Flytende kjønnsidentitet og andre absurde påfunn er hipt for tiden, og bevegelsens medlemmer har allerede utformet en rekke begreper for å banke på plass folk som ikke vil være med på virkelighetsflukten deres.
Ifølge den identitetspolitiske bevegelsen finnes det ikke noe som heter biologi; kjønn er utelukkende sosialt konstruert og er dermed et personlig valg. Således kan en mann – med alle medfødte kroppsdeler og testosteronet på plass – selvidentifisere seg som kvinne. Han får dermed tilgang til alle rom som ellers har vært reservert for kvinner, som f.eks. garderober der tenåringsdatteren sin skifter og dusjer naken. Og våger du å klage eller enda verre: kalle ham «han» eller referere til ham som mann, så vil du fort få merke den identitetspolitiske Renhetsbrigadens vrede. Du er nemlig intolerant, en kjønnsfascist, en transofob og en hater, og twitteratiets eget hat vil velte mot deg som en tidevannsbølge – helt til Twitter tar affære og hiver deg ut.
Kjønnskrigernes tankegang er selvfølgelig så skrudd som den kan få blitt, og i et sunt samfunn ville den blitt møtt med et skuldertrekk og deretter forvist til avisenes tegneseriesstriper. At den ikke blir det, viser at Vesten og særlig det vestlige rettighets- og antidiskrimineringsregimet er i ferd med å bli alvorlig sykt.
Og det får helt konkrete følger for helt konkrete mennesker. En av Canadas beryktede menneskerettighetskommisjoner oversitter nå en sak om påstått diskriminering av Jonathan Yaniv, som er en voksen mann som selvidentifiserer seg som kvinne og kaller seg Jessica Yaniv. Det er ikke noe problem i utgangspunktet; hvis han vil være hun, vil vel de fleste forholde seg til det og behandle og tiltale ham slik han ønsker. Men det er den enkle delen av spørsmålet. Tankegangen om at man bare kan velge kjønn og deretter ha krav på å bli behandlet som det man selvidentifiserer seg som, har noen negative konsekvenser for samfunnet som helhet, hvilket Jessica-saken viser med all uønskelig tydelighet.
Han – for han er en biologisk hann – har i likhet med flere andre selvidentifiserere alle de kroppsdelene han ble født med. Kjønnshår har han også, og de ville han ta vekk med en såkalt «brasiliansk voks». Vår venn oppsøkte følgelig flere kvinner som utfører slike behandlinger i sitt eget hjem, men de behandler bare kvinnelige kunder og avviste ham.
Det skulle de ikke ha gjort. At kvinner ikke ville røre Jessicas høyst mannlige kjønnsorgan er naturligvis helt uakseptabelt i et sivilisert samfunn, så Jessica saksøkte dem for diskriminering og meldte dem til Menneskerettskommisjonen i British Columbia (HRC). Vil ikke kvinner ta på en fremmed manns penis, så skal de, mener Yaniv og hans identitetspolitiske meningsfeller.
HRC strever nå med spørsmålet om forretninger «skal ha lov til å nekte å utføre tjenester på bakgrunn av kjønnsidentitet».
Eller for å si det på en ærligere måte, med den frittalende redaktøren for det glimrende nettmagasinet Spiked! Brendan O`Neills ord:
Bør loven tvinge en kvinne til å befatte seg med en penis hun ikke ønsker å ha noen befatning med?
To av de diskriminerende kvinnene er innvandrere til Canada og har allerede mistet jobben på grunn av Jessicas «kvinnelige penis», som den kalles. Den ene kvinnen er fra Brasil, og utførte voksbehandlinger i sitt eget hjem hvor hun bor sammen med to små barn. Hun nektet følgelig å slippe inn en fremmed mann i hjemmet sitt og å utføre voksbehandling på penisen og testiklene hans. Hun har ikke bare mistet jobben, men blitt deprimert, nervøs og søvnløs på grunn av Toleransebrigadens hets. De selvutnevnt tolerante menneskene omtaler nå den brasilianske kvinnen som «menneskerettighetsforbryter» – ja, du leste riktig – «transofob» og «kjønnsidentitetsbenekter».
Den andre kvinnen er sikh og jobbet også hjemmefra. Å befatte seg med en fremmed manns kjønnsorganer er ifølge hennes religiøse tro ikke tillatt.
At denne saken i det hele tatt går for HRC er direkte perverst, skriver O´Neill, som stiller spørsmål om hvem som egentlig blir diskriminert her: En født mann som gikk til den ene kvinnelige vokseren etter den andre for å sjekke om de ville vokse testiklene hans, eller kvinnene som nå befinner seg i en HRC-høring og/eller har mistet jobben fordi deres religiøse, kulturelle eller personlige preferanser innebærer at de ikke vil utføre tjenester på mannlige kjønnsorgan.
Yaniv selv mener at et tap for ham i HRC vil sette en farlig presedens for transpersoner. – Den virkelige faren er imidlertid at Yanivs seier vil skape en presedens for at loven krever at kvinner må befatte seg med penis eller risikere å miste jobben. Det er grunnleggende misogynistisk, konstaterer O´Neill.
Han viser til flere absurde saker, som den mannlige voldtektsforbryteren som fikk sone i et kvinnefengsel fordi han etter dommen selvidentifiserte seg som kvinne. En liten bevegelses virkelighetsflukt vil uvegerlig føre til at menn vil trenge seg inn på territorium som er reservert for kvinner og således fortrenge kvinnene. De kan delta som kvinner i sport, selv om de har fysikken og biologen til en mann. De kan komme på valglister som kvinner og dermed bli prioritert i disse kvoteringstider. De kan skifte i samme garderobe som kvinner.
This is the logic of gender self-ID. It’s the logic that has seen male rapists being sent to women’s prisons because they now self-ID as women. It is the logic that means a trans-woman who went through male puberty can now be winning gold medals in the women’s world cycling championships. It’s the logic that leads to people using actual phrases like ‘female penis’ without ever thinking to themselves, ‘What the hell am I talking about?’ The Canadian feminist Meghan Murphy, who has been central to drawing attention to the Yaniv case and to critiquing the cult of gender self-ID and its dire impact on women’s spaces, describes it well. In an interview on my podcast a few months ago she talked about how gender self-ID necessarily erases women-only spaces and also devastates the idea of womanhood itself. After all, if anyone can be a woman, then being a woman becomes a pretty meaningless, hollow affair.
The suggestion that these Canadian female waxers are ‘transphobes’ because they refused to wax a dick confirms the cynical, sinister nature of that term ‘transphobic’. It really is just a way to demonise and punish anyone who refuses to bow down to the ideology of genderfluidity. It is stick used to beat those who refuse to buy into the Orwellian notion that war is peace, freedom is slavery, and a penis can be female. You can now be a bigot simply for believing in reality itself, in this case that people with penises are not women. Pressuring women to handle male genitalia against their will is dreadful and it suggests woke politics has now crossed the line from irritating to disgusting.
Hele problemstillingen er så vanvittig at det er fristende å bare le av den. Ha ha, gærne canadiere, liksom! Det er også fristende å se på Yaniv som bare en eksentrisk transaktivist, men begge deler vil være en tabbe. Dette er nemlig et utslag av den særdeles usunne identitetspolitikken som sprer seg fra universiteter og liberale eliter i hele Vesten. Den er på vei til å infisere Norge også. Det er foreløpig et relativt lite miljø som fremmer den, men dessverre har den en viss innflytelse i det norske ordskiftet fordi mange medier later til å se på dem som artige, men harmløse kuriositeter og derfor gir dem mye mer spalteplass enn såpass små miljøer eller får. Media er blitt deres talerør. Og vil du ikke bli med på ferden, kommer identitetspolitikkens innebyggede autoritære og intolerante holdninger raskt til syne. De er alltid klar til å banke på plass kjettere – og de bruker diskrimineringslover og lover mot såkalt hatefull tale for alt de er verdt.
Nå er det jo hverken nytt eller rart at det finnes sære eksistenser og bevegelser som vil påtvinge samfunnet sine egne forestillinger, men det er både nytt og rart at flertallet faktisk lar dem herse med seg og dominere samfunnsdebatten. Identitetspolitikere er få, men vil bestemme hva hele samfunnet skal tenke og hva folk har lov til å si eller ikke. Og flertallet finner seg utrolig nok i det. Det er så man knapt tror sine egne øyne.
– Jessica-saken er helt typisk for den selvidentifisert kjønnskulten, hvor man nå kan bli kvinne bare ved å erklære det. Logikken er så virkelighetsfjern at folk faktisk sier «Jeg er en kvinne og derfor må du vokse testiklene mine». Voks denne kvinnens testikler, skriver O´Neill, og spør: – Kan vi høre oss selv?
Ja, dessverre kan vi det. Og plutselig virker ikke utsiktene til en snarlig klimadommedag så aller verst.
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs uavhengige alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.