Innlegget ble først tilbudt Aftenposten, men refusert pga plassmangel.
«Der fikk vi henne!, skriver filmrådgiver Vigdis Lian om Krohg-debatten og klager over at «mennesket Stina Högkvist blir borte i støyen». Støyen skyldes imidlertid at Högkvist ikke uttalte seg som «menneske», men som en offentlig ansatt fagperson og forvalter av landets største kunstskatter ved Nasjonalmuseet. Hun har senere sagt at hun ikke mener at Krohg-maleriet er kolonialistisk, men dette stemmer sannsynligvis ikke da samtlige av hennes andre uttalelser til Aftenposten tyder på at Högkvist bekjenner seg til såkalt «Kritisk maktanalyse»; en svært omstridt maxistisk samfunnsteori som blant annet inkluderer «Kritisk raseteori» som fastslår at alle samfunnsinstitusjoner er iboende rasistiske. Kort forklart går denne analysenmodellen – ofte omtalt som identitetspolitikk eller «woke» – ut på at alle strukturer og fortellinger i samfunnet designet av majoriteten for å undertrykke minoriteter. Alt blir et spørsmål om maktperspektiver, nåværende og historiske, hvor borgere blir inndelt i undertrykkere og undertrykkede. Bare slik kan man for eksempel hevde at en hjemløs, rusavhengig hvit person har større privilegier og mer makt enn en velstående, suksessfull svart person, utlukkende fordi førstemann tilhører en gruppe som historisk sett har undertrykket sistemanns gruppe. Og bare slik kan Norge som selv har vært en form for koloni i nesten 400 år fremstilles som kolonialistisk. For kolonisme/avkoloniserings-debatten – som er svært populær i store deler av akademia og foregår i nær sagt alle offentlige institusjoner, særlig utdanningssektoren – springer ut fra denne måten å se samfunnet på.
Denne verdensanskuelsen er ikke faglig; den er politisk. Så når museets direktør Karin Hindsbo sier at «det aldri har handlet om kansellering eller ideologiske motiver. Den slags holder ikke Nasjonalmuseet på med», snakker hun mot bedre vitende. Högkvists uttalelser viser at det er nettopp det Nasjonalmusset holder på med og dersom det er slik at Nasjonalmuseets daglige ledelse er ansatt for å drive privat politisk virksomhet, så har befolkningen som både betaler for plattformen fra hvor deres virksomhet skjer og lønnen deres krav på å få vite det. Og på å få si sin mening om både ansatte og avgjørelsene de tar. De fleste vil nok mene at både Högkvist og Hindbo er i sin fulle rett til å drive politikk, men det bør i så fall skje på egen fritid og for egne penger.
Lien mener kritikken mot «mennesket Högkvist» er i overkant og til dels uberettiget, men det er altså ikke mennesket Högkvist som kritiseres, men fagpersonen og dennes bruk av Nasjonalmuseet som plattform for å fremføre et omstridt, politisk synspunkt.
«Der fikk vi henne», beklager Lian. Ja, vi gjorde kanskje det, men hva det vi i så fall har fått? En fagperson alle kan ha tillit til eller en politiker som bekjenner seg til og derfor sprer dypt splittende identitetspolitikk?
Ja, men hva er det vi har vi fått?
