Den islamske staten (IS) er i ferd med å bli utradert i Syria og Irak, samtidig som blødende europeiske hjerter vil gi dens skapere, muliggjørere og tilhengere større boltreplass enn noensinne ved å hjelpe dem «hjem». I realiteten er de allerede hjemme: frivillig skapte de og sluttet seg til et av de aller verste regimene verden har sett. Nå får IS-statens menn og særlig kvinner spalteplass i etablerte medier for å be om hjelp fra land de like bevisst som frivillig valgte å hate og forlate.
Og ingen har gjort noe galt, selvfølgelig. Alle var de ambulansesjåfører, nødhjelpsarbeidere, sykepleiere, ambulerende velferdskoordinatorer, lærere og barnehjemsarbeidere. Eller som moren til en 31 år gammel mann, som i likhet med en rekke andre IS-forbrytere har fortsatt sin morderiske karriere etter at svenskene var dumme nok til å la dem «komme hjem», forklarer det:
– Han dro dit bare for å hjelpe folk, de som skulle flykte og ikke hadde mat og vann. Det var ikke for noen annen grunn. Det var nok det samme for andre som dro ned, for å hjelpe til.
Sønnen, som så mange av hans likesinnede, var en voldelig kriminell fra før, men IS skal altså ha lyktes med å forvandle ham til en fredelig altruist med et påtrengende behov for å hjelpe nødstilte. Man kan bli varm om hjertet av mindre.
IS-kvinnene har derimot bare vært snille hustruer og mødre. De visste jo ingenting, de. Plutselig var de liksom bare gift med en ekstremist og like plutselig befant de seg i Den islamske staten. Og den har de aldri støttet, må vite. Åh nei, de har bare vært husmødre, har de.
Det gode liv i IS-staten
Gad vite hvem disse husmødrene trodde at bodde i husene de og deres utvalgte ekstremist brått ble eiere av – og ikke minst: hvor de tidligere eierne helt plutselig ble av? Hvis de faktisk er så dumme som de håper at vi skal tro de er, bør i så fall det europeiske skolevesenet bli gjenstand for en grundig reform.
Det er nok vanskelig å svelge, men IS-tilhengerne – menn som kvinner – tror genuint at de er et herrefolk, og de grunnla staten sin på folkemord, tortur, drap, voldtekt og slaveri. Mange av kvinnene har hatt andre gruppers barn og kvinner som slaver; deres ektemenn, som de i stor grad har valgt selv, har drept og voldtatt som de lystet, mens hustruene stelte for dem og fødte dem barn.
Frivillig, for det var ingen som tvang dem dit.
Enda vanskeligere er det nok å svelge – i alle fall uten å kaste opp – at staten de støttet regelrett dyrket det ytterste barbari ved å torturere folk til døde til offentlig forlystelse, korsfeste barn og begrave barn levende. Andre gruppers barn, vel og merke. Sine egne bruker de nå kynisk som forhandlingskort for å komme seg ut av det helvetet de med vitende og vilje har skapt og opprettholdt. Så jævlig er det disse menneskene, menn som kvinner, har holdt på med, at Frankrike har tatt ut tiltale mot partilederen og presidentkandidaten Marine LePen bare for å ha delt bilder av noen få av IS´ perversiteter på sosiale medier.
– Det er umulig å forstå hvordan en du har snakket med, ender opp med å skjære hodet av folk, sa for eksempel TV 2s utenrikskorrespondent Bent Skjærstad til Dagbladet i januar. Nei, det er ikke det, når vedkommende f.eks. heter Aisha Shezadi Kausar – som foreningen iLes og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening konsekvensløst fikk prakke på norske barn under obligatorisk skolegang – eller Bastian Vasquez og du vet hvilken ideologi de følger.
Ta ikke feil: den religionspolitiske ideologien disse mennene og kvinnene bekjenner seg til er like ille som nazismen, og de ville ha iverksatt et like omfattende folkemord hvis de hadde kunnet. For den barbariske herrefolksmentaliteten deres står ikke noe tilbake for nazistenes, det er bare skalaen som skiller. Ville våre blødende hjerter ha ivret like mye for å hente hvite nazister og deres barn «hjem» – etter å ha dratt frivillig for å slakte fastboende i Midtøsten – for å «straffe» dem med demokrati, rettsstat og livslang forsørgelse på skattebetalernes regning, mon tro?
Særlig det kvinnelige herrefolket later til å være fryktelig vrient for en vestlige elite som ligger under for dagens moteriktige offertankegang å ta inn over seg, men de tilreisende IS-kvinnene er absolutt ikke ofre. Det var kvinner som støttet opp om og deltok i Stalins utrenskninger, det var kvinner som deltok med liv og lyst i Maos massemyrderier og det var kvinner som støttet opp om Hitler. Kvinner var til og med vakter konsentrasjonsleire. Og det finnes altså kvinnelige islamister og salafister, som støtter utryddelse og tortur, voldtekt og slavebinding av annerledestenkende.
Med barn som fripass?
IS-mødrene og fedrene er hjertelig velkomne i følge med barna sine, sa psykologspesialist Heidi Wittrup Djup til NRK i beste sendetid. Nei, det er de slett ikke og det er farlig å late som noe annet. Djup er åpenbart blant dem som forsøker å innbille Europa at det å redde folkemordere unna konsekvensene av egne valg er et slags demokratisk adelsmerke. Men det er det ikke; demokratiet innebærer ingen selvmordsplikt, og hverken Europa eller demokratiet er et slags hotell eller sjukestugu hvor svin – unnskyld uttrykket – som dette kan sjekke inn og ut av som det passer.
Barna – vel og merke reelle barn, ikke «oktoberbarn»-varianten – har ingen skyld, og bør hentes hjem i den grad det er mulig. Men det bør kun skje under én forutsetning: at mor og/eller far ikke følger med på kjøpet. De fleste av IS-mødrene skyver jo selv barna foran seg ved å bedyre at deres eneste ønske er å få barna i trygghet, og burde således ikke ha noen innsigelser. De og mennene deres er derimot regulære krigsfanger, for vi er faktisk i krig med dem, og bør behandles som de krigsforbryterne de er: ikke i en rettsstat som vanlige kriminelle, men for en krigsrett, fortrinnsvis opprettet på stedet der de begikk sine hårreisende forbrytelser mot innbyggerne.
Og selv den skjebnen er særdeles mild i forhold til hvordan de har behandlet sine krigsfanger.
Kall dem ved deres rette navn: krigsforbrytere
Terrorister og deres støtter er nemlig ikke vanlige kriminelle, hva enten de har en egenproklamert stat eller ikke, men irregulære stridende som bevisst går etter sivile. Og det er alt for mange av dem som det er.
De som tror at etterretningstjenestene vil ha oversikt og kontroll på dem hvis de «kommer hjem», får tro om igjen. Listen over kjente islamister som har lykkes med terrordrap- eller aksjoner i Europa er allerede lang, og som vi her på berget har blitt klar over de siste månedene er vi belemret med et PST som ikke engang klarer å beskytte landets justisminister og heller ikke greier å fakke en eller flere gjerningspersoner som tilsynelatende ikke klarer å stave ordet «rasist» riktig engang. Ettersom den totalitære islamismen brer seg, trafikken av jihadister blir større og stemningen i Europa blir dårligere, er sannsynligvis ikke dagen langt unna da den europeiske eliten vil møte seg selv i døren hva gjelder terroristfangeleieren Guantanamo. For disse menneskene hverken kan eller bør slippes løs på noen befolkninger noe sted.
Hvordan skaper man en rettferdig fred og rettferdighet ofrene?, spurte VG da Norge ga Nadia Murad fredsprisen i fjor. Murad tilhører den religiøse minoriteten jesidier, som IS i Irak begikk de forferdeligste forbrytelser mot. Hun var en tusenvis av jesidiske jenter og kvinner som ble torturert, voldtatt og holdt som sexslave av de islamistiske terroristene.
Skrudd rettferdighetssans
Og hvilken overraskelse: da Murad mottok prisen, opplyste hun at «ikke en eneste fra den såkalte islamske stat (IS), som begikk massive overgrep mot jenter og unge kvinner fra jesidi-minoriten, er blitt tiltalt. Fortsatt holder IS 3000 kvinner som fanger». Skal krigsforbryterne behandles som vanlige kriminelle i europeiske rettstater, vel vitende om at bevisbyrden er så tung at vi ikke engang greier å dømme samtlige som deltar i gruppevoldtekter i fredstid, vil de fleste gå fri. De som hevder noe annet, snakker mot bedre vitende.
Ingen fred uten rettferdighet, proklamerte VG på kommentarplass. Nei, nettopp. Og det er ikke rettferdighet å bringe krigsforbrytere «hjem» til en tilværelse som er langt bedre, tryggere og mer komfortabel enn de fleste av deres ofre, hvis hjem de ødela eller annekterte, noensinne kan håpe på.
Vi skaper ikke rettferdighet ved å iverkesette en farseaktig, sivil straffeforfølgelse som uansett utfall ikke står i stil med forbrytelsene de enten har utført eller muliggjort og deretter forsørge dem på livstid. Slik islamismen brer og uttrykker seg, vil problemene med krigsforbrytere av Den islamske statens kaliber bestå og mest sannsynlig øke. Et sterkt og ikke minst rettferdig signal vil være å erklære dem for irregulære stridende, nedsette en krigsrett og dømme dem på stedet. Etterpå får Europa og den øvrige verden finne et øde sted hvor vi kan oppbevare dem under trygge forhold, for begge parter, mens de soner den forhåpentligvis lange straffen sin.
Nei, takk som byr!
Det har jo også den fordelen at Europas mange velkomstkomiteer og psykologspesialister kan valfarte dit og forsøke å rehabilitere eller integrere dem så mye de lyster, uten at sakeløse folk verden over skal behøve å få livsfarlige forbrytere med sans for folkemord, tortur, voldtekt, pedofili og slaveri som nabo.
For vi vet nemlig alle hvem som ellers får dem som naboer, og det er ikke de som poserer i alskens medier med sitt overmenneskelige sinnelag eller myndigheter som er dumme nok til å hente dem hjem.
Det er du, dine barn og ikke minst ofrene deres hvis de er så uheldige å ha fått beskyttelse i land hvis rettferdighetssans er infisert av langt fremskredent godfjotteri.