Norge har integreringsproblemer, og det hjelper ingenting å stikke sitt rødgrønne hode i sanden, skriver leder for venstresidens tenketank Manifest, Magnus Marsdal i en bemerkelsesverdig artikkel i VG. Marsdal går til og med så langt at han tråkker på innvandringsliberaleres og antirasisters meget ømme tå: voldtektsstatistikken. Den er det hittil bare ondskapsfulle høyreekstremister og rasister som Document.no, Human Rights Service, Gjenstridig.no og enkeltpersoner som Kjetil Rolness som har vært moralsk anløpne nok til å befatte seg med.
– Utenlandsfødte menn fra land på det afrikanske kontinentet synes å være overrepresentert blant gjerningspersoner i statistikken for voldtekt i Norge. Hvorfor er det sånn?, lurer Marsdal for eksempel på.
TJa, si det. Det henger vel sammen med at selv rene fakta er rasisme og dermed unntatt normal samfunnsdebatt når det dreier seg om fakta innvandringsliberale ikke liker.
«Synes å være» synes imidlertid å være noe av en underdrivelse. Det er i stedet et statistisk faktum som også er dokumentert i andre land vi liker å sammenligne oss med, som f.eks. Sverige og Danmark. I Sverige utgjør gjerningsmenn med innvandrerbakgrunn (innvandrere og etterkommere) 58 prosent – altså en majoritet. Når det gjelder overfallsvoldtekter og gruppevoldtekter noterer de seg for svimlende 80 og 88 prosent! I 2015 viste også tall fra Danmarks Statistik at innvandrere og etterkommere er sterkt overrepresentert i voldtektsdommer med 34,5 prosent, hvilket er mer enn tre ganger mer enn andelen gruppen utgjør i befolkningen generelt. I 2020 hadde 53 av 217 voldtektsdømte utenlandsk bakgrunn: – Tallene viser med all tydelighet at vi har et problem med en etnisk slagside når relativt mange utlendinger dømmes for voldtekt, akkurat som vi har et åpenlyst problem når over halvparten av de innsatte i landets lukkede fengsler og arresthus er innvandrere, etterkommere eller utlendinger, sa justisminister Nick Hækkerup i sakens anledning.
Over til Norge, hvor Oslo-Politiets årlige voldtektsrapporter i 2011 og 2012 viste ikke bare en enorm overrepresentasjon, men en faktisk majoritet av gjerningsmenn med bakgrunn fra MENA (Afrika, Asia og Midtøsten som jo ligger i begge deler). Helt konkret så tallene slik ut:
Politirapporten fra 2010 (utgitt 2011) viste at 20 prosent av voldtektsmennene hadde bakgrunn fra Afrika, 14,5 prosent fra Midtøsten og 11,5 prosent fra Asia i 2010. Det betød det at 46 prosent av voldtektene hadde gjerningsmann fra disse regionene. På den tiden utgjorde denne gruppen 17 prosent – og det er med stort og smått, det vil si barn, kvinner og menn i aldersgrupper som normalt ikke voldtar – av befolkningen, men sto altså for 46 prosent av voldtektene. Og det gjaldt samtlige av politiets fem voldtektskategorier (fest-, relasjons- og sårbarhetsrelatert, overfallsvoldtekter og «annet).
Av Voldtekt i den globale byen 2011 fremgår det at overrepresentasjonen økte. 22 prosent av anmeldte voldtektsmenn hadde bakgrunn fra Afrika, 12 prosent fra Midtøsten og 19 prosent fra Asia, 53 prosent til sammen. Denne gruppen utgjorde da, igjen med stort og smått, av 18 prosent av befolkningen, men sto for 53 prosent, flertallet, av voldtektene.
Og dette var ikke en gang nytt, om noen skulle tro det. Vi skriver 2021 i dag og blir altså positivt overrasket over at Magnus Marsdal velger å ta debatten, men fakta ble både observert og registrert allerede for 20 år siden. I en politirapport fra 2007 heter det:
Selv om majoriteten av de registrerte gjerningsmennene har norsk statsborgerskap, har en høy andel en annen landbakgrunn enn norsk. Personer med annen landbakgrunn enn norsk blir stadig mer overrepresentert blant gjerningspersonene i de anmeldte voldtektene, sett i forhold til befolkningssammensetningen i Oslo. I 2007 hadde gjerningspersonen i 72,8 % av forholdene en annen bakgrunn enn norsk. Det tilsvarende tallet i 2004 var 63,2 %, mens det i 2001 var 53 %.
Det er bare det at innvandringsliberale myndigheter og statsinstitusjoner generelt og organiserte, statsstøttede antirasister spesielt syntes det var mye bedre å la utviklingen fortsette enn å snakke om det – det er ikke bra med rasistisk retorikk, vettu, og hva er vel egentlig en voldtekt eller hundre mot myndighetspersoners behov for å beholde sine antirasistiske kredensialer? – men noe var de jo nødt til å foreta seg, ikke minst fordi ubehagelige alternative medier og personer skrev om det og enda verre: hadde offisielle, korrekte tall og statistikker å vise til. Så myndigheter og forskere fikset hele problemstillingen ved å ganske enkelt redigere vekk mistenktes landbakgrunn i alle senere rapporter. Og vips: problem solved!
Folk flest pleier jo ikke å lese rapporter – så kjedelig som det tross alt er – men det er høyst tvilsomt om noen Oslo-borgere fra 40 år og oppover ble/blir overrasket over utviklingen. Mange av dem fikk nemlig en forsmak på den da de vanket på Oslos utesteder på 80- og 90-tallet. Marsdal er også inne på dette når han påpeker venstresidens merkverdige virkelhetsvegring når de blankt avviser for at MENA-innvandreres skyhøye plassering på voldtektsstatistikken kan ha med kultur og ditto kvinnesyn å gjøre, samtidig som de jo ikke nøler med å kulturforklare etnisk norske gjerningsmenn. Og Marsdal gjør oppmerksom på at han har kvinnelige venner som har vært i mottagerenden av den åpenbare kulturkollisjonen norske myndigheter, antirasister og selvutnevnte talspersoner for diverse minoritetsgrupper nekter å erkjenne at i det hele tatt eksisterer:
Jeg har kvinnelige venner som sitter på nok av anekdotisk erfaring til å bygge en hypotese om at visse nasjoners mannskultur er langt mer aggressive, ubehagelige og farlige for det annet kjønn enn den norske. Men dette holder ikke til å trekke konklusjoner. Både fakta og mulige årsaksforklaringer må undersøkes og diskuteres. Ikke avfeies eller postuleres. Det gjelder også fakta som kan bli misbrukt av folk med en fremmedfiendtlig agenda.
Det finnes en til som kjenner kvinnelige Oslo-borgere som har vært i samme mottagerende som Marsdals venner. Dessuten er hun kvinne og har vært i mottagerenden flere ganger selv. Og 2013 var hun så frekk å skrive om MENA-innvandreres, spesielt norsk-pakistanske unge menns, fremferd mot unge kvinner i Oslos utesteder på 80- og 90-tallet. Skrivetrangen kom på grunn av antirasistisk kampanje nummer ørten, denne gangen ved navn #norsk rasisme, hvor innvandrere og etterkommere skulle rapportere om all den norske rasismen de ble utsatt for, som f.eks. å bli nektet adgang til utesteder bare på grunn av hudfargen sin. For det er jo bare det det til enhver tid dreier seg om: norsk enveiskjøring med irrasjonelt hudfargefokus og ditto fordommer, fremmedhat og rasisme? Andre forklaringer finnes ikke i statsstøttede antirasisters monomane, ensidige verdensbilde. Men det har seg altså slik at det fantes en godt begrunnet, høyst rasjonell skepsis i særlig Oslo, og den skyldtes norsk-pakistansk fremferd i Oslo.
Fordi artikkelen sto i sterk i strid til tidsånden med all sin samlende #norskrasismekos rundt leirbålet, gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før: jeg ringte alle jevnaldrende damer – og en del jevnaldrende herrer – jeg kjenner, forklarte mitt ærend, sendte dem artikkelen og ba om en kommentar. Var dette noe de fremdeles husket og/eller kjente seg igjen i? Svaret var et unisont ja. Og selvsagt: det ble snakket om på den tiden også. Alle som hadde vært på byens barer og diskoteker hadde enten vært utsatt for eller vært vitne til det:
De fleste jeg kjenner, har imidlertid et par andre erfaringer og dermed en litt annen fortelling. Den går omtrent sånn:
Som innfødt Oslo-jente var jeg en av mange unge som frekventerte byens utesteder flere dager i uken fra 1989 til 1996. Det var miniskjørt, bleket hår, solariumslook og høye hæler, men sjelden den flatfylla man kan observere nå. Å ta taxi alene hjem føltes fremdeles like trygt som banken. Det gjorde ikke Oslos utesteder, når det var gjenger av norsk-pakistanske gutter/unge menn til stede. De utviste konsekvent en helt uakseptabel og grenseoverskridende atferd overfor kvinner. For å si det kort: De sjenerte seg ikke for å grafse på steder man bare ikke grafser på, spesielt ikke hvis man ikke er invitert. Når de øyeblikkelig fikk beskjed om å fjerne lankene, kvitterte de elskelige herrer oftest med å hvese «hore» og – selvfølgelig – «rasist». Som oppvokst i Oslo har jeg en relativt stor bekjentskapskrets, og jeg kjenner nesten ingen som ikke på regelmessig basis enten ble utsatt for dette selv eller var vitne til det.
Og ja da, mange kvinner har en eller annen gang fått sin kroppssone invadert og krenket av en etnisk norsk mann på diskotek. Men hans fremste kjennetegn var som regel et høyt antall promille og fårete unnskyldninger når man skrek opp. Som oftest ble han kastet ut, og så vidt jeg husker, var det ingen organisasjoner eller talsmenn som engasjerte seg på hans vegne for å utrydde våre anti-full-mann-med-klåfingre-holdninger.
De norsk-pakistanske unge mennene stilte derimot i en egen klasse. De befølte en med den største selvfølge, og aggresjonsnivået når de ble avvist, var betydelig. Kanskje var det å være på samme sted som sparsomt kledde damer på vift noe nytt for dem, men deres uspiselige atferd var sannelig noe nytt for oss i mottagerenden også.
Det ble dørvaktene som til slutt tok affære. En av deres oppgaver er tross alt å sørge for at gjestene ikke blir plaget – så de gjorde jobben sin; de begynte å nekte norsk-pakistanske unge menn adgang når de var flere enn to i følge. Og ropene om rasisme fulgte like visst som de utestedene som føyet seg mistet gjestene sine.
Å bli aggressivt klådd på av en vilt fremmed er en ganske skremmende opplevelse. Likevel unnså ikke yrkesantirasistene seg for å plassere skylden på ofrene, rasister som vi var. Det etter hvert «alle» bygjengere i Oslo kjente til – at mange norsk-pakistanske unge menns atferd overfor kvinner lot meget tilbake å ønske – kunne derfor ikke snakkes om. De var jo en utsatt minoritet.
Den gangen turde jeg ikke å skrive dette, men det gjør jeg nå: Dette ble det altså snakket mye om innad – over alt og antagelig de fleste «ungdomsmiljøer» i Oslo. Når så antirasistiske organisasjoner og talspersoner for de aktuelle minoritetene klaget sin nød, gikk på jakt etter rasistiske dørvakter, endelig fant èn og gikk til media som stilte villig opp med omtale av det aktuelle utestedet og eierne, så var det få som reagerte på den måten de førstnevnte så for seg. Vi var nemlig glade og lettet over at dørvakter og eiere tok affære, og tenkte ikke negativt om dem når de fikk pepper for å ha gjort nettopp det. For de tok det ansvaret absolutt ingen andre gjorde for å beskytte byens unge kvinner, mens myndighetene i Oslo og resten av landet valgte å se en annen vei; de ville ikke en gang snakke om det og i den grad de gjorde, så var det bare for å adressere den forferdelige norske rasismen. Når jeg tenker på det i dag blir jeg regelrett flau på feige myndigheters og antirasisters vegne.
For det er faktisk så enkelt: de fleste kvinner liker ikke å bli klådd på og heller ikke å bli kalt «hore» og «rasist» fordi man fjerner uvedkommende hender fra utringningen eller dåsa si og ber hendenes eier ha seg vekk. Èn gang kan være et uhell, femte gangen likeså, men når det så godt som alltid skjer og dertil fra èn spesifikk type menn/gruppe, så er det snakk om et kulturelt mønster.
Som offentlig rampeskribent får jeg ganske mange private henvendelser fra godtfolk, men jeg har hverken før eller siden fått så mange som etter den artikkelen. De kom fra kvinner som alle hadde opplevd det samme eller vært vitne til det og som var glade for at noen satt ord på det i full offentlighet. I tillegg ga mange uttrykk for irritasjon og/eller sinne over den enveiskjøringen såkalte antirasister bedriver: som om alle ubehageligheter som rammer MENA-innvandrere bare skyldes etnisk norskes rasisme og at deres egen oppførsel aldri har noe å si for saken. Nå er det jo ikke sånn at alle norsk-pakistanske gutter/unge menn oppførte seg slik, men av de som fløy på byen var det mange. Alt for mange – og slikt får dessverre konsekvenser for hele gruppen. Og talspersonene for det samme miljøet holdt sin munn om saken, enda de må ha visst av den enkle grunn at nær sagt alle gjorde det, når de altså ikke fant det passende å anklage etniske nordmenn for rasisme. Et sted hadde da også de unge mennene lært seg å frese rasist til ofrene sine fra. Og gjett hvem kvinnene i mottagerenden etterhvert oppdro sine egne døtre sine til å være skeptiske til?
Nok om det: hva slags mottagelse fikk så denne fortellingen om systematiske seksuelle overgrep i Oslos natteliv av spesielt den kvinnerettsopptatte venstresiden på sosiale medier? Å, du vet: det skjedde jo med feil person og det var feil person som skrev om det, så motivet kunne utelukkende være grumsete. Derfor ble man avfeid som anekdotisk, rasistisk og løgnaktig, for man hadde selvsagt funnet på alt sammen. Kunne i alle fall funnet på alt sammen, for duh, hun jobber jo for Document.no og alle der lyver jo hele tiden. Og hvis ikke alt, så var det sikkert en masse overdrivelser av det som tross bare var en lang, lang rekke tilfeldige, helt sammenfallende bagateller. Ikke noe mønster å se her, nei.
Og hva var nå dette for noe virkelighetsfjernt sludder om at antirasister ikke ville og heller ikke hadde snakket om akkurat denne problemstillingen? Antirasistisk senter (ARS) hadde da snakket helt åpent om denne problematikken helt fra start, hadde de.
Som eneste medie fant Nettavisen saken interessant og skrev om den. De innkalte naturligvis ARS-leder Rune Berglund Steen for å tilbakevise påstandene om den antirasistiske taushet og medvirkning til å tie ihjel hele den samfunnsdebatten om kulturkollisjonen som burde ha vært tatt der og da.
Og Berglund Steen tilbakeviste alt sammen på denne måten (min oppsummering):
Hjerpset-Østlie – som altså er født og oppvokst i Oslo og utelukkende skrev om hvordan det var å være unge kvinner på byen i Oslo på sent 80-tall/tidlig 90-tall – forsøker med dette å gjøre det illegitimt å «snakke om begge deler» dvs rasisme og seksuelle overgrep. Hjerpset-Østlie graver skyttergraver, Hjerpset-Østlie trekker historien veldig langt i èn retning fordi bare fordi «hun hadde noen dårlige opplevelser» – i farten avfeide Berglund Steen alle andres opplevelser, samtidig som han bagatelliserte alt sammen – og Hjerpset-Østlie legger opp til å gjenta antirasistenes feil, som altså ikke var antirasistenes i det hele tatt (for de har jo som kjent tatt opp denne problemstillingen utallige ganger både da det skjedde og i alle årene etter). Og dessuten var innvandrerguttene som frekventerte Oslos utesteder – og invaderte fremmede kvinners kropper og intimsoner – «møte med Norge også svært hardt».
Fordi Brumunddal!
Det er viktig å huske at antirasistene hadde en ofte hissig og ensidig motfløy. Mange innvandreres møte med Norge var også svært hardt. Brumunddal har blitt stående som eksempelet på det verste – sprengladning og brannbombe mot pakistansk butikk, brennende Ku klux klan-kors og mye mer.
Oppfattet? Norsk-pakistanske og andre unge menn med innvandrerbakgrunn hadde et så hardt møte med Norge generelt og Brumuddal spesielt at de av dem som faktisk bodde og levde livet sitt i Oslo ikke hadde noe annet valg enn å voldsføre seg på fremmede Oslo-kvinner på byens diskotek. Gad vite hvem norsk-pakistanske og andre kvinner med innvandrerbakgrunn tok ut sine Brumunddal-frustrasjoner på når de regelmessig meldte seg hver eneste fredags- og lørdagskveld i år etter år etter år?
Vel, det var den debatten: som vanlig var den over før den startet, og det selv om ARS og Berglund Steen gjør sitt aller beste for å snakke om saken, alltid og til alle tider.
Vi får krysse fingrene og håpe det går bedre med Magnus Marsdal og hans kvinnelige venner. Lykke til!