Artikkelen er repostet pga trøbbel med bildefunksjonen ved deling på sosiale medier.
Identitetspolitiske aktivister har en – 1 – metode som de både entrer debatten med, angriper enhver som måtte ytre en og annen motforestilling med og øyeblikkelig reagerer med hvis/når det mot formodning skulle være kritikk å få. For kritikk; nei takk, det tåler vi simpelthen ikke! Du skjønner; vedkommende aktivist kjemper nemlig for en supergod sak, så hvem er vel folk til å kritisere vedkommende og hans/hennes ytringer, holdninger eller handlinger?
Enhver som følger den pågående kulturkrigen – og det burde forresten alle gjøre ettersom den faktisk angår alle – har enten vært utsatt for den identitetspolitiske metode eller sett den utfolde seg i all sin prakt. Det identitetspolitiske miljøet er nemlig ikke utpreget glad i avvik fra skjema.
Og dette spesielle skjemaet er omtrent slik:
1) Gå til offentlig angrep – helst i riksmedia – uten faktuelle saksopplysninger, men til gjengjeld godt krydret med grove generaliseringer og tilsvininger av enkeltpersoner, grupper eller hele Norges befolkning for den saks skyld.
Her er det veldig viktig å huske på å:
a) aldri, aldri legge frem noen dokumentasjon på noe som helst, ettersom det kan straffe seg i ettertid (se punkt b, c og d).
b) aldri, aldri skrive noe som er saklig eller konkret nok til at de du angriper eller sviner til kan ta tak i det. Det kan nemlig hende at d e kan dokumentere det motsatte av det du påstår, og i så fall risikerer du at det slår tilbake på deg selv og setter dine påstander i et underlig lys.
c) aldri, aldri navngi noen! Avislesere og TV-seere er riktignok idioter, men det kan dessverre hende at de vil reagere negativt på deg, budskapet ditt og påstandene dine hvis de finner ut av at det du henger ut som rasister, transfober, hatpredikanter og høyreradikale eller støtter av disse er folk som f.eks. fast spaltist i rasistreiret Aftenposten Anki Gerhardsen, leder for hatpredikant-klekkeriet Norsk PEN Kjersti Stavrum eller politiker i høyreradikalernes høyborg Rødt Mimir Kristjànsson.
d) alltid, alltid holde seg til sveipende og vage anklager, for med litt hell vil publikum tro at f.eks. et statlig utvalg både er bemannet av og har invitert inn representanter fra nazigruppa NMR, religionsfascister fra IslamNet eller Anders Behring Breivik-fans.
2) Tilsett flatterende omtale av deg selv, som f.eks. «jeg har alltid stått på de undertryktes side», «helt siden jeg var liten har jeg kjempet mot urett» og strø rikelig om deg med honnørord som toleranse, likestilling, antirasisme og andre epiteter som stiller både deg og saken din i best mulig lys.
3) Frakjenn meningsmotstandere og/eller eventuelle kritikere all ære i forkant ved å stemple dem som nettopp rasister og hatpredikanter. Dette er ekstraordinært viktig fordi det setter deg i den utrolig heldige posisjonen at du bare kan avvise all kritikk av dine påstander med at den kommer fra netopp rasister og hatpredikanter. For hvem andre enn nettopp rasister og hatpredikanter vil protestere mot påstander om at de nettopp rasister og hatpredikanter, liksom? Dette er jo logikk for burhøns.
4) Manglende dokumentasjon, vaghet og forhåndsutstempling av kritikere kommer også hendig med for det tilfellet at etterspillet av angrepet ditt får en karakter du ikke er vant til og derfor ikke forventer, som f.eks. at noen stiller spørsmål ved din virkelighetsbeskrivelse. Hvis noen f.eks. mener at det er helt utenkelig at en fyr som Rødt-Kristjànsson enten skulle være, støtte eller tie stille i møte med rasister og hatpredikanter, kan du si at du selvfølgelig ikke mente akkurat ham. Hvis en annen spør om hvem du i så fall mener, så kan du si du ikke mente henne heller.
5) Forlang å bli tatt på alvor – av alt og alle i hele samfunnet – og hvis noen mot formodning skulle tillate seg å si/skrive at det ikke går an å ta påstandene dine på alvor fordi de ikke har noen rot i virkeligheten og heller ikke er konkrete nok, svarer du at problemstillingen likevel er helt reell fordi du føler det sånn og hvem er vel de til å stille spørsmål ved dine følelser?
6) Får du mer kritikk enn ros for ditt modige innspill i samfunnsdebatten er det på tide å iverksette neste fase. På dette tidspunktet er det å håpe at du som alle andre «offentlige» debattanter på betente samfunnsområder har fått en og annen hatefull eller truende e-post i innboksen. Det hender nemlig at noen av dine meningsmotstanderes tilhengere går over stag og det kan du gjøre god bruk av ved å enten hevde eller antyde at hatpost og trusler i innboksen skyldes nettopp kritikken mot deg/saken din/miljøet ditt. Antyd gjerne at navngitte kritikere er direkte ansvarlige for all hatposten og truslene du får, for du ville jo aldri fått dette hvis det ikke var for at folk hadde tillatt seg å kritisere ditt opprinnelige angrep, ville du vel? Det er også gunstig å antyde at hatpost og trusler er helt typisk for dine meningsmotstanderes side – de er da også rasister og hatpredikanter, ikke sant? – for det er jo akkurat et slikt samfunns og -debattklima de og den fordømte ytringsfrihetens deres jobber for i utgangspunktet.
7) Hvis noen medier biter på agnet ditt – og det gjør de – er det på tide å finne frem den aller tykkeste offerkåpen i skapet: kamufler det faktum at du beviselig har anklaget en spesifikk gruppe mennesker for å enten være rasister, hatpredikanter og transfober eller for å støtte slike, og rett fokuset mot at noen på helt uhyrlig vis har kalt din personlige opptreden for f.eks. «uryddig». Dette kan jo ikke en gang sammenlignes med dine egne påstander; det er nemlig mye, mye verre. Alle vet f.eks. at «uryddig» er et mye styggere skjellsord med et enda styggere innhold enn f.eks. «rasist» eller «hatpredikant».
NB! Har du skikkelig flaks har det aktuelle mediet journalister med nok underskudd på vurderingsevne og dømmekraft til å lage overskrifter som f.eks. «slår hardt tilbake mot medietoppen som leder Ytringsfrihetskommisjonen», hvilket glosser over det kinkige faktum at det var du som slo først – helt uten at du trenger å anstrenge deg ytterligere for å fremstille det slik.
8) Benytt anledningen til å fremstille deg selv som en modig, men utsatt varsler , slik at angrepet ditt forvandles til en høyst påkrevet, saklig varsling om skandaløse forhold, mens kritikken du får er det virkelige angrepet – fullt av skjellsord og personangrep som det jo er. I varsler-begrepet ligger det implisitt at både du og ytringene trenger ekstra beskyttelse, så det trenger du ikke å si i klartekst. Less is more, som det heter i reklamefaget.
9) Her er det forresten av største viktighet at du ikke fremstår som sint eller lignende. Lat heller som om du er genuint sjokkert over at noen i det hele tatt tillater seg å angripe din virkelighetsoppfatning eller dine påstander. Klarer du ikke det, er det en god nummer to å fremstå som dypt skuffet over folk du virkelig forventet mye bedre av – selv om de altså inviterer eller støtter rasister og hatpredikanter.
10) Ooops, sa vi påstander? Beklager, det er jo ikke påstandene dine og virkelighetsbeskrivelsen din som blir angrepet her; DET ER DEG PERSONLIG! Husk å understreke det overfor alle som spør.
11) Husk å springe behendig over det faktum at du selv har beskyldt allminnelige samfunnsborgere for å være rasister, hatpredikanter og høyreradikale eller at de støtter dette, og pek på at kritikerne fremmer helt usanne påstander om din person.
12) Du kan nå slå mange fluer i en smekk, så pass på å utnytte situasjonen maksimalt. Du har allerede etablert at kritikk av deg og dine påstander er et angrep på deg personlig, og nå kan du i tillegg understreke din offerstatus samtidig som du fremtiller kritikken som et overgrep. Dette gjør du enkelt ved å påpeke at du er en makteløs varsler, mens kritikeren er mektig og – som du jo i utgangspunktet gjorde oppmerksom på – bare har grumsete motiver for å forsvare sin sak og ANGRIPE DEG PERSONLIG .
13) Hvis noen skulle ha glemt det; minn media og dermed publikum at du nå mottar mengder av hatpost og trusler som følge av denne spesielle debatten med all dens urettmessige kritikk og PERSONANGREP på deg fra de omtalte og andre meningsmotstandere. Dette impliserer – hvis du altså ikke ønsker å si det rett ut – at det er kritikernes skyld og ansvar at noen nå skriver hatefulle og truende poster om eller til deg, for de burde jo bare holdt munn.
14 – Ekstrabonusen) Har du flaks nå vil en rekke skrullete utgrupper i nettets avkroker komme til ditt forsvar og bruke sosiale medier til å henge ut både kritikere og deres støtter som rasister, hatere og høyreekstremister. Bare fantasien setter grenser her. De vil i tillegg varsle/tagge inn arbeidsgiver der de kan i et forsøk på å få arbeidsgiver til å enten disiplinere eller sparke den/de som kritiserer deg. Også disse gruppene vil late som om de er kjempesjokkert over det inntrufne, men i virkeligheten er de kjempefornøyd og har det kjempemorsomt, så du kan avslutte uken med bevisstheten om at du har gjort en kjempegod gjerning. NB! Skulle dine tilhengere/meningsfeller bli i overkant ivrige og enten skrive hatefulle, rasistiske og truende ting på nett eller sende det til vedkommende privat, er det viktig å huske på at det overhodet ikke har noe med deg og dine ytringer å gjøre. Du kan jo ikke noe for at enkeltpersoner går over stag og skriver utilgivelige ting. Det bør heller ikke legges din spesielle sak eller ditt spesielle miljø til last, for det er tross alt bare noen få individer som deler din eller din gruppes meninger som gjør sånt. Ok?
Lær deg disse debattreglene og du vil bli en god identitetspolitisk kulturkriger. Det er for øvrig meget viktig at du ikke tenker nytt eller avviker fra denne skjematiske metoden, for ingen sann identitetspolitiker avviker fra partilinjen. Dessuten har den vist seg meget nyttig i kulturkrigen, for selv om noen identitetspolitiske synspunkter (foreløpig) ikke vinner frem i offentligheten, så bidrar denne metoden uansett til å enten skremme godtfolk som er redd for å bli tilsvinet i riksmedia fra å delta, avspore samfunnsdebatten eller legge fullstendig lokk på den. Det siste hadde forresten vært det aller beste, for da hadde man jo sluppet å måtte forholde seg til meningsforskjeller, motforestillinger, innvendinger og kritikk i det hele tatt.
Og da ville jo alle kunne sagt seg enige i at det hadde vært en fin tur?
Oppdatering: Som brev på posten ramlet det nettopp inn et ypperlig eksempel på supersjokkerte aktivister som nevnt i punkt 14 om ekstrabonus og utgrupper: På Jamal Sheiks angiver- og utgruppe rasisme_i_norge på Instagram er man er tilsynelatende rystet i sitt innerste etter at en medaktivist har blitt gjenstand for hat og hets, utelukkende fordi – selvsagt -undertegnede tillot seg å eksponere hennes egne ytringer og hennes bevisste forsøk på å en arbeidsgiver til å gi en meningsmotstander sparken. Å gjøre slikt er visst helt sjokkerende rasistisk, ettersom aktivister foretrekker å drive sin virksomhet i skjul. I følge den antirasistiske helten Sheik har man «fulgt med på en blogg i lengre tid» – tør jeg gjette på at det sånn cirka er siden bloggens eierinne tillot seg å kritisere og latterliggjøre Sheiks angiver- og uthengingsvirksomhet som blamerte ham selv så fatalt i desember…? – og som «flere mener at er et av landets mest sjokkerende blogger». Hvem disse «flere» er og hvilken «rasisme» kan en jo alltids lure på, men det vil vi aldri få noe svar eller noen dokumentasjon på (se identitetspolitisk debattkurs punkt 1a). Men her får altså undertegnede sitt pass velfortjent påskrevet!
Mener du at det ikke er noen grunn til å stilltiende finne seg i identitetspolitiske aktivisters gjentatte tilsvining av godtfolk bare fordi de siste tillater seg å mene noe annet enn dem? Og at det er totalt uakseptabelt å forsøke å få godtfolk sparket fra arbeidsplassen for å ytre seg i det offentlige ordskiftet? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.