Etter hvert eneste av det siste tiårets islamske terroranslag i Europa, har et forbløffet publikum sett europeiske politikere og pressefolk forvandle seg til sertifiserte teologer som kan mer om islam enn islamske lærde, og således fastslått at islam er fredens religion som ikke har rom for terrorisme/hellig krig og som ellers er fullt kompatibel med universelle menneskerettigheter som for eksempel ytringsfrihet. Islam og «vanlige muslimer» benevnes aldri som en del av problemet og det blir praktisk talt aldri satt fokus på islamsk tankegods. Halshuggingen av den 47 år gamle læreren og familiefaren Samuel Paty er intet unntak.
Et eksempel på det første var Danmarks daværende statsminister Lars Løkke Rasmussen, som samme dag som massakren på redaksjonen i Charlie Hebdo i januar 2015 hadde dette å si: «Det er noen som øyensynlig har voldtatt en av verdens største religioner (!) og på en fullstendig fanatisk måte har drept uskyldige mennesker». Denne gangen er det stortingsrepresentant og tidligere Venstre-leder Trine Skei Grande som målbærer frikjennelsen av islam som sådan, fjerner de troende fra ligningen og legger skylden på et ekstremistisk mindretall. Det er ikke første gangen, for i 2011 meddelte hun i egenskap av kulturminister at «islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke». Men jo, det er det, og hvis våre politikere er så bekymret for økte spenninger i Europa, bør de snart bidra til avspenning ved å faktisk snakke ærlig om problemet.
For straff og drap i forbindelse med det som oppfattes som blasfemi er slett ikke fremmed i islam og/eller noe bare små, ekstremistiske grupper tror på og/eller praktiserer. Riktignok er de muslimene som mener at blasfemi bør være straffbart eller medføre dødstraff i mindretall i Europa, men det er likevel ikke utpreget små grupper vi snakker om. De færreste er nok villige til å begå drap i islams navn, men de som gjør har til gjengjeld et stort sympatiserende omland. Det så vi blant annet i begravelsen til terroristen Omar Abdel Hamid El-Hussein, som ble skutt av politiet etter å ha drept to personer i København og så ble fulgt til graven av over 500 mennesker. Man skal jo ikke gi seg til å spå om fremtiden, men jeg vil tro at det norske samfunns bekymringsrynker vil bli ekstremt fremtredende hvis hundrevis av nordmenn dukker opp for å følge Philip Manshaus eller Anders Behring Breivik til graven når den dagen kommer.
Så hva sier islam – hovedstrømsislam, ikke ekstremvarianten – om blasfemi? I Store norske leksikon kan vi lese følgende:
Klassisk islamsk strafferett sidestiller blasfemi og frafall fra islam (apostasi, arabisk ridda). Det arabiske ordet som i rettslitteraturen brukes om blasfemi, er kufr, ’vantro’, ’utakknemlighet’, og kufr kan straffes med døden. Også privatrettslig kan en blasfemianklage få alvorlige følger: En blasfemiker mister arverett, rett til eiendom, og hans eller hennes ekteskap er automatisk oppløst. I rettslitteraturen begrunnes strenge straffer med at både blasfemi og frafall er angrep på samfunnets grunnleggende verdier og derfor kan sammenliknes med (høy)forræderi.
Artikkelen er ikke skrevet av SIAN, men av religionshistoriker og spesialist på islam Kari Vogt, bare så det er sagt.
Nå er jo ikke islam synonymt med muslimer, som heller ikke er den ensartede gruppen både myndigheter og pressorganisasjoner søker å fremstille dem som når de tror det er noe tjene på det, men det er grunn til bekymring og derfor bør det rettes mer fokus på selve islam, dens moskèer og dens troende.
I 2017 anslo Statistisk sentralbyrå (SSB) at det befant seg litt over 200 000 muslimer – dvs. som selv identifiserer seg som troende muslimer, ikke personer med bakgrunn fra muslimske land – og av dem var 148 000 registrert i et muslimsk trossamfunn. Denne gruppen vokser ualminnelig raskt, så i 2019 hadde den økt til 175 000; en økning på hele 90 prosent på bare ti år.
Samme år viste en undersøkelse at hele 41 prosent av norske muslimer mener at blasfemi bør straffes. 7,4 prosent mener at blasfemi bør medføre dødsstraff, hvor enn i verden vedkommende blasfemiker befinner seg. 10 prosent svarte «vet ikke» på det siste spørsmålet. Dette er ikke noe særnorsk fenomen, hvis noen skulle tro det. I 2009 viste en undersøkelse i Danmark at 56 prosent av muslimer mener at det bør være forbudt å kritisere religion, 81 prosent at det burde ha vært forbudt å publisere Muhammed-tegningene og 7 prosent at terror er et akseptabelt middel til å spre et budskap eller protestere. Det er selvsagt gledelig at så mange mener det motsatte, men vi snakker altså om en gruppe som vokser eksepsjonelt raskt, og hvis vi tar SSBs anslag på 200 000 muslimer til følge, betyr det at det i 2017 var litt over 14 000 personer i Norge som mener at blasfemikere bør straffes med døden. Det tilsvarer hele befolkningen i Askim eller Narvik.
Norske så vel som øvrige europeiske myndigheter er garantert ikke uvitende om hvor stor andel av Europas muslimer som ønsker å straffe blasfemi og at denne gruppen har et stort voldspotensiale. I 2018 falt det dom i saken mot en østerriksk kvinne som fikk bot fordi hun uttalte at islams profet var pedofil på grunn av hans ekteskapsinngåelse med 6 år gamle Aisha. Dommens ordlyd forteller svært mye om hvor fredelig Europas ledelse egentlig oppfatter islam og muslimer som. Både EMD og østerriksk rett henviser nemlig til at kvinnens uttalelse var et krenkende angrep på islams profet som kunne fyre oppunder fordommer og true den religiøse freden.
Dommen fra EMD er ikke den første som kommuniserer europeiske myndigheters redsel for de store og voksende muslimske diasporaene. – Radikal islam er ikke noe problem i Norge, sa Støre så sent som i 2009. Nei, kanskje ikke radikal islam, men Støre og resten av Stoltenberg-regjeringen oppfattet nok likevel islam og i hvert fall deler av det muslimske miljøet som et vordende voldsproblem, for åtte måneder tidligere hadde de forsøkt å innføre en ny og oppgradert blasfemiparagraf for «bedre vern mot hatefulle ytringer». Regjeringen oppga selv årsaken:
«Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.»
Vi har for øvrig allerede sett de som støtter dødsstraff for blasfemi i aksjon her til lands, og til tross for at de er ansett som en svak og utsatt gruppe som har krav på særskilt vern iht §185, er de slett ikke redde for å vise seg frem. Og de ledes ikke av små ekstremistgrupper som Islam Net, men av ledelsen for en av Norges eldste moskèer, som både mottar stattstøtte og blir regelmessig besøkt av norske politikere, som f.eks. daværende kunnskaps- og integreringsminister, finansminister Jan Tore Sanner (H). Bakgrunnen var denne: I 2011 ble to høytstående politikere i Pakistan – minoritetsminister Shahbaz Bhatti og guvernør i Punjab Salman Taseer – skutt og drept fordi de gikk inn for å endre landets livsfarlige blasfemilovgivning. Taseer ble attpåtil skutt av sin egen livvakt Malik Mumtaz Hussein Qadri. Da sistnevnte ble fremstilt for retten, møtte en større folkemengde frem for å vise sin støtte, blant dem en gruppe advokater – altså høyt utdannede mennesker, ikke analfabete bondeknoller – som hyllet drapsmannen ved å overrisle ham med roseblader.
Også dette har støtte i islamsk tro og praksis; i særlig land med dødsstraff for blasfemi er bare det å stille spørsmål ved dødsstraff for blasfemi å anse som blasfemisk og mot islam. Det ble da også oppgitt som motiv for begge drapene i 2011. Og disse holdningene eksisterer og trives i f.eks. pakistanske diasporaer i Norge og det øvrige Europa. Da Qadri ble dømt til døden for ugjerningen, demonstrerte over 100 muslimer, hovedsakelig norskpakistanere, utenfor den pakistanske ambassaden i Oslo i protest mot dommen. Sentrale personer i en av Norges eldste moskèer, Central Jamaat-e-Ahl Sunnat deltok og moskeens imam Nehmat Ali Shah holdt appell. Imam Shah dro også til Pakistan for å hylle Qadri sammen med over 100 000 av drapsmannens tilhengere. Det ble så pinlig for Central Jamaat-e-Ahl Sunnat at moskèens ledelse etter sigende kalte Shah inn på teppet, for deretter å la ham fortsette som imam som om ingenting hadde skjedd. Er det noen som etter dette tror at den statsstøttede moskèen virkelig er motstandere av dødsstraff for blasfemi og/eller utenomrettslig håndhevelse av samme?
Nei, og det tror nok ikke myndighetene på heller, hvis ikke hadde de ikke vært så redd dem som en lang rekke små og store signaler tyder på at de faktisk er. Får du store nok grupper for hvem det er alminnelig sosialt akseptert og fullstendig rettslig legitimt å slakte blasfemikere, får du også flere som er villige til å påta seg oppgaven. Og de som gjør, vet at de har et forholdsvis stort sympatiserende omland rundt seg, både blant «sivile muslimer» og moskè-ledelse samt -gjengere i hele Europa. Det er en farlig kombinasjon som har høstet nok europeiske liv som det er nå.
Med mindre vi vil at de allerede påtagelige spenningene mellom ikke-muslimer og muslimer skal øke, er vi nødt til å snakke om hvilket tankegods altfor mange av de sistnevnte huser i sin midte og hva slags tankegods deres moskèer sprer.
Noen konfrontasjoner og konflikter er det nemlig like verdt som nødvendig å ta, spesielt fordi disse gruppene vokser og med dem vokser også islams intoleranse og dødelige dogmer. Det er til skade for alle, også europeiske muslimer. Det er en grunn til at mange av dem eller deres foreldre forlot sine hjemland, og det var ikke for å leve under islamsk mørkemannsvelde på europeisk jord.
Gad vite hvor mange flere sakesløse europeere som må slaktes før politikere som Trine Skei Grande innser at de bør bruke litt mer energi på ta tak i reelle problemer og litt mindre på å bortforklare dem?