Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon har varslet sin avgang, men forsikrer at det ikke har noensomhelst sammenheng med den massive – og berettigede – kritikken hun de siste ukene har vært gjenstand for i forbindelse med sin uansvarlige holdning til den pseudovitenskapelige kjønnsideologien som rir vestlige samfunn som en mare. Biologiske menn har fått med dette fått myndighetenes velsignelse til å kalle seg kvinner til tross for at de har alle sine mannlige, fysiske attributter i behold i alle vestlige land hvor eliten igjen har latt seg rive med, fullstendig uten motforestillinger, av siste motedille fra det akademiske overdrev. Kvinners sikkerhetssoner, som garderober og toaletter og enda verre: voldtektssentre og sentre for mishandlede kvinner, har blitt invadert, kvinner som et spesifikt kjønn med kjønnssspesifikke rettigheter er fjernet med et pennestrøk, kvinneidretten likeså og på toppen av kransekaken: homofile og lesbiskes rett til å være tiltrukket av samme kjønn har gått med i dragsuget.
Hvis du er en lesbe som ikke har lyst til å date en dame med «kvinnelig penis» – nei, jeg finner desverre ikke på dette – er du en transfob, en fordomsfull faen, en som ødelegger livet til «transkvinner» (eller «tar liv», som det heter så flott og ikke minst vagt fra translobbyen), en TERF (transekskluderende radikalfemininst). Du blir ikke populær hvis du er homofil og ikke har utpreget lyst på en mann med mannlig vagina heller, men siden de mest aggressive i denne debatten er «transkvinner med kvinnelig penis» har homofile foreløpig ikke fått fullt så mye pepper som sine kvinnelige motstykker enda. Og mens vestlige myndigheter og eliter er erkekry av seg selv fordi de søker å forby såkalt «konverteringsterapi» for homofile, har de i realiteten robbet homofile for retten til å nettopp være homofile – per definisjon seksuelt tiltrukket av samme kjønn. I realiteten er de jo bare fobikere eller noe, for hvorfor skulle vel en lesbisk kvinne takke nei til fysisk samvær med en biologisk mann med kvinnelig penis nå som han har byttet juridisk kjønn og heter Hilde? Som ekstrabonus har de fleste av de homofiles organisasjoner valgt å forlate medlemmene sine og heller slå sine venstreradikale pjalter sammen med transbevegelsen, mens de stadig hevder å snakke i medlemmene de har forrådt sitt navn. Du snakker om heldiggriser!
Hva har Sturgeon med dette å gjøre? Vel, norske aviser har ikke så lyst til å snakke om det, men Sturgeon gjorde seg selv – frivillig og med den usympatiske selvrettferdigheten glødende nyfrelste ofte har – til det skotske fjeset for den vanvittige kjønnsideologien og den angivelige «retten til å skifte juridisk kjønn» uten å foreta seg noe mer med saken. Eksemplene på groteske utslag har ikke latt vente på seg, hvilket nær sagt alle kritikere både forutså og forsøkte å debattere. Alle som har lest noen aviser de siste to år vet hvordan den debatten har artet seg. For Sturgeon og hennes meningsfeller synes nemlig at det bare er rett og rimelig at f.eks. en mannlig voldtektsforbryter etter to voldtektsdommer kan erklære seg som kvinne og få sone i et kvinnefengsel, for stakkars kvinne; hvor skal hun ellers få sine rettigheter oppfylt med tilgang til nye kvinner å voldta og mishandle hvis hun ikke får sitte i et kvinnefengsel sammen med sine forsvarsløse «medsøstre» – dermed blant de mest sårbare kvinnene vestlige samfunn har å by på? Den engelske regjeringen reddet riktignok Sturgeon fra seg selv – og Skottland fra Sturgeon – ved å blokkere det katastrofale lovforslaget, men det har ikke manglet på interne kritikere underveis. De har selvsagt blitt avfeid på vanlig, venstreradikalt og rettighetsbasert vis: med ondskapsfulle, giftige skjellsord og trusler. Det er da også det som alltid skjer når våre ærede eliter får en ny dille og massepsykosen sprer seg derfra og videre ut i samfunnet. Stakkars Sturgeon, voldtektskvinners beste venn og forsvarer, trekker seg nå blant annet på grunn av den moderne politikkens «brutalitet» og polarisering. Selv kalte hun enhver kritiker, selv fra sitt eget parti, transfober, homofober, kvinnehatere og naturligvis rasister. Kritikere av en pseudovitenskapelig teori er jo fæle folk, må vite, og da bare må de jo være rasister også, ikke sant? Vi får tro at Sturgeons ondsinnede angrep ikke ble oppfattet som brutalt og polariserende av dem det gikk utover.
Nå må den høflige førsteministeren trekke seg og vi kan bare håpe at det samme snart overgår kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen, som befinner seg i samme ideologiske rus som Sturgeon og den øvrige translobbyen. For takket være Trettebergstuen har vi fått en av Europas mest radikale lovgivinger på dette området og hun har vært en av de mest ivrige på å utrede muligheten for å innføre et tredje kjønn. Det sa Stortinget nei til forrige måned, men siste ord er neppe sagt for Trettebergstuen og co er i følge seg selv på lag med selveste historien! Og det kan selvfølgelig bli underholdende for oss vanlige avislesere, for vi har allerede fått en eksplosjon av artige nye problemstillinger vi praktisk talt aldri har sett før, som kvinnelige blottere (tenk, de blotter sin kvinnelige penis for publikum!), kvinnelige voldtektsforbrytere (hun fører ubedt sin «kvinnelige penis» inn i en kvinne uten kvinnelig penis etter først å ha overkvinnet offeret) og flere nye kategorier vil nok følge. Det kommer jo også til å gjøre underverker for nasjonale statstikker og ikke minst for myndighetenes tiltaksplaner for å komme den nye, kvinnelige forbryterbølgen til livs, skulle man tro.
Man skulle jo forsverge at noe slikt kunne være mulig, men rett før Sturgeons galskap ble avslørt i all sin gru, vurderte faktisk skotske myndigheter å putte den selverklærte kvinnen Andrew Burns i et kvinnefengsel. Mannen blir omtalt som «Skottlands farligste fange» og selv da han skulle stilles for retten for en av sine nye, i en lang rekke, forbrytelser, ble han vurdert som for farlig å ha i rettssalen. Det måtte 11 – elleve der, altså – betjenter til for å pasifisere ham da han for n´te gang gikk amok på et sykehus. Men kjære Andrew Burns er i følge seg selv en kvinne som heter Tiffany Scott, så hvem andre enn transfober, kvinnehatere og rasister kan vel være kritiske til å slippe denne voldelige, åpenbart råsterke mannen løs på kvinner i fengsel? Og attpåtil være så slemme at de tillater seg å påpeke at han ikke er kvinne, men en mann og at han og «rettighetene hans» utgjør en stor fare for nettopp kvinner?
For å si det på godt norsk: hvis du virkelig finner det rimelig å putte en voldtektsforbryter i et kvinnefengsel, så er det noe seriøst galt med deg. Verre er det ikke – men som vi ser, det er mer enn ille nok når du har tilegnet deg en politisk makt du aldri skulle vært sluppet i nærheten av.
Men som vår egen Anette Trettebergstuen stolt erklærte i mars 2022: «- At noen får lov til å føle seg friere går ikke utover noen andre». Men jo, Trettebergstuen, det gjør det. Homofile får f.eks. ikke lov til å føle seg friere som følge av kjæleideologien din, for de blir nå merket som transfober og hatere hvis de ikke vil date personer av motsatt kjønn som selvidentifiserer seg noe annet. Kvinner får ikke føle seg friere som følge av menns, unnskyld: kvinner med kvinnelig penis, tilstedeværelse i designerte kvinnesoner som garderober og voldtektsmottak. Kvinner som har dedikert livet sitt til sport og trening får ikke føle seg friere av å bli skviset ut av idretten av «kvinner» som for alle formål er biologiske menn. Kvinner som har brukt livet sitt på å forsvare kvinners rettigheter får heller ikke føle seg friere, for de blir kansellert og no-platformet som transfobikere, hatere og det som verre er. Og det beste av alt: alle vi andre er nå tvunget til å leve ut «transkvinners» livsløgn fordi det faktisk er straffbart, under den problematiske hatparagrafen, å si sannheten. Du kan få inntil tre års fengsel for å håne eller ringeakte en mann som den rasistiske og kvinnefiendtlige aktivisten Jessica Yaniv (se bildet – jepp, det er han som forsøkte å tvinge spesielt innvandrerkvinner til å vokse hans «kvinnelige penis og testikler» og deretter krevde dem straffet for å si nei) eller Nicola Sturgeons voldtektsforbryter «Isla Bryson» på grunn av deres selvvalgte «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk». Si meg hvordan noe av dette ikke går utover noen andre? Alt dette går så til de grader utover noen andre – og hvordan kan man si noe annet med mindre man er stokk døv og blind? Hva med å heller innrømme sannheten: tilslutningen til kjønnsideologien og den påfølgende lovgivingen ifb med «juridisk kjønnsskifte» er overhodet ikke gjennomtenkt. Alt man muligens klarte å tenke var; Hurra, en ny rettighetskamp; åh, guri, noe så progressivt, ass! Og hvis jeg legger smørsiden til blir våre høylytte, små pressgrupper glade og sier pene ting om meg på årsforsamlingen og aller viktigst: i media. Det melder seg unektelig spørsmål om vi trenger så kortsiktige, selvopptatte politikere.
Men, men: kjønns- og transideologien er jo et fag, da. Javel, er det? Ekte fagfolk og ekte, faglig viten pleier sjelden å selges inn med dogmatikk, hysteri og grov utskjelling. Men det er alt transbevegelsen og dens støtter i «fagmiljøet» har å by på. All annen viten – hvis den uheldigvis skulle motsi noen av påstandene translobbyen opererer med – blir avfeid uten videre. Fagfolk opptrer ikke slik. Tilhengere av ideologier som er så dårlig fundert at de ikke tåler normal nysgjerrighet, åpen debatt og kritikk derimot… At vi har fullbårne ideologer i og utenfor andre fagmiljøer er for øvrig så sin sak, men når myndighetene blir med på lasset er det straks verre.
En av representantene for arten finner vi i kjønnsideolog, helsesøster og sexolog Ingun Wik ved Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS), som takket være den kjønnsideologiske massepsykosen ansvarlige myndigheter befinner seg i har frie tøyler til å tukle med ditt barns kjønn og uferdige identitet, blant annet ved å gi barnet hormonell behandling, såkalt «kjønnsbekreftende behandling», som vi ikke kjenner langtidskonsekvensene av. Vi er i den situasjon at myndighetene – med støtte av fagfolk – synes at unge under 18 er for umodne til å kjøpe sigaretter, alkohol og å kjøre bil. Tatoveringssalonger som ikke har 18-årsgrense blir ansett som useriøse og det offisielle rådet lyder: «Det tar kort tid å tatovere seg, men husk at det blir et merke for livet.» Men å gi og ta medisiner vi ikke kjenner langttidskonsekvensene av, men som i følge andre fagfolk kan føre til sterilitet og muligens irreversible. livslange endringer – ja, det er barnet mer enn moden nok til å ta standpunkt til når de er 16. Det føler i alle fall Wik og flere med henne, og hun er fullstendig lukket for enhver mulighet om at unges kjønnsforvirring kan ha noen annen forklaring enn den hun selv tror på. Og støtter ikke du som forelder opp om nettopp Wiks personlige tro og/eller har noe så hårreisende som innvendinger, så er du en dårlig forelder som påfører barnet ditt skam og Wik føler derfor at hun har mandat til å være «barnets advokat». Det lyder ikke som fagfolk, gjør det vel? Wik understreker ikke desto mindre at man ikke er en interesseorganisasjon, men at man «bygger på faglige internasjonale retningslinjer». Hvilke retningslinjer og fra hvor og hvem får vi ikke vite.
Til gjengjeld drar Wik det glansnummeret en rekke transaktivister er så glad i: å avvise – kjemisk fritt for eget kildemateriale som kan støtte en slik avvisning – vitenskapelig belagt kunnskap. For du skjønner: den typen kunnskap passer ofte så inn i hampen dårlig med disse menneskenes ideologiske utsyn. Wik har selv lagt merke til en aldri så liten sak, men hun har absolutt ingen interesse av å utforske årsaken nærmere fordi hun personlig tror og føler noe annet. Det fremstår ikke så faglig at det gjør noe det heller, men naturligvis: siden det altså er et av våre ideologisk overbevistes glansnummer er det lett å forstå hvorfor: a) de vet at argumentene deres ikke holder vann og b) at den aktuelle kunnskapen underminerer det politiske korstoget deres.
«– Det har vært en kjempetilstrømming hos oss. Det kommer fem-seks nye ukentlig som har kjønnsidentitet som tema«, forteller Wik begeistret. Neimen oi, hva kan det komme av, tror vi? I Norge har vi hatt en eksplosiv årlig økning «i antall barn og unge som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme. Siste år søkte nærmere to hundre personer under 18 år om hjelp. Vi har hatt en økning på hundre prosent hvert eneste år siden 2012«, skriver to leger i Aftenposten. Andre vestlige land opplever det samme, og i Storbritannia utreder helsevesenet nå årsakene fordi tallene også der er skyhøye: I 2018 var veksten så eksplosiv (økningen var på 4415 prosent). Antallet mindreårige som ble henvist til kjønnskorrigerende/endrende behandling økte fra 97 i 2009 til 2519 i perioden 2017-18. Veksten var størst blant unge jenter: fra 40 i 1997 til 1806 i 2017/18. Av det samlede antallet var det 45 barn mellom seks og fire år. 63 prosent hadde en eller flere psykiske diagnoser før de ytret ønske om å skifte kjønn. Nærmere halvparten hadde bedrevet selvskading, mens 50 prosent hadde vært utsatt for traumatiske hendelser som mobbing eller seksuelle overgrep.
«Kjempetilstrømmingen» i den vestlige verden har et påfallende fellestrekk: den utgjøres overveiende av tenåringsjenter. Det er tilfeldigvis den samme gruppen som er mest sårbar for et veldokumentert fenomen som kalles «sosial smitteeffekt». Det er med andre ord meget gode grunner til å stille spørsmål ved hvor mange i «kjempetilstrømmingen» som virkelig har kjønnsdysfori, men slike spørsmål vil ikke transaktivister vite noe av, for skulle «sosial smitteeffekt » vise seg å utgjøre en del av bildet, så forsvinner jo store deler av grunnlaget for den politiserte makt- og definisjonskampen deres. Så helt uten kildegrunnlag avviser transaktivistene like godt hele fenomenet. Og hvem trenger vel egentlig kilder og forskning når vi bare kan forholde oss til kjønnsideolog Viks personlige tro?
«– Kan det å komme ut som transe være en form for mote eller et ønske om oppmerksomhet?«, spør journalisten i magasinet Sykepleien.no. – Det har jeg ikke vært borti, svarer Wik og fortsetter: «– Min erfaring er at dette er altfor krevende til det. Det er mange andre måter å opponere på som ikke er så krevende. Man blir jo påminnet av media at kjønnsskifte finnes som et tema. Men de som lar seg påvirke er nok de som har opplevd dette som relevant før», tror Ingun Wik.
Den troen deler hun med en student Håkon Mjelde, som ikke for sitt bare liv kunne forestille seg at noen «med alle de negative sosiale konsekvensene det å komme ut som transperson innebærer, selv i et veldig aksepterende samfunn som Norge, så er det vanskelig å ta anklager om at folk gjør dette fordi «det er trendy» seriøst. Tror noen ærlig talt at folk påfører seg selv de negative helsemessige konsekvensene for å… ja, for hva, egentlig?» Bare useriøse typer ville jo kunne komme på noe sånt!
Ja, er det ikke fint at Wiks private tro og Mjeldes manglende forestillingsevne er veileidende for HKS` arbeid med dine og mine barn? Selv kan jeg ikke tenke meg noe mer betryggende, hverken faglig eller sosialt. For den som måtte lure, så er det påvist, dokumentert og bekreftet utallige ganger at visse sosiale fenomen har en viss sosial smitteeffekt, selv når dette er svært skadelig for «de smittedes» liv, helse og velferd. De mest kjente eksemplene er selvskading og selvmord. Den sosiale smitteeffekten når det gjelder skadelige trender er et så alminnelig anerkjent og akseptert faktum at vårt eget helsevesen har egne retningslinjer og strategier for å begrense eller bekjempe de skadelige effektene av slik smitte. Ikke bare det, men også redaktørstyrte medier har egne retningslinjer for hvordan man skal omtale selvmord og selvskading i nyhetsdekningen, nettopp på grunn av den sosiale smitteeffekten.
Men Wik har nok sine ord og tro i behold, for hun støttes av en faglig ekspertise i form av transideologikvartetten Aftenpostens spaltist Bjørn Stærk, Erika Melhus (landsstyremedlem i Unge Venstre), samt studentene Håkon Mjelde og Karoline Skarstein som alle er eksperter på «sosial smitteeffekt» og de kunne bevise det med beinharde fakta og kilder: seg selv. Alle fire lenket nemlig kun til hverandres like kildeløse artikler. Denne innovative måten å debattere og underbygge påstander på gir ordet sirkelargumentasjon et nytt og spennende innhold.
Den eksplosive veksten i antall personer med kjønnsdysfori og såkalt flytende kjønn er såpass ny at det enda ikke finnes noen spesifikke studier som endegyldig kan påvise sosial smitteeffekt. Men det er absolutt ingen grunn til å avvise at det kan være tilfelle; tvert i mot finnes det utallige gode grunner til det motsatte. Sosial smitteeffekt er et helt reellt samfunnsfenomen, og når vi da vet at veksten først og fremst skjer blant unge og spesielt jenter, begge deler grupper som er mest sårbare og påvirkelige for nøyaktig slik smitteeffekt, at temaet står regelmessig på dagsorden både i akademia og media, at en høytlytt bevegelse har pressens ukritiske øre og ofte også politikeres når de fremmer sin agenda og ideologi i offentligheten, at diverse artister og andre popkulturelle ikoner står frem offentlig med sin angivelige flytende seksualitet og/eller kjønnsdysfori og at temaet er superhot på sosiale medier og at veksten blant unge sammenfaller med alt dette både tidsmessig og «trendmessig», så er det naturligvis de som benekter muligheten for at vi står overfor sosial smitteeffekt som har bevisbyrden. Men det vil de ikke, for det mest gunstig for dem å tro. Enhver er jo salig i sin egen, som det heter. Denne typen avvisning av påvist viten kan kalles mye, men ikke faglig. Fagfolk, folk som støtter seg på empiri og/eller opererer i god tro hverken oppfører seg eller debatterer sånn – bare politiserende aktivister gjør det.
Men vel, alt er tross alt ikke like mørkt: I følge klimaekspertisen er vi som vanlig bare ti år unna et miljøragnarok som vil ta kverken på oss alle sammen. Det er jo ganske trist å tenke på, men når man på daglig basis må forholde seg til den bunnløse idiotien som stadig oftere tyter ut av vår politiske, kulturelle og akademisk elite – stolt trumpetert videre av personer som Nicola Sturgeon og Anette Trettebergstuen, som attpåtil innfører galskapen i lovverket – så kan selv ti små år fremstå som i lengste laget.
O