«Det er bare et marginalt fenomen», «Det kommer ikke hit», «Det er bare en høyreradikal myte» er påstandene vi motstandere har blitt møtt av i alle de årene vi har varslet om identitetspolitikken med dertilhørende intoleranse, mobbmentalitet og utfrysings fremmarsj i akademia og utdannelsesinstitusjoner.
Eller også bekjenner den akademiske ledelsen i de aktuelle institusjonene seg til nettopp identitetspolitikk og dens tilliggende herligheter og ser selvfølgelig ikke problemet. Som f.eks. Kunsthøgskolen i Oslos nå avgåtte rektor Måns Wrange, som overhodet ikke kunne se at identitetspolitisk intoleranse for divergerende meninger hadde fått noen følger for ytingsfriheten ved skolen. Da det øvrige samfunnet, som enda ikke ligger under for Wranges innsnevrede syn på ytringsfrihet, tillot seg å bruke den til å kritisere rektor Wrange – makan! – fikk rektoren nok av hele ytringsfriheten, sa opp og flyktet hjem til Sverige.
Er det så ingen problemer ved KHiO og andre skoler hvor aktivistiske lærere og studenter jobber for å innføre identitetspolitikk og i den hensikt politiserer både undervisning og pensum?
Vel, i København har rektor for KHiOs faglige og politiske tvilling – Kunstakademiet – i likhet med rektor Wrange benektet problemstillingen, men må nå motvillig innrømme at joa, det har visst blitt et øh…nokså problematisk miljø ved skolen:
Rektor Kirsten Langkilde innrømmer nå at Kunstakademiet har problemer med en hard identitetspolitisk kultur som har gått for langt, og som til tider forhindrer de unge kunstnere i å uttrykke seg fritt. – Uansett hvor sterke holdninger man har, er det ikke akseptabelt å bruke dem til å tryne andre eller forsøke å undertrykke den frie meningsutveksling, skriver Langkilde i en pressemelding og fortsetter:
– Vi har opplevd at det blant våre studenter har vært situasjoner hvor debatter og meningsutvekslinger ikke har vært fordomsfrie og åpne – for eksempel ved at noen studenter ikke har villet delta i undervisning sammen med andre med en annen holdning. At holdninger – og deres eiermenn – på denne måten blir utstøtt eller utelukket er uakseptabelt.
Og det er altså ikke de identitetspolitiske studenter – du vet: de som hevder å arbeide for «mangfold og mot diskriminering for å verne om ytringsfriheten gjennom å ikke skulle ekskludere individer, perspektiver og erfaringer» slik rektor Wrange så vakkert beskriver sin egen innsats – som blir utstøtt og utelukket, det er derimot enhver som våger å mene noe annet dem.
Hvis forholdene ved det danske Kunstakademiet virker kjent, så er det fordi nøyaktig det samme kan observeres ved vårt eget KHiO. Og som vil kunne observeres ved absolutt alle samfunninstitusjoner det identitetspolitikken vinner terreng. Den intolerante, selvrettferdige og sensurivrige mobben følger uvegerlig i dens fotspor.
Men det er sikkert en billig pris for at politiserende aktivister skal kunne studere og få doktorgrad for avhandlinger med «utgangspunkt i økofeministisk og postmarxistisk kritikk av det antropocenes forutsetninger undersøkes forbindelsene mellom den europeiske kolonialisme, klimaforandringer og masseutryddelse og lokaliserer det antropocenes planetforandrende årsaker i den kapitalistiske modernitet og europeisk kolonialisme og deres underliggende dominanslogikker [ja, det er faktisk en ekte tittel på en ekte doktorgradsavhandling. Min anm]».
Skjønte du noe av den oppstyltede kaudervelsken? Nei, ikke jeg heller og det er da heller ikke meningen. For den eneste grunnen til at identitetspolitikere slipper til i utdannelsessektoren, er at normale mennesker ikke skjønner hva de egentlig sier. Identitetspolitiske aktivister har funnet opp sitt helt eget språk og sjargong, utelukkende for å beskytte sine egne interesser. Bare slik kan identitetspolitiske sjarlataner fremstå som fagfolk og dermed få muligheten til å tre sjarlataneriet ned over hodene på sakesløse elever.
Men for all del; sjarlataner må jo også jobbe, og hvem skulle vel ansette dem om ikke det skattebetalte skoleverket hvor de, som vi ser, kan gjøre underverker med både faglighet og skolemiljø?