Ingen rasister i våre gater, lyder et populært antirasistisk slagord. Nei, for hva skal vi vel med rasister i gatene når de heller kan befolke landets akademiske- og/eller forskningsmiljøer?
Amerikanske universiteters rasebiologiske – den polariserende og splittende identitetspolitikken – ideologi har nemlig endelig ankommet Norge, i form av «kritiske hvithetsstudier» på (selvfølgelig:) den omstridte rektor Curt Rices Oslomet.
Det lar seg dessverre ikke gjøre å gi noen fullgod beskrivelse av hvor skrudd identitetspolitikeres tankegang faktisk er, så les heller førsteamanuensis ved NLA Mediehøgskolen Ronald Mayora Synnes og PhD i utdanningsvitenskap for lærerutdanningen, Senter for profesjonsstudier, Oslomet, Sandra Fylkenes´ innlegg i Morgenbladet selv.
Hvithetens rasisme oppfattes som tilfeldige, hverdagslige urytmiskheter av dem som utøver den. For dem som kontinuerlig rammes av den, oppleves den som et planlagt, rytmisk mønster. Hvithetens hverdagspraksiser får ingen konsekvenser for den som utøveren dem: Utøveren kan fortsette sin dag som vanlig. Den som blir utsatt for derimot, får følelsesmessige og fysiske mén. Utøveren av hvitheten kan være overbevist om at han eller hun ikke har sagt noe rasistisk eller støtende, men bare er nysgjerrig. Det utelukker imidlertid ikke at praksisen rammer, fordi hvithet som en definerende samfunnsstruktur ikke avhenger av om handlingen er bevisst eller ei: Av gode intensjoner følger ikke nødvendigvis gode resultater.
Hvilke fysiske mén mottageren konkret får av De Hvites verbale hverdagspraksiser, fremgår ikke av Mayora og Fylkenes´ besynderlige skriftstykke.
Det som derimot fremgår svært så tydelig, er at «kritiske hvithetsstudier» er rasistisk ræl i sin reneste form, som utelukkende passerer i offentligheten fordi de akademiske raseagitatorene nærmest har funnet opp et helt eget språk for å kamuflere det de egentlig sier som en slags inkluderende, antirasistisk forskning. Ordinære hverdagsmennesker forstår rett og slett ikke hva det er de faktisk sier – eller gjør det, men orker naturlig nok ikke å forholde seg til vrøvlet – før de merker de praktiske og/eller rettslige konsekvensene av den ideologisk styrte pseudovitenskapen.
Å la den såkalte rasismeparagrafen bestå i nåværende form i det samfunnsklimaet de aggressive raseaktivistiske miljøene gjør sitt beste for å skape, er som å gi en fireåring knusktørr opptenningsved og en eske fyrstikker.
I realiteten er identitetspolitikken basert det kristne konseptet om Arvesynd: er du født inn i en gruppe som historisk sett kan ha lidd urett, er du et evig offer for noe eller noen. Da har statsfinansierte organisasjoner og rettsvesenet rett og plikt til å både tenke for deg og kjempe dine kamper for deg. Er du derimot født inn i en gruppe som kan ha gjort andre grupper urett på et hvilket som helst historisk tidspunkt, i en hvilken som helst del av verden, er du like privilegert som skyldig. Du har ganske enkelt skylden og ansvaret for – og er dermed forpliktet til – å gjøre livslang bot for hva noen av dine antatte forfedre i en fjern fortid kan ha gjort eller ikke gjort mot noen av forfedrene til en eller flere i dagens offergrupper. Og hvem som er hva, avgjøres av hudfargen din. Er du «hvit» er du privilegert, om du så er uteligger. Er du «mørkhudet» er du offer, om du så er plastisk kirurg med pasientappell og fet bankbok.
Akkurat de overnevnte to akademikerne har imidlertid rett på et punkt, for som de selv skriver: «Av gode intensjoner følger ikke nødvendigvis gode resultater».
Nei, det skal være sikkert og visst at det ikke gjør. Den vestlige antirasismen var i utgangspunktet godt ment, men den er endt som sitt absolutte motstykke: klassisk rasisme, som deler individer inn i grupper med forhåndsbestemte egenskaper og bedømmer dem ut fra ytre karakteristika som hudfarge.
Det var for øvrig ikke alle som mente det godt, så det er sagt. For noen miljøer handlet det i stedet om å få gjennomslag for venstreradikal politikk under dekke av «antirasisme». Forfatter og Dag og Tid-skribent Kaj Skagen har tatt en nærmere titt på den ideologiske antirasismens opphav og utbredelse i Norge. Dette kan du lese mer om her.
Dagens arvtagere til denne delen av den dypt politiserte antirasistiske bevegelsen skjuler det riktignok godt ved å benytte en vanskelig tilgjengelig, pseudoakademisk språkbruk, men det er dessverre så enkelt som dette: det er åpenbart ikke nok klassisk rasisme igjen i «hvite land» å kritisere og bekjempe, og dermed gjeninnfører de den selv for å få gjennomslag for en autoritær, marxistisk politikk de ikke lykkes med å få oppslutning om på demokratisk vis.
At opplyste samfunn faktisk lar dem gjøre det – og enda verre: finansierer svineriet ved la dem bedrive aktivismen sin på våre læreseter – er vanskeligere å forstå. Det må da fremdeles være noen voksne hjemme i den norske offentligheten?