I et større oppslag har Aftenposten fortjenstfullt gjort grundig rede for virksomheten til den kontroversielle tyrkiske bevegelsen Süleymanci – her på berget benevnt som en paraplyorganisasjon med navnet Det islamske kultursenter i Norge (DIKN) – som har kjøpt eiendommer for svimlende 101 millioner kroner i Drammen, Oslo, Nedre Eiker, Mjøndalen og Stavanger. Her driver de internatskoler hvor muslimske tenåringer overnatter så mye som fem dager i uken, og siden bevegelsen attpåtil vokser ønsker de å utvide.
Men heldigvis er de ikke ekstremister!
Bevegelsen er sterkt konservativ og praktiserer ikke bare kjønnssegregering av voksne, men av barn. Den beskrives i tillegg som avstandstagende til sine ikke-muslimske omgivelser – som utrolig nok gir dem rikelig med statsstøtte – anti-integrerende, basert på egen overlegenhetsfølelse og med et ønske om å gjøre samfunnene de slår seg ned i islamske. Rene ønskedrømmen, med andre ord:
– De ønsker å omskape samfunnet og sørge for at dets normer er i tråd med hva de anser som riktig islam, sier Reynolds og påpeker at grunnleggeren var en sjeik av Naqshbandi Sufi-brorskapet.
– De er kjent for å støtte en streng, krevende og svært ortodoks tolkning av sunniislam og er sterke kritikere av andre trosretninger. De vil alltid skape en avstand mellom seg og ikke-muslimer.
Ifølge Reynolds tror bevegelsen sterkt på sin egen overlegenhet og er ikke interessert i integrering.
– De kan godt være rolige og lovlydige og i den forstand gode borgere og naboer. Men de avviser enhver tanke om assimilering for seg selv og sine barn til ikke-muslimske samfunn.
De er visstnok ikke ekstremister eller voldelige, men det er likevel verdt å notere seg at ingen som er medlem eller tidligere medlem og som omtaler bevegelsen og dens virksomhet kritisk, våger å stå frem ved navn i Aftenposten. At det også er et omfattende og sterkt miljø rundt bevegelsen, vitner dette om:
De få som vil si noe, vil fortelle anonymt, i frykt for reaksjoner og sladder rettet mot seg selv eller sine barn.
Tilpasser seg Norge med isolasjon, overlegenhetsfølelse, kjønnssegrering og islamisering
Skoleledelsen i Drammen er da også bekymret for den isolasjonen barna som går på koranskolen – som oppfattes som status i miljøet – blir utsatt for:
– De har sluttet på alle andre aktiviteter. De spiller ikke lenger fotball. De er isolert fra andre unger. Det bekymrer oss, forteller ledelsen i et møte med politiet, noe som blir gjengitt i en artikkel i fagforeningsbladet Fontene og trykket i Drammens Tidende.
Bevegelsens ledelse er derimot av en helt annen oppfatning: – De nyttiggjøres herved for seg selv som individ, sin familie og samfunnet for øvrig. På denne måten blir det lagt til rette for at barn og ungdom tilpasser seg det norske samfunnet, skriver styreleder i Oslo Ismail Aricigil kjekt til Aftenposten. Javisst, vi kan nok alle enes om at bevegelsen og miljøet rundt bedriver en meget nyttig tilpasning til det norske samfunnet ved å isolere tenåringene sine fra de ikke-muslimske omgivelsene, praktisere streng kjønnssegregering, ville omskape Norge til et islamsk samfunn og lære de samme tenåringene at kvinner ikke kan bevege seg rundt i samfunnet på egenhånd. Og amen til det!
Ingen vilje til økonomisk eller verdimessig integrering
I følge Aftenposten mener styreleder i Drammen Ali Ekiz at det er «viktig å ha tilhørighet til arbeidslivet i Norge», mens styrelederen i Oslo tror at de «gjennom sine aktiviteter bidrar betydelig til integrering». Det sier om ikke annet noe om bevegelsens evne til selvbedrag – eller aller helst forsøk på å føre myndighetene og det øvrige samfunnet bak lyset – for til tross for at norsk-tyrkere er en av de lengstboende innvandrergruppene i Norge, kommer de ikke godt ut på offisielle integreringsparametre: bare 55 prosent er sysselsatt, mens bare 44 prosent av kvinnene er det samme. Andre generasjon gjør det bedre enn 1. generasjon, men også her henger kvinnene etter. Det er heller ingen andre innvandrergrupper som har så sterk tilhørighet til og reiser så ofte til opprinnelseslandet, konstaterer Aftenposten.
Som vi ser av koranskolevirksomheten og åpenbart store deler av miljøets helhjertede støtte, er det også så som så med viljen til verdimessig integrering i Norge.
Det koster samfunnet dyrt både på kort og lang sikt.
Audun Lysbakken og den blå-blåskapte barnefattigdommen
Men hva har SV-leder Audun Lysbakken med det å gjøre? Vel, her kommer bevegelsens 101 millioner kroner inn i bildet.
Våren 2018 kastet nemlig Norsk Venstreside AS med Lysbakken og Kristelig Folkeparti i spissen seg lykkelig over en «ny» problemstilling de kunne klandre Solberg-regjeringen for, helt uanfektet av det faktum at de selv har vært den største pådriveren for den: Økende barnefattigdom. Lysbakken – kjent for sin lemfeldige omgang med andre folks penger – sto frem i alle kanaler og krevde økt barnetrygd for å bekjempe den påståtte barnefattigdommen.
Mens bare 5,5 prosent barn uten innvandrerbakgrunn var regnet som fattige i 2016, var denne andelen nesten syv ganger så stor (37,8 prosent) for innvandrere. Den største andelen barn i lavinntektsgrupper har bakgrunn fra land som Somalia, Afghanistan og Pakistan. Disse gruppenes arbeidsdeltagelse tatt i betraktning, bør ikke det ha kommet overraskende på noen. Og gjett hva: på niendeplass på listen over de fattigste gruppen finner vi nettopp innvandrere fra Tyrkia.
Audun Lysbakken bidro med en svært kompleks analyse av problemet: – Fattige familier er fattige fordi de har for lite penger. Vil du at tallene skal gå ned, må du være villig til å øke inntekten til de fattige familiene, lød hans dypsindige budskap i Dagsavisen.
Familieplanlegging? Nei takk!
Norske velferdsytelser og andre støtteordninger er ellers blant verdens mest generøse, så hvorfor er akkurat disse gruppene er så veldig mye fattigere enn alle andre grupper med lav arbeidsdeltagelse og høyt trygdeforbruk? Hverken politikere eller mediene orket å stille spørsmålet. Det gjør de fremdeles ikke. For da måtte de erkjenne at særlig innvandrergrupper fra den islamske verden har en atferd som gjør dem fattige eller holder dem i fattigdom. Ser vi på familiemønstrene er det nemlig en klar sammenheng med landbakgrunn og fattigdom. To av de fattigste gruppene er f.eks. innvandrere fra Somalia og Eritrea. Det er tilfeldigvis de samme to gruppene som får flest barn og har høyest fruktbarhet i hele landet med henholdsvis 3,16 og 3,12 per kvinne. De får med andre ord barn de ikke har råd til.
Så kan vi jo lure på om Det islamske kultursenter i Norge snakker til menigheten sin om familieplanlegging og prevensjon eller bidrar – med sitt uttalte kvinnesyn – til en videreføring av familiemønstre som dette og videreføring av de kulturelle barrierene mot kvinner i inntektsgivende arbeid?
Best å ligge unna ubekvemme spørsmål
Hvis man skulle gå disse gruppene nærmere i sømmene, måtte man også stille ubekvemme spørsmål om hvor alle pengene som er i omløp i de samme gruppene kommer fra – og politikere eller medier har ikke noe lyst til det heller.
Det er nemlig ufattelige pengesummer i omløp: Tre av de fattigste gruppene sender nemlig milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet. I 2018 ba Human Rights Service Valutaregisteret nok en gang om innsyn i hvor mye som sendes til landene som mottar størst pengeoverføringer fra privatpersoner eller miljøer i Norge. Tallene er bare fra de rapporteringspliktige betalingsformidlerne, og omfatter ikke overføring via bank, uformelle kanaler som Hawala eller fysisk medbragte kontanter. Bare i 2017 ble det overført 503 millioner til Somalia. Til Afghanistan ble det sendt 93 millioner i samme periode. Til Pakistan ble det overført rundt 371 millioner. Det foreligger ingen tall fra norsk-tyrkere, men hvis tyrkiske innvandrere i Sverige er noe å gå etter, så viste en undersøkelse i 2013 at innvandrere i Sverige sendte over 17 milliarder kroner til hjemlandene. Svensk-tyrkere sto for 727 millioner av dem.
I Drammen, Oslo og Stavanger er andelen lavinntekts-husholdninger blant innvandrere med bakgrunn fra Afrika, Asia, Latin-Amerika, Europa utenom EU/EFTA og Oseania utenom Australia og New Zealand hhv. 35,9, 33,1 og 32,4 prosent i 2017. På landsbasis er andelen norsk-tyrkiske husholdninger med vedvarende lavinntekt 35,3 prosent. Likevel er en organisasjon med angivelig 3775 medlemmer i stand til å kjøpe eiendommer for 101 millioner kroner. Ifølge Aftenposten fikk de inn 2,5 millioner i medlemskontingenter i 2018, en kraftig økning fra en million i 2017. I tillegg er en stor del av bevegelsens inntekter gaver fra menighetens medlemmer:
Utvidelsen og opprettelsen av nye menigheter har blant annet skjedd gjennom gaver og interne lån mellom organisasjonene, samt ved at nøkkelpersoner har lånt ut private midler.
Tilhengerne er villige til å strekke seg langt når det gjelder å bidra: I 2017 ga 113 medlemmer i Stavanger-menigheten 1.217.000 i gave til menighetsarbeidet – nær 11.000 kroner pr. person.
I Oslo ble det i 2017 samlet inn over 2 millioner i gaver.
Flere kilder i miljøet i Drammen forteller om et sterkt press om å bidra med økonomiske gaver eller stille opp frivillig for moskeen.
– Mye dreier seg om penger, sier en mann som tidligere var et aktivt medlem i Drammen.
Bevisst integreringssabotasje på skattebetalernes regning = integreringspolitisk fallitt
Nå er det selvfølgelig mange norsk-tyrkiske husholdninger som har god råd, men med tanke på at hele 35,3 prosent befinner seg i kategorien fattige, er det stor sannsynlighet for at det er en viss overlapping mellom gruppene som gir.
Til aktiv antiintegrering og segregering, kan vi legge til. Som norske skattebetalere finansierer 19 prosent av gjennom offentlig støtte – i det samme Norge som bruker minst 17 milliarder kroner i året på ulike integreringstiltak.
Det er med andre ord ikke bare koranskolene som umiddelbart bør underkastes en grundig granskning; det bør også offentlige støtteordninger og norsk integreringspolitikk.