Naturen har sin egen måte å holde balansen på: hvert år fødes det noe flere menn enn kvinner, men siden menn også dør mer, opprettholdes befolkningens naturlige kjønnsbalanse.
Foretok våre politikere noen konsekvensutredninger før de begynte å tukle med ting?
Helt til man på kulturelt, religiøst eller ideologisk grunnlag begynner å tukle med den, slik man for eksempel har gjort i Kina med en ettbarnspolitikk i et land hvis store deler av befolkningen foretrekker gutter og i India, hvor jentebarn blir bevisst abortert fordi foreldrene også helst vil ha gutter.
«Nesten ingen ville føde jenter. Nå har 70 millioner menn ingen kvinner å gifte seg med. Ettbarnspolitikken i Kina er én av flere grunner til at verdens to mest folkerike land rammes av en krise med stort overskudd av menn», rapporterte f.eks. Aftenposten i mai 2018:
Noe slikt er aldri tidligere skjedd i menneskehetens historie. En kombinasjon av kulturelle prioriteringer, statlig regulering og moderne medisinsk teknologi i verdens to mest folkerike land har skapt en kjønnsubalanse uten sidestykke. Menn er kvinner tallmessig overlegne med tilsammen 70 millioner i Kina og India.
Kina og India befinner seg åpenbart langt nok borte til at man gidder å sette fokus på temaet, for man er langt mindre interessert i å belyse det faktum at den innvandringsliberale, herskende klasse er i ferd med å importere samme problematikk i hele vesteuropa.
Hva politikerne og de etablerte mediene ikke forteller deg
Men det er faktisk hva europeiske – og norske – politikere gjør. Riktignok i tallmessig mindre skala fordi europeiske befolkninger er mindre, men likevel i stor nok skala til at vi risikerer å bli sittende med alvorlige problemer hvis trenden fortsetter. Og de som vil få merke det først er den kvinnelige delen av befolkningen.
Og det skyldes at masseinnvandringen til Europa er sterkt mannsdominert. Mannsdominansen er i tillegg størst fra Afrika og det islamske Asia (som begge omfatter Midtøsten); såkalte R3-land som fra før av ikke utmerker seg med bevegelsesfrihet, rettigheter og likestilling for kvinner.
I en rapport fra Statistisk sentralbyrå i 2018 (SSB) fremgår det at tallet på «mannlige innvandrere var litt høyere enn antallet kvinnelige» (380 000 mot 345 000). Dette gir en kjønnsproporsjon på 91 kvinner per 100 menn. Så «litt» er nok noe av en underdrivelse, for 35 000 flere menn enn kvinner er ikke «litt» i en befolkning som totalt teller 5,3 millioner og særlig ikke når trenden ikke viser noen tegn til å være avtagende. Faktisk tilsvarer mannsoverskuddet nesten et helt Tromsø (39 000 innbyggere).
Ved utgangen av 2018 var det 2 668 371 menn og 2 627 248 kvinner, en differanse på 41 123, i Norge. I Sverige som i Norge begynte kjønnsubalansen på 2000-tallet, og i dag bor det 54 691 flere menn enn kvinner i landet. En av de fremste årsakene er – igjen som i Norge – den mannsdominerte innvandringen. Når hele 80 prosent av befolkningsveksten i Sverige og nesten hele i Norge er drevet av innvandring (og etterkommere), er vi i ferd med å pådra oss alvorlige problemer, ikke minst fordi innvandringen med det største skjevforholdet skjer fra svært reaksjonære R3-land med et helt annet kulturelt og/eller religiøst syn på kvinners samfunnsrolle, samt kvinners fri- og rettigheter, kropp og seksualitet.
Norge og Sverige er for øvrig ikke alene: EUs befolkning økte med 1,1 million fra 2018 til 2019. Den naturlige veksten – fødsler – er negativ, hvilket får EUs offisielle statistikkbyrå Eurostat til å konkludere med at hele befolkningsveksten nå skyldes innvandring.
Hvorfor mannsdominert innvandring er et problem
Det har selvfølgelig med forskning og empiri å gjøre. Forskning viser f.eks. at mannsdominerte samfunn er mindre stabile fordi de er tilbøyelige til å ha høyere nivåer av vold, sosial uro og dårlig behandling av kvinner. I følge professor i statsvitenskap Valerie Hudson – hvis forskning inkluderer utenrikspolitiske analyser, nasjonal sikkerhetspolitikk, sosialvitenskapelig metodologi og kjønn i internasjonale relasjoner – viser tallrike empiriske studier at kjønnsbalansen i betydelig grad korrelerer med vold og eiendomskriminalitet: jo høyere kjønnsubalanse, jo verre kriminalitetsnivå.
Hudsons egen forskning har påvist en sammenheng mellom kjønnsfordeling og fremveksten av voldelige kriminelle gjenger og anti-regjeringsbevegelser. Når unge voksne menn feiler i å stifte bo – særlig de unge mennene som allerede er i risikosonen for sosiopatisk atferd på grunn av marginalisering, en alminnelig bekymring blant innvandrere – blir deres misnøye forsterket. Det er også klare negative effekter for kvinner i en mannsdominert befolkning. Forbrytelser som voldtekt og seksuell trakassering blir mer vanlig i svært maskuliniserte samfunn og kvinners mulighet til å bevege seg fritt og uten frykt i samfunnet blir begrenset, skrev hun i en artikkel i 2016.
Noen måneder før var for øvrig den nå avdøde svenske legen og professor i internasjonal helse Hans Rosling ute i samme ærend. I følge hans anslag var ubalansen i aldersgruppen 16 og 17 år i Sverige i 2016 allerede verre enn Kinas, som jo ellers har verdens verste av slagsen.
Ubalansen er allerede blitt et dagligdags problem i Skandinavia og det øvrige Vesteuropa i form av økt kriminalitet, ettersom den mest kriminelle gruppen på kloden, uavhengig av historie og geografi, er unge menn mellom 18 og 30 år. Det kan avleses på statistikker i både Norge og Sverige, hvor personfarlig kriminalitet som vold og seksualforbrytelser øker.
Konsekvensene Hudson beskriver er synlige i de fleste europeiske land, særlig i innvandrertette områder. Mest synlige er de i Sverige, som også har hatt og har Europas mest ekstreme innvandringspolitikk.
– Det er nå områder i vårt land hvor kvinner ikke lenger kan gå, uttalte den franske kvinnerettsministeren Pascale Boistard i 2016 etter at TV-stasjonen France 2 hadde dokumentert hvordan kvinner er i ferd med å forsvinne fra gatebildet i innvandrertette områder og hvordan innvandrermenn med bakgrunn fra R3-land sakte, men sikkert overtar det offentlige rom. De avviser kvinner på kafèer og gjør deres alminnelige ferdsel i gatene ubehagelig.
– I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev den svenske vänsterpartisten Amineh Kakabaveh i 2015, og fortsatte. – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil.
Utviklingen er alarmerende nok, men det finnes naturligvis verre ting enn å bli avvist på kafe og verbalt plaget på gaten.
Sverige: Hudsons Forskning Illustrated
Nylig utga styreformann i den svenske tenketanken Det Goda Samhället, Patrik Engellau, en rapport i samarbeid med det statlige Brottsförebyggande rådet (BRÅ), hvor man så på kriminalitetsstatistikkene fra Statistiska centralbyrån (SCB) over en trettiårsperiode. Tallene etterlater svenske myndigheter og øvrige innvandringsliberale med et gigantisk forklaringsproblem. Engellau er ingen hvem som helst, men forfatter og en profilert samfunnsdebattør med bakgrunn fra FN, Utenriksdepartementet og det statlige SIDA (Styrelsen för internationellt utvecklingssamarbete). Rapporten «Innvandring og kriminalitet – et trettiårsperspektiv» tar for seg kriminalutviklingen i periodene 1985-1989, 1997-2001, 2002-2006 og 2013-2017, og er en oppdatering av BRÅs rapporter om innvandreres kriminalitet fra hhv. 1996 og 2005.
Rapporten viser at innvandrere er betydelig overrepresentert når det gjelder kriminalitet, spesielt den personfarlige som drap, voldtekt og vold, og at etterkommerne (2. generasjon: født i Sverige med en eller to utenlandsfødte foreldre) er mer kriminelle enn 1.ste generasjon. Innvandrerbefolkningen er ikke bare overrepresentert; i visse kategorier står de faktisk for majoriteten av begåtte forbrytelser. Ulovlige innvandrere, såkalte papirløse – som ikke er registrert som bosatt i Sverige – står for hele 13 prosent av alle forbrytelser.
Flere har påvist det samme mønsteret, som vi for øvrig gjenfinner både i Norge og Danmark hvor gjerningsmenn fra Afrika og Asia når det gjelder volds- og seksualforbrytelser er kraftig overrepresentert.
I august 2018 kartla f.eks. SVTs dokumentarserie Uppdrag Granskning (UG) samtlige som er dømt for voldtekt eller voldtektsforsøk de siste fem årene, og fant at 58 prosent er innvandrere. For overfallsvoldtekter er andelen hele 80 prosent innvandrere, hvorav 40 prosent har oppholdt seg i Sverige i ett år eller mindre. Av 843 voldtektsdømte er hele 427 – over halvparten – født i land utenfor Europa: 197 er fra Midtøsten og Nordafrika, 134 er fra Afrika syd for Sahara og 96 fra andre land utenfor Europa. Noen måneder før gransket Aftonbladet 112 dommer for gruppevoldtekt mellom 2012 og 2017, og fant i stor grad det samme. Den viste at antallet dommer for gruppevoldtekt har mer enn fordoblet seg på bare fire år. Over 90 prosent av gjerningsmennene er innvandrere eller svenskfødte med innvandrerbakgrunn. De vanligste statsborgerskapene er således Sverige (inkl. statsborgere med innvandrerbakgrunn), Afghanistan, Irak og Somalia. Granskningen bekrefter dermed Expressens artikkelserie Brottscentralens kartlegging av 32 gruppevoldekter fra mars 2018, hvor man fant at av 43 dømte gjerningsmenn, var hele 40 født utenlands eller svenskfødt med to utenlandsfødte foreldre.
Og en stadig større del av befolkningen – og da spesielt kvinner – føler seg utrygge. Det er ikke så underlig, for det er snakk om dramatiske endringer. BRÅs Nasjonale Trygghetsundersøkelse i 2016 viste f.eks. at antallet grove seksualforbrytelser (som defineres som «forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt») hadde økt til 140 000 i 2015, mot 97 000 i 2014 – altså en økning på 43.000 grove seksualforbrytelser i løpet av bare ett år. Økningen var faktisk så voldsom at generaldirektør i BRÅ, Erik Wennerström, kalte situasjonen illevarslende. Men siden da har kriminaliteten og utryggheten bare gått èn vei: oppover.
Politikerne som har ansvaret for utviklingen og innvandringsliberale medier har imidlertid ikke lyst til å snakke om saken og slett ikke belyse den utover spredte notiser. Du ser aldri en ledertekst som påviser det åpenbare mønsteret og konsekvensene eller som problematiserer innvandringens størrelse og sammensetning. Samtidig har innvandringsliberale politikere, medier og statsfinansierte interessegrupper kjempet innbitt mot alle forslag om å samle data eller iverksette forskning når det gjelder seksualforbrytelser, slik at offentligheten får full inn- og oversikt over hvem, hva, hvorfor og ikke minst omfanget.
Ingen grunn til å la seg dupere av åpenlys inkonsekvens og hodeløse bortforklaringer
Denne situasjonen vedvarte helt til problemet ble synlig for all verden i form av de groteske masseovergrepene på kvinner i det offentlige rom i Köln nyttårsaften 2015/2016. Bortforklaringene var mange og oppfinnsomme, som f.eks. Antirasistisk senters Rune Berglund Steen, som følte at vi heller burde sette fokus på en påstått «voldtektskultur» ved amerikanske universiteter (!).
Men debatten lot seg for en gangs skyld ikke avspore, for i kjølvannet av den enorme asylinnvandringen i 2015 var den europeiske offentligheten til sin gru blitt eksponert for massive, systematiske gruppeovergrep på offentlig plass i flere byer, i svømmehaller, på konserter og på ungdomsfestivaler.
I Sverige trakk offentliggjøringen av de tallrike overgrepene i Kalmar nyttårsaften 2015 og på den kommunale ungdomsfestivalen We are Stockholm i 2014 og 2015 det kvelende teppet innvandringsliberale hadde lagt over debatten vekk, spesielt på grunn beskrivelsene av gjerningsmennene og at overgrepene ble begått av store grupper på jenter helt ned i 12-årsalderen. Svensk politi gikk i gang med å kartlegge den nasjonale tilstanden med “seksuella ofredande” – seksuell trakassering – blant unge. Rapporten fastslår at når det gjelder seksualforbrytelser som utføres av grupper i det offentlige rom og i f.eks. svømmehaller, er det bare èn fellesnevner: de begås nesten utelukkende av unge menn som søker eller nylig har fått asyl i Sverige (side 3), hvilket i stor grad vil si – der som her – såkalte enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan, Somalia, Syria, Eritrea og Irak. Denne gruppen består hovedsakelig av unge menn mellom 15 og 17 (og åpenbart opp til 25) år. I 2015 ankom det hele 35.369 av dem til Sverige.
Det er det ikke; sammenhengen mellom seksualforbrytelser og land- eller kulturbakgrunn fremstår nå som så påfallende at selv konfliktsky svenske myndigheter har iverksatt et forskningsprosjekt som skal se nærmere på saken.
Innvandringsliberale i Sverige har ilt til unnsetning, og hevder at økende seksuelle overgrep og påfølgende utrygghet var og er et generelt mannsproblem, et resultat av et angivelig verdensomspennende, allstedsnærværende patriarkat. Her hjemme har blant andre Morgenbladet og kjønnsforsker Mona Abdel-Fadil vært ute i samme ærend.
Men hvis de tror på det de selv sier; hvorfor er de da pådrivere for en innvandring som fører til et økt mannsoverskudd i deres egne hjemland – og dertil et mannsoverskudd fra noen av de mest patriarkalske, kvinnefiendtlige og -undertrykkende kulturer på planeten?
Hvis de mener at problemet er menn, så er problemet menn – og da er i så fall også innvandrermenn fra R3-land det. Og vil man vite hva et stort og økende innvandringsdrevet mannsoverskudd fører til for spesielt kvinner, er det bare å se til Sverige. Det er det på tide å snakke åpent og ærlig om i full offentlighet, men skal vi få til det, må innvandringsliberales bortforklaringer og fordummende inkonsekvens blir utstilt for det det er.
Media – som ofte snakker stort og flott på lederplass om kvinners likestilling, rettigheter og trygghet – har en jobb å gjøre. Såpass skylder de landets kvinnelige befolkning!
Mener du at politikerne og de etablerte mediene svikter sitt mandat når de hverken opplyser om eller drøfter saker som er av særdeles stor viktighet for landets befolkning og våre etterkommere? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.