Alle statistikker viser at muslimske innvandrere/innvandrere fra muslimske land i Afrika, Asia og Midtøsten sliter med å tilpasse seg det norske samfunnet i mye høyere grad enn andre «synlige» innvandrergrupper som srilankesere og indere. Politikere generelt, identitetsvenstre spesielt, statsstøttede NGOer, etniske/religiøse pressgrupper som Islamsk Råd Norge og diverse forskningsmiljøer som HL-senteret er raske til å plassere skylden på «samfunnet» – dvs. si den etnisk norske majoriteten. Vi er ikke flinke nok til å integrere og inkludere, samfunnsinnretningen vår er gjennomsyret av rasisme og «islamofobi» og vi bruker ikke nok penger på integreringstiltak. Dessuten er innvandringspolitikken vår alt for streng.
Men hvordan i all verdens land og riker mener de nevnte at vi skal klare å integrere og inkludere grupper som åpenlyst og høylytt ønsker seg segregering og ekskludering?
Islamsk Råd Norge krever nå egne muslimske barnevernsinstitusjoner for å sikre at «barna får en oppdragelse i tråd med de verdier de selv står for». Man kan jo stille spørsmål om hvor gode – for ikke å si hva slags – verdier foreldrene står for når barnet deres må fjernes fra hjemmet, men det er det neppe noen politikere eller medier som føler for å spørre om. Det er imidlertid ingen grunn til bekymring, for «institusjonene vil være akkurat som andre barnevernsinstitusjoner, men med ansatte som ivaretar barnas kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn», opplyser leder for Islamsk Råd Norge Abdirahman Diriye, som forklarer at det er stor skepsis mot barnevernet i «innvandrermiljøer, blant annet på grunn av manglende kunnskap om miljøene». Skal tro hva den skepsisen kan skyldes og hvilken kunnskap barnevernet mangler om miljøene som gjør at de griper inn? Kan det f.eks. være at oppdragervold er utbredt og sosialt akseptert i de samme miljøene?
Det er ikke første gangen muslimske miljøer enten tar til orde for eller bedriver selvsegregering. Nylig avslørte Aftenposten at den kontroversielle tyrkiske bevegelsen Det islamske kultursenter bedriver omfattende segregeringsvirksomhet og regelrett anti-integrering – delvis for skattepenger – og attpåtil planlegger å utvide.
Man vil ikke bare segregere barn og unge i egne barnehager og skoler, det samme gjelder for eldre. I 2014 foreslo følgelig flere innvandrerrepresentanter, deriblant Linda Noor (da Alzaghari) i en statsstøttede tenketanken Minotenk – og med full støtte fra nestleder i Antirasistisk senter Ervin Kohn – egne eldrehjem/sykehjem for innvandrere. Styremedlem i Buskerud innvandrerråd Hoa Hong Thai mente at det ikke handlet om integrering, men følelsen av å passe inn. Fellesskapet man føler med sine like gjør at man lever lenger, supplerte eldreeksperten Kohn. som på bakgrunn av sin mors opplevelser mener at det ikke handler om integrering.
Noor var derimot mest opptatt av eldre med innvandrerbakgrunn skulle få den «tilpassede omsorgen de trenger». Overlege og daglig leder for Verdighetssenteret, Stein Husebø, var helt enig: – For de eldre er det å få holde på sin egen kultur og religion livsviktig, for å uttrykke det forsiktig. Mennesker går til grunne om de ikke blir møtt med forståelse, sa han.
Går til grunne der, altså! Men går eldre innvandrere til grunne hvis de ikke får holde på sin egen kultur og religion eller ikke blir møtt med forståelse, så gjør etnisk norske eldre det også. Verre er det faktisk ikke.
Man listet videre opp det eldre innvandreres «spesielle utfordringer»:
- Språk og kommunikasjon: Mange eldre innvandrere har dårlige norskkunnskaper og er avhengig av tolk, eller andre hjelpemidler for å kommunisere.
- Religion.
- Mat: både matvaner og religiøse skikker, som for eksempel halal-mat.
- Ritualer: for eksempel ulike skikker for begravelser.
- Bemanning: Det oppleves som vanskelig for mange å få daglig pleie av ansatte av det andre kjønn.
- Etikk: pårørende som ikke ønsker at legene snakker åpent med pasientene om deres helse. Dette strider mot norsk legeetikk.
Dette er muligens utfordringer, men spesielle for eldre med innvandrerbakgrunn er de jo slettes ikke. Ansatte med innvandrerbakgrunns språkproblemer og påfølgende kommunikasjonsproblemer med etnisk norske eldre og/eller sykehuspasienter er velkjent. Etnisk norske har som kjent også religion – eller fravær av sådan – og matvaner, og mange etnisk norske eldre liker ikke å bli intimpleiet av det andre kjønn. Så hvorfor denne påfallende omsorgen for bare eldre innvandreres situasjon – når de samme problemene i så fall gjelder for alle?
Det skal for øvrig nevnes at Aps Saera Khan, Høyres Afsan Rafiq og Senterpartiets Danny Iqbal Ghazanfar foreslo det samme i 2005. Høyrepolitiker Rafiq foreslo faktisk kjønnssegregering i tillegg: – Veldig mange kvinner med minoritetsbakgrunn føler seg ikke komfortable med menn til stede. De må dekke seg til for menn. Vi kan ikke endre folks levesett, derfor er det viktig at det tilrettelegges for dem, sa hun.
Den raseagitatoriske lederen for det daværende Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo (nå OMOD) Akhenaton de Leon, som hittil ikke har sett et etnisk segregeringsforslag han ikke har likt, dro det selvfølgelig enda et skritt lenger og krevde egne sykehjem basert på etnisitet.
Men forstår noen av segregeringsfortalene, som f.eks. IRN, egentlig konsekvensene av det de ber om? Og vil Antirasistisk senter se stilltiende på den diskriminerende ansettelsespraksisen som uvegerlig vil følge? Neppe, for det temaet er det ingen av dem som berører, hvilket det er fort gjort å mistenke at skyldes en inngrodd pose- og sekkmentalitet.
For skal vi begi oss ut på denne galeien, vil det få konsekvenser for de segregerte sykehjemmenes og segregerte barnehjemsinstitusjonenes ansettelsespolitikk – og det vil hovedsakelig gå utover de innvandrergruppene de forskjellige hevder å representere.
Har muslimske barn/unge og eldre innvandrere krav på segregerte institusjoner, så har alle grupper det. Og etniske nordmenn utgjør fremdeles den suverent største gruppen her til lands. Imidlertid er sykehjemmene/eldresentrene de havner på i stor grad bemannet av innvandrere, hvorav mange snakker dårlig norsk og heller ikke utpreget godt engelsk. Kjennskapen til de eldres religion og ritualer er det også så som så med. Dermed blir arbeidsgiver nødt til å sile, hvilket vil ramme de dårligst integrerte gruppene, som har katastrofalt lav sysselsetting fra før.
Det handler jo ikke om integrering, påsto Thai, men fordi de aktuelle insitusjonene nødvendigvis må ha en ansettelsespolitikk for å innfri kravene snakker vi om arbeidsplasser, og så handler det brått om integrering likevel. I 2008 hadde nesten hver tredje ansatte i pleie og omsorgssektoren i Oslo innvandrerbakgrunn, de fleste fra ikke-vestlige land. I tillegg vil det antagelig bety diskriminering av menn, som staten jo ellers gjerne vil ha inn i omsorgsyrker. De fleste kvinner er mest komfortable med å bli stelt av andre kvinner og får innvandrerkvinner krav på det iht religion og kultur, må etnisk norske kvinner få det samme. Men vil ikke det ujevne seg mtp på mannlige eldre/pasienter? Lite trolig: for det første lever menn kortere enn kvinner, og dernest er mange menn mest komfortable med kvinner fordi de har motforestillinger mot å bli berørt intimt av andre menn.
Og hvorfor stoppe der? De Leon krevde også bedre tilpasning til kulturelle praksiser på sykehus: – Et aldershjem skal tilpasse seg behovene til individet når det gjelder språkkunnskaper, religiøse behov og besøk. I Norge ser vi på sykehus at Ole får ett besøk i uka, mens Ali får hele familien. Det krever organisering. Vi betaler skatt – det må vi huske på, klaget han. Vel, nå skal vi nok ikke se bort fra at nyopererte Ole opplever det som utpreget anmassende og slitsomt at hele familien til Ali støtt vrimler rundt i rommet han ligger på og således ville trives bedre og friskne til raskere på et sykehus hvor besøksnormen er den samme som han er vant til i hans kultur, og hvis Ali har krav på tilpasning til sin kultur, så har jo også Ole det til sin?
Sånn kan vi fortsette. Praktiserende muslimer, og da særlig deres representanter, som gruppe både ønsker seg og tar åpenlyst til orde for selvsegregering, og det har nok de aller fleste fått med seg nå.
Disse virksomhetene og organisasjonene driver faktisk for penger fra de samme skattebetalerne som betaler utrolige 17 milliarder – 17.000 millioner kroner! – i året for forskjellige integreringstiltak. Du snakker om å føye skam til skade! Det er ikke godt å si hva som kan gjøres med dette, men et minimum bør befolkningen ha krav på: at myndighetene, forvaltningen og statsstøttede aktivister samt forskere øyeblikkelig slutter å fornærme majoriteten ved å påstå at islamske gruppers selvsegregering og dermed selvpåførte utenforskap på noen måte er deres eller «samfunnets» feil.
Nok er nok!