske og byråkratiske aktivisme. I 2011 forlangte samtlige av de 47 EU- og EØS-landene som er medlemmer i Europarådet at EMDs innblanding i nasjonale spørsmål måtte opphøre. I en felles uttalelse krevde de at EMD sluttet å blokkere deportasjoner av avviste asylsøkere og terrorister. Det var hverken første eller siste gangen: i tre erklæringer (Interlaken 2010, Izmir 2011 og Brighton 2012) har Europarådets medlemsstater bedt EMD begrense seg. I den siste heter det at domstolen er «ikke en appellrett for innvandring eller domstol i fjerde instans» – selv om den åpenbart har påtatt seg å fungere som akkurat det.
I 2012 ble det full kræsj mellom EMD og Storbritannia, da førstnevnte påla britene å oppheve en 140 år gammel lov for å gi fengselsinnsatte stemmerett ved politiske valg. Et overveldende og tverrpolitisk flertall stemte for å avvise EMDs pålegg. Da en talsmann for EMD sa at man hadde ventet seg noe bedre fra et av Europas eldste demokratier og opplyste at det tverrpolitiske flertallets mening ikke spilte noen rolle fordi landet uansett er forpliktet til å følge pålegg fra EMD, svarte daværende statsadvokat Dominic Grieve uventet at dommerne ved EMD ikke ville få det siste ord. Han antydet også at Storbritannia ville arbeide for å begrense EMDs makt, alternativt trekke seg fra domstolens jurisdiksjon. Grieve la til at britiske dommere var alarmert av måten EMD har utvidet sin maktsfære på, og oppfordret regjeringen til å støtte de mange av landets jurister som er bekymret for denne utviklingen. Også Tory-politiker David Davis og Labours Jack Straw uttrykte bekymring over at ikke-valgte dommere i Strasbourg har gått utover grensene for sin autoritet ved å forsøke å overstyre britisk lov og at EMD har tiltatt seg en rolle som Europas høyesterett med stadig videre fullmakter.
På EMDs kanter liker man ikke kritikk og er vant til at ens ord blir lov, så dommer Jean-Paul Costa ved EMD svarte på de britiske bekymringene med å sammenligne landet med militærjuntaen i Hellas.
I samme anledning vedgikk den britiske EMD-representanten Paul Mahoney uten videre at teksten i EMK er så åpen at den gir domstolen betydelige tolkningsmuligheter til å lage ny rett på egenhånd. En gruppe mennesker som ikke står til valg eller til ansvar for folket, kan i praksis oppheve lover som er utformet av en demokratisk folkevalgt og lovgivende forsamling eller ganske enkelt skape ny rett som det passer dem.
Forsøk på å begrense den udemokratiske juridiske aktivismen møter som regel mye motstand fra de som er enig i og støtter den. Da f.eks. den danske regjeringen foreslo reformer av EMD i den såkalte København-erklæringen i 2017, sa våre egne jusprofessorer Geir Ulfstein og Andreas Føllesdal, begge ved UiO, det rett ut og legg merke til ordlyden her (min uthv.):
«Det danske formannskapet i Europarådet vil reformere den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Forslagene lyder uskyldige: mer delt ansvar og en bedre dialog mellom domstolen og statene. Men i realiteten ønsker den danske regjering å begrense domstolens overvåking, og øke regjeringenes politiske kontroll, særlig over saker knyttet til asyl og immigrasjon.»
Huff ja, tenk noe så uhyrlig som at demokratisk valgte regjeringer og lovgivende forsamlinger får større politisk kontroll over asyl- og innvandringspolitikken?
I oktober 2019 fant da også EMD at Danmark ikke hadde lov til å utvise en psykisk syk, voldelig innvandrer fra Tyrkia, fordi han muligens ikke kunne få samme helsetilbud i Tyrkia som i Danmark – til tross for at Tyrkia hevdet det motsatte. Ifølge EMD var det Danmarks ansvar å bevise at mannen kan få samme behandling i Tyrkia, hvilket danske myndigheter ikke lyktes med. I dommen het det også at «det ikke kan utelukkes at en utvisning kan forverre vedkommendes sykdomstilstand». Så den voldelige, psykisk syke drapsmannen fikk bli i Danmark etter EMKs artikkel 3, som «forbyr tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff.» Å bo i et land som kanskje har dårligere helsevesen enn noen av verdens aller dyreste løsninger på området, er således å regne som «tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff». Så lyder altså loven nå.
Det var følgelig ikke uten grunn at den danske jusprofessoren Eva Smith sammenlignet EMDs juridiske aktivisme med et opplyst enevelde allerede i 2001:
«Den Europæiske Menneskerettighedsdomstols beføjelser kan på mange måder minde om oplyst enevælde. Historien viser imidlertid, at det er farligt, når et organ selv definerer grænserne for dets magtbeføjelser. Og vi har jo set, hvorledes EMD stadig udvider grænserne for, hvad menneskerettighederne kræver. Advokaterne skubber med stor fornøjelse bag på denne udvikling og politikerne er handlingslammede af de frygtindgydende ord: krænkelse af menneskerettighederne.«
En globalistisk innstilt elite har med andre ord hatt absolutt alle fordeler av den demokrati-undergravende juridiske aktivismen som omgir oss på alle kanter og så er det ikke så rart at de færreste har hørt om det. Tanken er vel helst at det velgerne ikke vet, har ikke den politiske, økonomiske, kulturelle og mediale eliten vondt av.
Det kan imidlertid tenkes at det vil endre seg nå som de selv har fått den juridiske aktivismens negative sider midt i fleisen, for det virker slett ikke som om de synes det er spesielt stas. Så det er jo alltids lov å håpe.
Mener du at saker som dette bør belyses bedre og debatteres offentlig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.