«Faktatjenesten» Faktisk.no søker staten om 39 millioner kroner til drift, i tillegg til de seks millionene de får av sine egne eiere. Faktisk.no ble opprettet i mars 2017 som et tiltak mot minkende tillit til etablerte medier og såkalte «fake news». På de tider var det siste en svært populær – og ikke minst komfortabelt ansvarsfraskrivende – forklaring på at fenomen som Brexit og Donald Trump kunne ramme etablissementet som lyn fra klar himmel. «Noen» måtte selvfølgelig ha løyet for og manipulert de uvaskede, men til da lydige, etablissementtro masser.
Det lot til at både etablerte politiske partier og medier i hele Europa og USA trodde at minkende tillit var en slags naturkatastrofe som like uforskyldt som tilfeldig rammet dem.
Svaret fra norsk presse var å etablere faktasjekkingstjenesten Faktisk.no; finansiert av VG, NRK, TV 2, Dagbladet, Amedia og Polaris Media og bemannet av journalister fra de samme mediene. Leder for prosjektet er tidligere journalist i Dagbladet Kristoffer Egeberg. Tjenesten skal granske påstander som fremmes i og av samtlige medier, og så avgjøre hva som er sant og ikke – helt uanfektet av at polariseringen i dagens samfunn hovedsakelig skyldes at det nettopp er delte meninger om både virkelighetsbeskrivelser og sannheter.
Eller for å si det med Egebergs egne ord:
– Vi skal faktasjekke det politiske ordskiftet. Vi skal faktasjekke også mediene. Vi skal faktasjekke påstander, poster og saker i sosiale medier, spesielt de postene og sakene som trender. Vi skal faktasjekke debatter og kommentarer som får stor oppmerksomhet. Og vi skal også avdekke falske nyheter, sier han under dagens pressekonferanse.
Ja, det er akkurat hva et politisk ordskifte trenger i et demokrati: en selvutnevnt overdommer som deler ut røde kort! Det fordrer imidlertid en tillit Faktisk.no ikke har og ikke kommer til å få. De er som alle andre mennesker med holdninger og preferanser, og de er en del av etablissementet. At de har tillit blant sine egne, er i så måte ikke noen god reklame, hverken for mediene eller granskerne deres.
For folks minkende tillit til dagens etablissement skyldes utelukkende at det har stilt seg i bresjen for en virkelighetsbeskrivelse og verdensanskuelse en stadig større del av befolkningen ikke kjenner seg igjen i og heller ikke er enig i. Som svar på dette opprettet altså norske medier en tjeneste – finansiert av samme og bestående av «deres egne» – til å granske seg selv.
Og Faktisk.no viste tidlig at det er grunn til mistilliten. De gikk selvsagt rett inn i et av de mest betente debattfeltene i landet, og alle ble sikkert kjempeoverrasket da Aftenpostens – som da ikke var medeier i Faktisk.no – mediekritiker Jan Arild Snoen la fasit på bordet i august 2017: Flaggskipet som skulle granske landets medier, hadde gransket Rights.no like mange ganger som alle store medier til sammen.
Jøsseball, for et sjokk det var – det hadde vel ingen ventet? Man gransket et nisjemedie med tre ansatte og 1,8 millioner i statsstøtte flere ganger enn NRK, Norges mektigste mediehus med 3419 ansatte og 6 milliarder kroner i årlig budsjett, og resten av røkla til sammen.
Men, vil du kanskje tenke, kanskje de rett og slett trenger å granskes mindre enn sider som Rights.no, Document.no og Resett fordi de er proffere og flinkere? I så fall skal jeg røpe en liten hemmelighet: det forholder seg faktisk (helt uten .no) motsatt. Alternative medier trenger nemlig ikke en tjeneste som Faktisk.no, det har klart seg lenge med etablerte medier, innvandringsliberale politikere/debattanter og hauger av statstøttede, ditto organisasjoner. I motsetning til dem – som i 40 år har kunnet påstå nær sagt hva som helst uten konsekvenser – vet vi alternative at vi blir tatt på den minste feil, og vi slipper ikke unna med en liten notis under stiften på side 38 at vi beklager feilen. Våre feil havner uten unntak på forsiden, på lederplass og i debattspaltene i ukesvis etterpå. Og når vi gjør en ny – feilbarlige som resten av journalist-Norge som vi er – blir samtlige tabber gjennom årenes løp listet opp i egen faktaboks. Derfor er vi ekstra nøye, og vi unngår enhver ikke-anerkjent kilde som tvilsom.com, konspikameratene.se og raddikalporttal.no. Men det hender vi tillater oss å bruke redaksjonelt høyreorienterte kilder, som The Telegraph, Daily Mail og Jyllands-Posten, der etablerte medier konsekvent benytter utlandets redaksjonelle svar på Dagsavisen: The Guardian, New York Times og Politiken.
Tenk litt over det. Noen av de aller mest seiglivede mytene i dagens samfunndebatt er at vi egentlig har lav innvandring, at den er økonomisk lønnsom, at integreringen på arbeidsmarkedet fungerer, at asylinnvandringen vil redde velferdsstaten og ikke minst: at Norge trenger slik innvandring fordi landet stopper uten. At trykket mot Europa utgjøres av krigsflyktninger. At unge, enslige menn egentlig er barn. Fra hvor og hvem kommer disse mytene fra, mon tro? Kanskje Faktisk.no skulle ta en titt på saken, og ikke minst: be om en forklaring og en beklagelse fra eierne sine for at de i en årrekke har feilinformert leserne sine?
Den får tro det den som vil. Faktisk.no ble opprettet som et svar på Brexit og Donald Trump, som begge representerer en majoritets syn på nasjonal selvråderett, grensekontroll, motstand mot overnasjonalisering, EU og masseinnvandring fra den tredje verden samt en rekke andre konservative synspunkter. Det er mange fløyer også i denne bevegelsen, men fellesnevneren er motstand mot nettopp den verdensanskuelsen de fleste riksmediene abonnerer på og fremmer. Du verden for et sammentreff!
Det ultimate eksempel på medienes svikt på innvandringfeltet – en debatt som nå er så stor at den berører ethvert annet samfunnsområde – kom i mars 2016, da VG publiserte et notat fra Utenriksdepartementet hvor det het: «Norsk opinion er neppe mentalt forberedt på migrasjonskrisens fulle tyngde. Det gjelder også kostnader og konsekvenser for andre budsjetter og politikkområder».
Var det noen redaktører i norske medier som på lederplass stilte spørsmål om hvorfor norsk opinion ikke var mentalt forberedt på det – og hvilken rolle pressen selv har spilt i dette bildet? Nei, selvfølgelig ikke. Men den direkte og indirekte pressestøttens uttalte formål er altså å sikre et «mangfold av aviser over hele landet» og derved sikre «et bredt spekter av informasjon og meningsutveksling». At norsk opinion ikke er «mentalt forberedt på migrasjonskrisens fulle tyngde, samt kostnader og konsekvenser for andre budsjetter og politikkområder», forteller det meste om hvor ensidige norske medier faktisk er, både redaksjonelt og nyhetsmessig. At ikke en eneste riksavis forfulgte saken og stilte spørsmål om pressens egen rolle, forteller også sitt.
Og det hjelper bare ikke å ansette kollegaer og deretter sette .no bak ordet faktisk for å gi tjenesten et skinn av en uhildet autoritet eller for å rette opp inntrykket pressen har skapt av seg selv som en ensidig aktør for en bestemt politisk retning i samfunnsdebatten.
Så da Faktisk.no pådro seg massiv kritikk etter å ha gått løs på professor Terje Tvedt, ble de faktisk(.no) nødt til å forsvare seg:
– Til slutt ønsker vi å oppklare en misforståelse blant enkelte. Faktisk.no er ikke et politisk prosjekt. Det er et journalistisk prosjekt, sa redaktør Egeberg.
Det er det antagelig bare han og hans kollegaer som tror på.
– Svaret på problemene med falske nyheter, er sterke og uavhengige medier med faktabasert journalistikk og høy troverdighet. Vi håper at Faktisk skal styrke redaktørstyrte mediers stilling som leverandører av kvalitetssikret journalistikk, og med det bidra til et mer opplyst ordskifte i Norge, lød det flott fra VGs sjefredaktør Gard Steiro før oppstart av Faktisk.no.
Men hvorfor styrker de ikke bare sin egen stilling ved å lage faktabasert journalistikk i utgangspunktet, da? Er det noen som kan det, så må det jo være de redaktørstyrte, statstøttede mediene? Og hvorfor har de ikke gjort det på visse felter de siste 40 år?
For det er nå engang slik at vi som skattebetalere allerede finansierer den jobben Faktisk.no nå hevder at de trengs for å gjøre. Vi har nemlig noe som heter journalistutdanning, og den er som alle andre utdanninger betalt av staten. La oss se litt på hva det står i reklamen fra universitetet i Stavanger:
Journalister skal som den fjerde statsmakt formidle virkeligheten med et kritisk blikk, og til enhver tid utøve en vaktbikkje-funksjon. Som journalist må du ha god kunnskap om samfunnet og kompetanse til å analysere hendelser og utviklingstrekk. Dette er viktig for å avdekke maktkritisk informasjon, noe som kan bidra til at alle aktivt kan delta i samfunnsdebatten og den demokratiske utviklingen.
En annen viktig forutsetning for å bli en dyktig journalist er evnen til objektivitet og refleksjon rundt eget arbeid.
Eller i reklamen fra Utdanning.no:
Journalisttittelen er ikke beskyttet, og hvem som helst kan kalle seg journalist. Journalistrollen er knyttet opp mot etiske og juridiske retningslinjer, som blant annet er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Språket og fremstillingen av en sak bør tilpasses i henhold til denne. Å se en sak fra flere sider, stille kritiske spørsmål og beskytte sine kilder, er noen av de viktigste journalistiske prinsippene.
Faktagransking, kildekritikk og objektivitet utgjør i utgangspunktet en stor del av journalistutdanningen, så hvorfor trenger landet en faktagranskende, kildekritisk og (påstått) objektiv oversitter? Det kan vi bare lure på, samtidig som vi jo bør være glade for at norske journalister har fått etablert et jobbtilbud nå som det blir færre stillinger på mediesiden. Nesten akkurat som avdankede politikere, bare at de vandrer videre til lignende etterpåjobber i EU, FN og alskens styrerom.
Men det mediene egentlig kommuniserer med faktasjekkingstjenesten sin er a) at utdanningen vi har på dette yrkesområdet ikke fungerer og b) at egen ansettelsespolitikk er altfor dårlig.
Det bør følgelig ikke være vanskelig for staten å vite hvor de bør plassere de 39 millionene kronene. Landets journalistskoler kan helt sikkert skaffe seg mange flinke lærere for den summen.