FN – senest i den nye migrantavtalen Solberg-regjeringen av uransakelige årsaker akter å underskrive – EU, deler av den herskende klasse og en rekke aktivistiske NGOer presser på for å opprette, implementere eller utvide eksisterende lover mot såkalt hatefull tale eller hatkriminalitet. Hva som utgjør hatefull tale kommer som regel an på øynene som ser og har følgelig ingen klar definisjon, hvilket gjør selv forslag om slike lover til en trussel mot ytringsfriheten: det gjør folk generelt usikre på hva som er lov å si og ikke.
Hatforbrytelser er en annen skål. Sveriges lov mot hatforbrytelser gjelder i praksis for alle grupper i Sverige, unntatt heterofile, hvite svensker. En hvit, heterofil svenske som begår vold mot en svenske med annen etnisk bakgrunn, religion eller seksuell legning risikerer å få ekstra straff hvis han/hun blir tillagt et hatmotiv. Omvendt løper en voldsforbryter med annen etnisk bakgrunn ingen tilsvarende risiko. Så blir da også rettsavgjørelsene på dette området stadig mer absurde.
Storbritannia er blant de landene som har kommet lengst på dette området. Det britiske politiets operative retningslinjer for registrering og behandling av hatforbrytelser er denne:
For registreringsformål er det offerets, eller enhver annen persons, oppfatning som er den definerende faktor for hvorvidt hendelsen er hatkriminalitet. Offeret trenger ikke å rettferdiggjøre eller presentere bevis for sin oppfatning og politibetjenter eller øvrig stab skal ikke direkte utfordre denne oppfatningen. Bevis for fiendtlighet er ikke nødvendig for at en hendelse eller forbrytelse skal registreres som hatkriminalitet eller hattilfelle.
Dette vil si at hvis jeg får en kulten e-post og melder det inn som hatkriminalitet, så blir det registrert som nettopp det. Melder jeg inn tre utrivelige e-poster, fem Twitter-meldinger jeg ikke liker og to kjipe statusoppdateringer på Facebook, så har vi brått ti hatforbrytelser. Det er en kraftig økning, også bare på én dag da, gitt!
Retningslinjene i Norge er nemlig ikke helt ulike (side 7):
Fornærmede kan hevde at mistenkte sa noe negativt om gruppen han tilhører, og at dette er årsaken til slaget (eks at det skal ha blitt sagt nigger, homo, krøpling, jøde el lign). Mistenkte kan benekte dette og forklare slaget med at han ble provosert av noe fornærmede sa, men fornærmedes grunnlag for anmeldelse var som han forklarte, og vi vil da kategorisere dette som hatkrim.
Og mens England opplever en voldsbølge av så store dimensjoner den beskrives som «epidemisk», hvor antallet drap har økt med 25 prosent og det hittil er drept hele 118 personer bare i London (hvor av flere enn 70 med kniv), sitter landets politi og registrerer og etterforsker hunder for hatkriminalitet fordi de bæsjer på feil sted. Jepp, du leste riktig.
Daily Mail har bedt om innsyn i de mer enn 2500 anmeldelsene som ble mottatt i 2015 og 2016 og gjengir eksempler som er så absurde at de knapt ville oppstå i en tegneserieforfatters fantasi:
- En ukjent hund bæsjet utenfor offerets bopæl, som meldte det inn som rasistisk motivert hatkriminalitet.
- Et annet offer ble bjeffet på av en hund, og meldte det som en hatforbrytelse. Politiet noterer pliktoppfyllende: «Mistenktes hund bjeffet på offeret».
- En eldre kvinne ble avhørt av politiet, mistenkt for hatkriminalitet fordi hun tutet på en svart mann som somlet på en bensinstasjon.
- En mann meldte inn en rasistisk hatforbrytelse: han mente at et brev hadde blitt åpnet og reforseglet før han fikk det utlevert på posten.
- En bussjåfør ble meldt for hatkriminalitet for å ha gitt ofrene «et rasistisk blikk».
- En kvinne ble kastet ut fra en pub fordi hun var «full, aggressiv og forstyrret»; selv anmeldte hun det som hatkriminalitet og hevdet at hun ble kastet ut fordi hun er polsk.
- En far ringte politiet og meldte inn denne rasistiske hatforbrytelsen: en tennisdommers avgjørelser hadde gått mot datteren.
- En mann mener han er offer for hatkriminalitet fordi naboene parkerer utenfor huset hans, hvilket de etter hans mening gjør bare fordi han er svart.
- En beboer i et boligsameie mener seg utsatt for rasistisk hatkriminalitet av naboene fordi de storrøyker (sannsynligvis til offerets sjenanse – tydeligvis rasistisk av slagsen).
- En elev meldte læreren sin for religiøst betinget hatkriminalitet fordi læreren snakket til ham på en «brå måte» mens han strevde med svømmeundervisningen.
- En person meldte naboen sin for rasistisk motivert hatkriminalitet: naboens barn kastet angivelig stein og baller over hagegjerdet. Vedkommende fant også en død rotte i hagen sin, hvilket han oppfattet som rasistisk.
Utviklingen er ikke ny, i angivelige antirasisters verden kan visst alt gå an. Hunder er nemlig ikke de eneste uskyldige vesener som av voksne, selvutnevnt gode mennesker blir tillagt skumle motiver i den gode saks tjeneste. Det går også utover barn knapt ute av spebarnsalderen og mentalt tilbakestående personer, og i motsetning til hunder – som sannsynligvis og bokstavelig talt driter i det – kan det få konsekvenser for deres videre liv. Byråkratiets saksmapper forsvinner som kjent ikke.
To saker fra henholdvis 2007 og 2008 burde ha vært en kraftig advarsel til samtlige demokratisk innstilte mennesker og ikke minst vest-Europas politiske klasse om i hvilken retning ideologiske antirasister vil ta samfunnet, med begreper som «antirasisme», «antidiskriminering», «hatefull tale» og «hatkriminalitet» som våpen.
I 2007 viste det seg nemlig at antirasistenes lange arm ikke aktet å la selv mindreårige forbrytere slippe unna med å forkludre drømmen om et samfunn i perfekt harmoni. Derfor fant naturlig nok rektor Anne Phipps på Bedenham barneskole det helt på sin plass å etterforske 4 år – fire år der, altså – gamle Rocky Smiths holdninger etter en anklage om rasisme: den forvorpne rasisten hadde nemlig spyttet på en 10-åring mens de lekte sisten i skolegården. Og det var ikke vanlig spytting, om du skulle tro det; den bespyttede var uheldigvis svart. Så det var sannelig ikke rart at spyttingen umiddelbart ble mistenkt av voksne mennesker og antirasistiske aktivister for å være rasistisk motivert: Det var tross alt andre hvite barn tilstede og den lille folkefienden kunne jo bare ha spyttet på en av dem i stedet?
Skolen gransket det inntrufne, og fant utrolig nok at det var ikke rasisme – bare vanlig dårlig, fireårig oppførsel fra en fireåring.
På spørsmål om hva en rasist er, hadde vesle herr Smith (4) svaret klart: Det er en som løper i et race og vinner.
Siden 4-åringer generelt kjennetegnes av at de er 4-åringer som relativt ofte oppfører seg som 4-åringer, så skulle en kanskje tro at saken fikk selv de mest elleville idealister til å innse at det muligens er å gå litt over grensen når man tillater seg å forske i små barns uutviklede menneskesyn, og hvorvidt den lilles uoppdragenhet er politisk godkjent eller ei? Ja, det kan du jo tro. For det finnes åpenbart de som insisterer på at veldig små barn i tillegg til å være 100 prosent egoister, kranglefanter, snørrete og glade i sølepytter, kan være noe så politisk uakseptabelt som rasister. En britisk antirasist opplyste følgelig at hun personlig hadde hatt en reflektert samtale med en forhenværende rasist – på hele 6 år:
Tunde Bright-Davies, the chairwoman of the Racial Harassment Forum, said: «A very young child can hate another person because of the colour of their skin – I have met with a boy of six who said he used to be racist.
Dere småbarnsforeldre bør heretter sørge for å oppdra barna deres i henhold til antirasistiske retningslinjer, og som et minumum sørge for at de bare spytter på barn med samme hudfarge, seksuell legning og religion som dem selv.
Nå kunne man muligens komme i skade for å tro at den antirasistiske bunnen var nådd, men nei da! I 2008 ble 18 år gamle Jamie Bauld siktet og tiltalt for overfall og rasisme etter å ha dyttet vekk en asiatisk medelev på Motherwell Colleges avdeling for elever med lærevansker og spesielle behov og bedt henne gå vekk. Bauld har Downs syndrom, og befinner seg mentalt på en 5-årings stadium. Den rettslige pågangen varte ikke desto mindre i 7 måneder – mot en 18-åring som ikke kan knytte sine egne skolisser eller gå ut på egenhånd. Han har heller ingen forståelse av enkle verbale konsepter som hvorvidt en dør er åpen eller lukket. Da politiet kom for å avhøre Bauld, ble de møtt av en høflig og vennlig gutt som ønsket dem velkommen. Etter at politiet hadde lest opp rettighetene hans og siktet ham for rasisme og overfall, uttrykte han sin enighet og takket pent for besøket.
Etter besøket opplyste påtalemyndighetene i brevs form at de nå hadde nok bevis til å tiltale Bauld for overfall og rasisme. Moren ringte umiddelbart og spurte om de var klar over at sønnen har Downs syndrom. Hun fikk ikke noe svar. Kort etter skrev Baulds advokat til påtalemyndighetene for å forklare situasjonen, men han fikk heller ikke noe svar. Tiltalen mot Bauld ble etterhvert frafalt, men organisasjonen for Downs syndrom i Skottland og tidligere rektor ved en spesialskole var likevel ikke utpreget imponert over myndighetenes håndtering.
Stadig flere politiressurser går med til å registrere slikt tullball, og det gjelder også her hjemme. Mens ungdomskriminaliteten i Oslo, vold, knivstikking og angrep på politiet øker, bruker altså politiet sine begrensede ressurser og mannskap på å registrere og etterforske f.eks. en sak om manglende tolk og hva en samfunnsdebattant har skrevet i en avisartikkel (side 13):
Vi skal se på noen av anmeldelsene som er kommet i 2017. Den første er en sak der fornærmede ikke fikk med seg skrivetolk på møte, noe han var avhengig av. Fornærmede ønsket å anmelde brudd på tilrettemeldingsplikten til politiet.
…
En annen sak som er henlagt som intet straffbart forhold er en anmeldelse mot barnevernet. Melder viser til et TV2 intervju der melder mener barnevernet har anbefalt psykisk utviklingshemmede å sterilisere seg og at de ikke bør få barn.
…
Så er det et forhold som fremdeles er under etterforskning. I den ene anmeldes en person som i en artikkel blant annet har skrevet: «De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det.» «En person med Downs syndrom trenger hjelp og er en økonomisk belastning for samfunnet.» «Rent subjektivt og hedonistisk kan kanskje personer med Downs ha gode liv, men jeg tviler sterkt på at noen ville valgt å ha Downs heller enn å være homofile.» Dette forholdet er ikke avgjort enda.
Man kan være enig eller uenig i at det er lumpent gjort, sagt eller skrevet, men det har uansett ingen ting hos politiet å gjøre. Øvrige eksempler involverer trusler eller vold, og det er klart at det skal tas på dypeste alvor og bekjempes med alle tilgjengelige, lovlige midler. Men trusler og vold er allerede forbudt i straffeloven, så vi trenger ikke noen ekstralover mot hatkrim for å dekke dette området.
For som vi ser av det ovenstående er «hatkriminalitet» og ditto statistikker stort sett basert på tullball fra mennesker som føler seg fornærmet. Dessverre er det ikke bare tull; det er dypt skadelig og polariserende tull, for det finnes åpenbart ingen grenser for hva den fremvoksende, stadig mer politiserte antirasismen i Europa tillater seg, ingen begrensninger i hvor langt dens håndhevere er villige til å gå – og det er langt når vi ender med å anklage og etterforske fireåringer, personer med Downs og bikkjer – i den gode saks navn. Når dette er middelet, er ikke målet så godt som det blir fremstilt som lenger.
Så da får vi andre begrense dem. Og hvis ikke myndighetene vil høre, får man bare ta venstresidens metoder i bruk: meld inn alt mulig, så ofte som mulig, som hatkriminalitet og diskriminering – hvilket politiet selv også oppfordrer til – uansett hvor tåpelig du synes det er. Etterhvert vil ressursene bli utilstrekkelige og det pleier å få selv de mest innesnødde myndigheter til å besinne seg og revurdere situasjonen.
Man kan i hvert fall håpe.