I anledning Sylvi Listhaugs bok Der andre tier møttes Ap-leder Jonas Gahr Støre og Listhaug til debatt hos NRK; en debatt som aktualiserer Støres gjøren og laden under karikaturstriden i 2006.
Rent sett bort fra at Støre – som nylig lot seg avbilde som en slags helgen i inderlig bønn i Vårt Land – flere ganger har hevdet at han kan se andre folks tanker, beskylder han ufortrødent Listhaug og Sandberg for å true sikkerheten hans med ytringene sine:
– Ja, det vil jeg si. Det er kraftig kost, og når det kommer fra sånne personer går det også utover min sikkerhet. Jeg kjenner på det, sa Støre i Politisk kvarter i morges.
Ja, det gjør han nok. Støre og de fleste andre politiske partier var raskt på pletten og krevde avbikt fra Listhaug og regjeringen etter det inntrufne. Listhaug måtte gå som følge av kontroversen, og kvitterte med kraftig kritikk av Støre i avskjedstalen. Gikk det utover Støres og Knut Arild Hareide sikkerhet? Dagbladet tok seg friheten til å dikte fritt:
«Den direkte årsaken, er etter det Dagbladet erfarer, Sylvi Listhaugs angrep mot Støre, og de særdeles ampre angrepene i kommentarfeltene i sosiale medier mot Ap-lederen, som har fått PST til å reagere.»
Den mediekritiske bloggeren George Gooding avslørte raskt at det ikke medførte riktighet, for PST hadde ikke registrert noen straffbare ytringer mot noen av dem. Det var derimot korrekt at Støres politibeskyttelse var delvis begrunnet av bråket rundt Listhaug, men det skyldtes hovedsakelig at Støre som følge av et mistillitsforslag han selv stilte seg bak var å anse som en potensiell påtroppende statsminister.
Men med mindre det offentlige Norge er rammet av et kollektivt hukommelsestap, husker nok alle Støres egen behandling av Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk; en behandling som beviselig gjorde Selbekk svært utsatt og satte Selbekk med familie i reell fare.
Det har han aldri beklaget. Eller rettere sagt: Støre beklaget på akkurat den måten både han selv og Hareide avviste som ikke god nok:
– Selvsagt mener jeg at alle i denne sal er opptatt av nasjonens sikkerhet. Jeg la aldri til grunn at dette innlegget skulle tolkes på noen slik måte. Så ser jeg i ettertid at det har blitt tolket slik. Det har jeg bedt om unnskyldning for, sa Listhaug.
Jonas Gahr Støre reagerte umiddelbart: – Dette holder ikke.
…
– Ja, vi hører Listhaug unnskylder at hun har såret mennesker. Men er det en unnskyldning for innholdet i innlegget hun la ut? sa Hareide.
Listhaugs unnskyldning kan man jo mene hva man vil om, men finnes det noen som helst forskjell på den og den unnskyldningen Støre ga Selbekk?
I boken I Bevegelse fra 2014 skriver Støre at han «er den første» til å forstå hvor ubehagelig situasjonen må ha vært for Selbekk. «Vi har snakket sammen flere ganger, og jeg har sagt at om det er noe av det jeg sa som gjorde ham mer utsatt, så beklager jeg det», skriver Støre.
Eller den noe mer ydmyke varianten:
I et intervju med NTB sier Støre at han ville uttrykt seg annerledes i dag, og at han beklager overfor redaktør Selbekk hvis han den gang sa noe som bidro til en urimelig stor belastning på ham.
Det er ikke snakk om noe «om» eller «hvis» her; at Selbekk ble mer utsatt av Støres uttalelse om «ekstremisme på begge sider» og øvrige håndtering, er et ubestridelig faktum som selv ikke Støre kan – eller i alle fall ikke burde kunne – snakke seg bort fra.
Og apropos øvrig håndtering: Jonas Gahr Støres utenriksdepartement sendte ut denne meldingen til norske ambassader. UD og Støre unnlot bevisst å informere den norske befolkningen. Som det het fra UD: «Det sendes foreløpig ikke ut noen pressemelding her, det vil virke dumt i forhold til norske medier og vil kunne blåse saken opp her hjemme».
Støre, med NRKs Ole Torps velvillige støtte, har i ettertid forsøkt å fremstille det som om Støre ikke ba om unnskyldning til den muslimske verden, men e-posten til ambassadene viser med all ønskelig tydelighet at det var nettopp hva han gjorde. Og hvordan Støre kan tro at dette ikke bidro til å utsette Selbekk for livsfare, skal man vel helst være Støre for å begripe:
«Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Mohammad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer.
Jeg har stor forståelse for at disse oppleves som støtende for muslimer verden over. Islam utgjør en åndelig forankring for en stor del av verdens befolkning. Deres tro har krav på vår respekt.
Karikaturtegningene i det kristne bladet Magazinet er ikke konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom mennesker med ulik religiøs tro og etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig konflikt.
La meg gjøre det helt klart at den norske regjering fordømmer enhver handling eller uttalelse som uttrykker forakt for mennesker på bakgrunn av deres religion eller etnisitet.
Støre var altså blant dem som fra en høy posisjon hengte en enkeltperson (med familie) ut til tørk for noe en rekke andre medier hadde gjort. Han føyde skam til skade ved å hevde at der var «ekstremisme på begge sider», og således klistre etiketten «ekstremist» på en redaktør som utenlukkende benyttet seg av trykkefriheten i et normalt nyhetsbilde – innenfor norsk lovgiving. Ikke rart 15 imamer gliste som Chesire-katten i Alice i Eventyrland der en drapstruet og hardt presset Vebjørn Selbekk sto beklemt flankert av Dagfinn Høybråten (KrF) og Støres regjeringskollega Bjarne Håkon Hanssen (Ap) på den hasteinnkalte pressekonferansen i regjeringskvartalet.
Så kom 2008 og striden i FN om Organisasjonen for islamsk samarbeids (OIC) forsøk på å innføre islamske blasfemilover i Vesten. Det må ha vekket en viss interesse i Stoltenberg-regjeringen, for fredag før jul 2008 sendte regjeringen ut en pressemelding hvor den erklærte at den sovende blasfemiloven skulle avskaffes. Det vakte jubel i norske medier, i den grad at bare Document.no og Human-Etisk Forbund la merke til at Stoltenberg-regjeringen samtidig aktet å innføre en ny og langt mer vidtrekkende blasfemiparagraf. Kort sagt ville forslaget kriminalisert normal religionskritikk.
Regjeringen vil utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn.
Og vår ytringsfrihetsvenn Jonas Gahr Støre var for den påtenkte loven. Aktiv innsats fra alternative medier førte etterhvert til en mediestorm, og 4. februar 2009 måtte flertallsregjeringen trekke forslaget tilbake. Støre forsøkte imidlertid å ro seg unna det faktum at han hadde støttet det danske aviser kalte «et angrep på demokratiet» ved å omskrive historien:
– Når kompromisset fra underutvalget i regjeringen var som det var, og med presiseringene om at det gjaldt hatefulle ytringer mot enkeltpersoner basert på religion, kunne jeg leve med det, og det ga jeg uttrykk for, sier Støre.
Det var blank løgn, for det fantes overhodet ingen slike presiseringer i forslaget. Og hadde det vært det, ville dette spesielle lovforslaget aldri sett dagens lys fordi det allerede var dekket i eksisterende lovverk. Støres uttalelse er følgelig ikke mulig å tolke på annet vis enn at han løy. Så vidt jeg vet har ingen tradisjonelle medier konfrontert Støre med løgnen, foruten å rapportere den uten noen videre kommentarer.
Og denne åttende bud-utfordrede mannen mener altså KrF-leder Knut Arild Hareide at det er forsvarlig å bringe til makten og således overlate Norges befolkning til. Ja ja, takke meg til mindre kristne folks anstendighet og moral!