Bildet: en svensk integrasjonskamelsluker in action
Integrering kan være så mangt! Det svenske kamelfarmprosjektet – hyllet av Sveriges politikere og byråkrater som integrasjonsfremmende for særlig somaliere som «står langt fra arbeidsmarkedet» – har gått konkurs, men til gjengjeld har tre nå tiltalte menn fått dra på kamelkonferanser i Kasakhstan med svenske skattebetaleres penger i lommen. Som vi vet kan det mangle penger til nesten alt i offentlig forvaltning, som f.eks. helsetjenester, skoler og politi, men aldri når det gjelder ikke-vestlig, ikke-bærekraftig innvandring og øh…dristige integreringstiltak.
Det manglet ikke på kritikk da kamelprosjektet ble lansert i 2014, men utviklingsleder på sosial ressursforvaltning i Göteborg Lena Salo lot seg ikke avskrekke og bladde opp millionbeløp til kamelsenteret: – Kan dette lede til at folk får sysselsetting, kanskje særskilt somaliere som står langt utenfor arbeidsmarkedet da synes jeg det er verdt å teste, sa hun. Og heldigvis kunne hun teste det også, ettersom andre arbeidsomme borgere faktisk går på jobb og betaler sin skatt så alle lands Lena Saloer har penger på bok til alle de mer eller mindre virkningsløse integreringstiltakene sine.
Men det er jo en kjent sak at kamelsluking i politiske kretser går helt greit hvis man bare børster dem godt og svelger dem medhårs.
Myndighetene og statistiske byråer elsker nemlig slike tiltak, for da kan de sende ut pressemelding på pressemelding om at det nå, endelig!, går bedre med integreringen og at flere ikke-vestlige innvandrere er kommet i arbeid. Pussig nok glemmer de alltid å nevne at det svært ofte dreier seg om subsidierte arbeidsplasser – som per definisjon ikke bidrar til samfunnsøkonomien, snarere tvert i mot – at slik sysselsetting ikke er selvforsørgende arbeid i vanlig forstand og at én times arbeid i uken (neida, det er faktisk helt sant) regnes inn i statistikken som å være sysselsatt.
Millionene til tross: ikke uventet kom aldri byggingen av kamelsenteret i gang, men til gjengjeld importerte de ansvarlige kamelmelk til Sverige og solgte den som en vidunderkur mot autisme, kreft og en hel rekke andre sykdommer. I 2017 gransket Göteborgsposten prosjektet – kommunen og de som var ansvarlige for å pumpe ut skattebetalernes penger hadde nok bedre ting å foreta seg – og funnene var så graverende at kommunen stanset overføringene i 2018 og krevde pengene tilbakebetalt. Det fikk de selvfølgelig ikke, og de tre frontfigurene i foreningen bak kamelprosjektet står nå tiltalt for grove økonomiske misligheter. Foreningen er også under granskning for ytterligere grove bedragerier, da det mistenkes at de har hatt lankene i flere av statens velfylte lommer.
Dette er jo ikke gratis penger slik den statlige integreringslobbyen later til å tro. Noen står nemlig opp om morgenen og bruker minst halvparten av sin våkne tid på å jobbe inn penger som de så betaler skatt av – i tillit til at staten forvalter pengene deres på ansvarlig vis. Når det kommer til ikke-vestlig innvandring og diverse integreringstiltak er det langt fra tilfelle. Det er et grovt brudd på tilliten borgerne frivillig har skjenket staten, som åpenbart har så liten aktelse for de som bærer hele samfunnsmaskineriet på sine skuldre at de ikke en gang bryr seg om å forvalte pengene deres med et minimum av respekt for at de faktisk stammer fra folks pliktoppfyllende arbeidsinnsats. Isteden står den offentlige lommeboken vid åpen, nærmest fritt frem for enhver svindler eller sjarlatan som snakker flytende integreringsspråk å forsyne seg. Skulle den arbeidsomme, selvforsørgende og pliktoppfyllende delen av befolkningen beklage seg over det omfattende misbruket av skattepengene deres, har politikere og statsmaskineriets grå eminenser svaret på rede hånd: de er bare en gjeng intolerante fremmedhatere og gjerrige rasister. Gad vite om den politiske og byråkratiske klassen noen gang stiller seg spørsmål i sitt stille sinn om hvor lenge de kan tøye denne strikken før den ryker?
Kanskje var det på tide å gå gjennom de utallige integreringstiltakene våre ærede myndigheter har iverksatt, foreta en grundig kostnads- og ressursvurdering målt opp mot hvert enkelt tiltaks effekt/resultat og trekke de ansvarlige til nettopp ansvar?
For det er rart med det, men selv overoptimistiske, innvandringsliberale politikere og byråkrater kan tenkes å bli litt mindre rause med andre folks penger hvis de vet at de må stå til ansvar for rausheten litt lenger frem i løypa. Man kan ellers spørre seg om hvorfor evalueringer av samtlige integreringsprosjekters kostnader og effekt ikke pågår kontinuerlig, for hvis innvandringen er så lønnsom og integreringen går så bra som staten hevder, så har de jo ingen ting å tape på å holde landets skattebetalende velgere løpende orientert?