Pakistanske Asia Bibi er blitt frikjent for blasfemi av pakistansk rett, etter å ha hatt dødsdommen hengende over hodet i åtte år. Familien hennes har siden tiltalen måttet leve i skjul, mens advokaten allerede har flyktet utenlands. Det er – med rette – stor frykt for at Bibi og alle hennes støtter kan bli myrdet i Pakistan; islamister og fundamentalistiske muslimer er ikke fremmed for «privatrettslig håndheving» av islams blasefemiforbud. Siden frikjennelsen har de da også tatt til gatene i store, til dels voldelige protester og opptøyer i hele Pakistan, mens de krever å se blod.
I 2011 ble da også to pakistanske ministre drept fordi de støttet Bibi og ga uttrykket for at de ville avskaffe den groteske, pakistanske blasfemilovgivingen.
Bibi og hennes familie, for ikke å nevne hennes modige advokat, er det ultimate eksempel på hvem og hva det europeiske asylinstituttet opprinnelig var beregnet på: personlig forfulgte. Den rettigheten har imidlertid blitt utvidet til å omfatte alt og alle bare de setter sin fot i Europa og dermed har asylordningen egentlig utspilt sin rolle.
De forfulgte kan nemlig ikke lenger slippe unna forfølgelsen fordi alt for mange av forfølgerne er her allerede, og europeiske myndigheter aner tilsynelatende ikke hva de skal gjøre med saken.
Storbritannia har følgelig ikke tilbudt Bibi asyl, og det skyldes angivelig frykt for sosial uro på hjemmebane. En talsmann for britiske myndigheter sier derimot at de er fornøyde med at pakistanske myndigheters forsikringer om at de vil sørge for Bibi og hennes families sikkerhet.
Akkurat ja, det fungerte jo så rasende bra for minoritetsminister Shahbaz Bhatti og guvernør i Punjab Salman Taseer, som begge ble skutt og drept i 2011 i forbindelse med Bibi-saken. Taseer ble attpåtil drept av sin egen livvakt Malik Mumtaz Hussein Qadri, som etter drapet ble hyllet som en helt. Pakistanske myndigheters beskyttelse vil helt sikkert være mye bedre når det gjelder den av store deler av landets muslimer sterkt forhatte, lutfattige familien Bibi. Og i realiteten vil de i så fall måtte leve som fanger resten av sitt liv; de vil ikke være trygge noen steder i Pakistan.
Men hvor trygge vil de være i Europa? I Storbritannia frykter man altså sosial uro i og fra «miljøer», og vegrer seg for å tilby Bibi-familien asyl. Her hjemme mener både Abid Raja (V) og Sylvi Listhaug (Frp) at norske myndigheter bør stille opp. Det kan ingen rettroende være uenig i, men er i så fall myndighetene klar over og beredte til å gi familien beskyttelse i den utstrekning som faktisk trengs? Det er nemlig ikke trygt nok i vesle Norge heller.
Nei, i dag klarer vi ikke en gang å få en Arifur Rahman – som har vært fengslet, forfulgt og torturert for sine tegninger i opprinnelseslandet Bangladesh – til å føle seg trygg i knøttlille Drøbak, som har status som friby for forfulgte avistegnere. Men man klarer selvfølgelig å ha stor omtanke for hans forfølgeres fremtid i Norge da, det skal den moderne asylindustrien ha! I mars 2017 arrangerte flyktningetjensten i Drøbak kommune en kunstutstilling for nyankomne asylsøkere, men en av dem rev ned flere av Rahmans tegninger fra veggen og tok dem med seg fordi de var «blasfemiske». Ingen av arrangørene forsøkte å stoppe mannen. Som følge av hendelsen følte Rahman seg ikke lenger trygg i Drøbak (13 400 innbyggere). Kommunens ansatte forsøkte derimot å dysse ned saken og frarådet anmeldelse av hensyn til den asylsøkende gjerningsmannens fremtid i Norge. Lokalavisen Amta fulgte tok også hensyn til kommunens ønske om taushet, men tok i ettertid selvkritikk for det.
Så hva med Bibi og familien? De er sannsynligvis mye verre stilt enn Rahman, for vi har faktisk et betydelig miljø her som støtter drapsmannen Qadri og ikke sjenerer seg for å demonstrere det offentlig. Kanskje ikke så rart, for de støttes av imamen i en av Norges største og eldste moskèer, pakistanske Central Jamaat-e-Ahl Sunnat. Imam Nehmat Ali Shah holdt appell under demonstrasjonen til fordel for Qadri i Oslo, og dro da også senere til Pakistan for å hylle Qadri sammen med over 100 000 av drapsmannens tilhengere.
Bortsett fra at de er et stort problem for samfunnet som helhet, utgjør disse menneskene en helt klar, dødelig trussel mot enkeltpersoner som Asia Bibis liv og sikkerhet. Så inviterer vi, som vi burde, Bibi og familien til å bosette seg i Norge, må de beskyttes på alle bauger og kanter fra miljøer som dette, som vi av ubegripelige årsaker har latt bosette seg og vokse frem i vårt land. Er norske myndigheter beredt til å yte de ressursene som trengs – og ikke minst: sette fingeren på det stedet det gjør vondt og begynne å rydde opp?
For det begynner å bli på tide, hvis norske – som europeiske – myndigheter skal ha noe håp om å komme utviklingen til livs. De er allerede redde for disse miljøene, og hvordan vil det bli om fem år? Ti år? At Europas ledelse er redde disse miljøene, bekreftes av den siste dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), som i realiteten godkjenner sharialovens blasfemiforbud. Ser vi nærmere på selve ordlyden, forteller den alt om hvor fredelig Europas ledelse oppfatter islam og muslimer som gruppe, i det dommen begrunnes med at den aktuelle uttalelsen kunne true den religiøse freden.
Nå tør ikke britiske myndigheter å invitere en vaskeekte forfulgt, for det vil garantert true den religiøse freden på hjemmebane. Når et lands politiske ledelse ikke tør handle som de bør i håp om å opprettholde en religiøs fred som utelukkende skjer på islamisters/fundamentalistiske muslimers premisser, da er man ikke lenger herrer i eget hus. Og der er vi nå.
Hvor ender vi hvis ikke myndighetene snart manner seg opp og stikker hånden inn i vepsebolet før det vokser seg for stort?