Identitetspolitikken har som nevnt kronede dager i Vesten, og den er uheldigvis i ferd med å infisere den norske samfunnsdebatten også. Identitetspolitikk står i sterk motstrid til Vestens individorienterte samfunn, ettersom den er basert på gruppetenking. Den innebærer f.eks. at en person skal bedømmes og behandles ut fra den etniske gruppen vedkommende ble født inn i, og som av identitetspolitiske aktivister tillegges bestemte, delvis uforanderlige karakteristika. Det er klassisk rasisme, men det lar man seg ikke merke med ettersom motivene i deres egen oppfatning er gode: grupper som historisk har vært undertrykket eller har lidd urett, skal få oppreisning og mer makt i dagens samfunn. Samtidig ser identitetspolitikere åpenlyst ned på de samme gruppene de hevder å beskytte, for de mener i fullt alvor at disse gruppenes medlemmer er så følelsesmessig og mentalt skjøre at de ikke tåler eller takler usympatiske meninger eller hard debatt.
Denne politikken grupperer folk og tildeler dem status etter hudfarge. Er du mørkhudet, er du et offer for noe eller noen, selv om du har høy utdannelse og/eller gjør det godt her i verden og har klippekort i media. Er du derimot hvit, er du privilegert om du så er langtidsledig eller husløs.
Fordi identitetspolitiske aktivister selv legger stor vekt på hudfarge og oppfatter den som en slags egenskap, forsøker de å gjøre hudfarge og andre ytre karakteristika til et gyldig argument i samfunnsdebatten. Dette bruker de da også regelmessig til å avfeie debattanter med andre meninger enn dem selv: sistnevntes argumenter er nemlig ikke noe verdt hvis disse har «feil» hudfarge. Et eksempel på dette er debatten om «hverdagsrasisme», som fant sted i 2017.
Den begynte med at Nina Bahar i Skeiv Verden skrev kronikken «Subtil hverdagsrasisme» om alle de rasistiske mikroaggresjonene alle med innvandrerbakgrunn regelmessig blir utsatt for i Norge. Påstanden om utbredt «hverdagsrasisme» ble fulgt opp av Cora Alexa Døving ved Holocaust-senteret og Sindre Bangstad samt Akhenaton Oddvar de Leon i OMDO og naturligvis Antirasistisk senters Rune Berglund Steen. Da sosiolog Kjetil Rolness argumenterte mot identitetspolitikken de fem fremmer, avfeide samtlige Rolness´ argumentasjon. Ikke fordi argumentene ikke var gode nok, men fordi avsenderen var en hvit, middelaldrende mann med et «hvitt språk». – Det er et «hvitt» språk», for det første. Det er på ovenfra-og-ned-språket, for det andre. Det er språket til en som ikke kan ta innover seg at det finnes andre måter å oppleve virkeligheten på enn sin egen, som kan ha vel så mye sannhetsverdi som Rolness’ fasit på verden, skrev Bahar, som jo selv utmerket seg noe helt voldsomt med å ta innover seg at det finnes andre måter å oppleve virkeligheten på enn hennes egen.
Forskerduoen Døving og Bangstad var inne på samme spor:
Når dette er prisverdig, er det fordi man særdeles ofte i Norge fortsatt opplever at det nettopp ikke er personer med minoritetsbakgrunn – som i henhold til alt vi vet om hvem som rammes av rasisme her til lands langt oftere opplever det på kroppen enn, si, – aldrende hvite menn fra den øvre middelklasse i Ullevål Hageby – som uttaler seg om rasisme.
…
Også fordi hvite menns fornektelser og bagatellisering av rasisme – for ikke å nevne aktive medvirkning til den – har en usedvanlig lang historie – også i Norge. Her er Rolness selv et utmerket case in point […]
Det er antirasismen sin, det! Men da har vi alle fall fått konstatert at Kjetil Rolness er mann og at hudfargen hans er hvit. Og at han dermed ikke har talerett på visse samfunnsområder.
I § 185-debatten ser vi det samme, i det den feirede samfunnsdebattanten Sofia Rana utdefinerer 18 menneskers erfaringer, argumenter og meninger som ugyldige av en eneste grunn: hudfargen deres.
Nå har ytterligere ni debattanter gått sammen for å illustrere den samme identitetspolitiske tankegangen. Selv påberoper de seg å være en del av en offergruppe som ingen, ingen andre enn akkurat de som har samme hudfarge som dem selv kan forstå eller sette seg inn i – evnen til å sette seg i andres sted eksisterer ikke på tvers av hudfarge, må vi forstå – og som blir utsatt for rasisme, samtidig som de på rasistisk vis tillegger 18 mennesker tvilsomme motiver og fratar dem menneskelige egenskaper som empati og sympati på bakgrunn av – ja, nå kan du gjette: hudfargen deres. Den gjør dem nemlig uten videre til «høyt utdannende» (meg unntatt) og «privilegerte» med «manglende innsikt i minoriteters utfordringer i Norge».
Deres egen innsikt får dem til å skrive dette:
Høyreekstremister som vil åpne opp for tvangssterilisering av ikke-hvite og utrensking av jøder, individer som undrer seg over hvorfor «negre tillates å jobbe i Norge», Den nordiske motstandsbevegelsen og en kvinne som skrev følgende til Sumaya Ali: «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk». Er det slike ytringer oppropets initiativtagere er bekymret for skal rammes?
Ja, helt klart. At slikt skal rammes er selvfølgelig samtlige av de høyt utdannende, priviligerte underskrivernes fremste bekymring. Vi digger nok sånne ytringer, vi!
La oss forresten ta en liten titt på hvordan de ni representantene i Aftenposten titulerer seg når de er ute for å forsvare seg og sine som medlemmer av en svak gruppe:
Camille Oneida Charles, lærer og samfunnsdebattant
Rania Al-Nahi, samfunnsdebattant
Lamisi Gurah, samfunnsdebattant
Omar Samy Gamal, lærer og aktivist
Shivanthe Sivanesan, legespesialist
Yousef Bartho Al-Nahi, skuespiller
Winnie Nyheim-Jomisko, psykologspesialist
Thomas Talawa Prestø, talsperson for Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering (OMOD)
Samfunnsdebattanter alle sammen der altså, hvor av flere er høyt utdannet. Og korriger meg hvis jeg tar feil, men har noen av disse noen som helst problemer med å slippe til orde i den norske samfunnsdebatten? På hvilken måte – eller hvordan – er disse menneskene svake, sårbare eller utsatte på grunn av den «utbredte rasismen» de hevder at finnes i dagens Norge?
Men vi skal altså attpåtil tro at de er representanter for en så svak gruppe at de både kan og bør få avfeie sånne som meg og tillegge dem (manglende) egenskaper og kunnskaper på bakgrunn av hudfarge. Det gjør de selvfølgelig i trygg forvissning om at dersom jeg eller andre svarer på samme vis, så blir det et helvetes leven. Da våkner det offisielle Norge på lederplass i mer enn én avis, Dagsrevyen går øyeblikkelig ut av agurknyttmodusen og på sosiale medier vil folk fråtse i fordømmelser. Med rette vil jeg si, for dette er ikke en gang rasisme 2.0: det er bare god, gammeldags rasisme og det er et svært ubehagelig skue, selv når det pakkes inn som Gode Hensikter.
– Det vi vet, er at flere samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn har sluttet å ytre seg offentlig grunnet personangrep, sjikane og hets, hevder de ni, som tydeligvis ser på seg selv som av et mye tøffere virke enn alle de svake typene de foregir å forsvare.
Vel, fortsetter vi å la identitetspolitikkens rasistiske og aggressive offerretorikk, som er dens fremste varemerke, sipe inn på alle bauger og kanter i samfunnet, vil vi nok snart trenge langt mer enn § 185 for å holde rasismen stangen. Og denne varianten er farligere enn 70 år gamle kvinners grove av slagsen – for den tør jeg påstå at minst 97 prosent av befolkningen reagerer negativt på – nettopp fordi den blir anrettet med akademiske floskler og serverert som spiselig av dens angivelige ofre.
Vinner den ekstremt giftige, splittende identitetspolitikken ytterligere terreng i Norge, kommer dagens debattklima fort til å fremstå som en piknik i det grønne i forhold til fremtidens. Er det en fordel eller ulempe for samfunnet vårt, mon tro?
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.