Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim mener at innvandrerforskning i all hovedsak presenterer et positivt bilde av innvandring og at forskere unnlater å stille ubehagelige spørsmål, melder Nettavisen/NTB.
– Jeg tror forskere legger fram det de finner, men det spørs hva de leter etter, sier Helgheim til Klassekampen [min uth.].
Det synes utdanningspolitiker i Ap Martin Henriksen er lumpent, og beskylder Frp for å tilrettelegge for at «politikere får diktere meningsinnholdet, noe som vil bety at det ikke lenger er fri forskning i Norge»: – Hvis det er fri og uavhengig forskning, må vi som politikere tåle de resultatene som kommer, sier han
Hvis det er fri og uavhengig forskning, ja. Men har vi egentlig det?
Ser vi litt på det norske forskningsmiljøets politiske preferanser, er det i alle fall ikke rart at Henriksen og andre på venstresiden føler at «vi som politikere må tåle de resultatene som kommer», for sannsynligheten er stor for at de resultatene som kommer, går i deres favør.
Partiet Venstre er et av de mest innvandringsliberale partiene vi har i Norge, og i det norske forskningsmiljøet er minipartiet særdeles populært. I 2017 svarte hele 11,4 prosent av norske forskere at de stemte Venstre ved forrige stortingsvalg (2013), men «bare» 7.5 prosent svarte at de vil stemme Venstre ved neste valg. Årsaken:
[Professor og valgforsker] Frank Aarebrot tror også Venstres fall kan ha sammenheng med partiets støtte til Høyre-Frp-regjeringen.
Hvis Forskerforbundets medlemmer fikk bestemme, hadde stortinget vært knallrødt med 34,6 prosent til Ap, 15,8 prosent til SV, 8,2 til MDG, 7,5 til Venstre og 5,7 til Rødt. Og Frp? 1,1 prosent.
Men Høyre, da? De ville fått 9,1 prosent, men man kan si mangt og meget om Høyre, men de kjemper for næringslivets interesser og er således et innvandringsliberalt parti i likhet med Venstre.
Vi kan legge til at annen forskning viser at folk med høy utdanning er langt mer innvandringsliberale enn befolkningen generelt og av forskerforbundets medlemmer jobber 63 % ved universitet eller høyskole. 71 % er ansatt i vitenskapelig stilling, 23,5 % i administrativ stilling.
Kunnskapsarbeiderne i Forskerforbundet stemmer ikke som folk flest, og i hvert fall ikke på partiet for «folk flest», altså Fremskrittspartiet. Bare 1,1 prosent ville stemt på Siv Jensens parti. I resten av befolkningen hadde Frp i januar en oppslutning på 13,9 prosent, ifølge nettsiden nettsiden Poll of polls, som beregner partienes oppslutning ut fra flere meningsmålinger. Hvis Forskerforbundets medlemmer fikk bestemme, ville Arbeiderpartiet og SV hatt rent flertall på Stortinget. SV er for eksempel her mer enn tre ganger så store som i resten av befolkningen, mens Høyre er under halvparten så store.
– Hvis vi for argumentets skyld antar at Forskerforbundets medlemmer er representative for forskere generelt i Norge, noe som virker rimelig, kan vi slå fast at forskere ligger langt, langt til venstre for befolkningen totalt når det gjelder partipolitiske preferanser. Dette burde vekke mer oppsikt enn det har gjort, kommenterer professor ved UiO Torkel Brekke, som mener at overrepresentasjonen av «røde forskere» er et demokratisk problem:
Forskere brukes jevnlig som eksperter i mediene på de fleste politiske områder. Det går vel ikke én dag uten at en forsker er på TV og uttaler seg om en politisk sak. Forskere brukes også i forskjellige typer utvalg og komiteer, ofte med en implisitt antagelse om at forskerne er nøytrale i kraft av å være forskere. Men det er de selvsagt ikke. En god del forskere medgir da også at politisk ståsted i noen grad kan påvirke hvilke spørsmål som stilles, både i forskningen og i mediene, og hva slags svar som gis.
Sannsynligheten er for øvrig svært høy for at de samme forskerne møtes av en viss velvilje i mediene, ettersom de i stor grad er likesinnede og har de samme politiske preferansene: En av tre journalister vil stemme SV eller Rødt ved neste Stortingsvalg. 21,0 prosent vil stemme på SV, 20,8 vil stemme Ap, 11,8 på partiet Rødt, 8,5 på Venstre og 7,9 på MDG. Frp? 2,8 prosent.
Så opplever vi da også regelmessig at journalister ikke stiller kritiske spørsmål til forskere som kommer til «riktig» – sett fra deres ståsted – konklusjon. Blant dem finner vi f.eks. Fafos absurde forskningsrapporter om hhv. enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) fra 2010 (hvis konklusjoner ikke en gang støttes av rapportens innhold og heller ikke av internasjonal forskning som f.eks. rapporter fra FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR)) og FNs barnefond UNICEF og rapporten om tilreisende tiggere/romfolk fra 2015. Den siste ble forresten uventet torpedert av NRK.
Da den skandaløse og nå tilbaketrukkede rapporten fra samme forskningsinstitutt angivelig viste at hver fjerde nordmann tror på nazistiske raseteorier, glimret andre forskere – og journalister – med sitt fravær. Ingen i forsknings- eller journalistmiljøet stilte kritiske spørsmål. – Mange tolket dette [Fafos nye diskrimineringsrapport] som at en fjerdedel av nordmenn har rasistiske holdninger, skrev f.eks. Aftenposten, og Fafo selv gjorde mindre enn ingenting for å korrigere denne påstått feilaktige tolkningen før de ble nødt og tvunget til det. Dette står i skarp kontrast til Fafos like raske som krasse angrep på Frps Sylvi Listhaug da hun i 2016 brukte den ovenevnte EMA-rapporten som underlag for politiske uttalelser Fafo ikke likte. Forskningssjef i Fafo Anne Britt Djuve sa faktisk offentlig at Listhaug «misbrukte forskning og brakte forskningen i vanry».
Det er grunn til å minne om at da Venstre-leder Trine Skei Grande turnerte landet rundt med den beviselig feilaktige påstanden om at Norge hadde Europas strengeste asylpolitikk i 2013 – det forholdt seg faktisk stikk motsatt; vi hadde den mest liberale – kom det ikke et pip fra den norske ekspertisen. Ikke fra mediene heller, for den saks skyld.
Det finnes naturligvis unntak, og en av dem er forsker ved Institutt for samfunnsforskning Kjersti Thorbjørnsrud. Hun peker på en observerbar, overordnet trend i innvandringsforskningen:
Assosiasjoner til en betent offentlig debatt, «islamofobi», hat og hets klebet seg til dem, også for meg. Dermed fulgte også en uro over å risikere å bli misforstått hvis jeg tok disse spørsmålene videre. En frykt for klamme omfavnelser fra bevegelser forskere helst ikke bør bli identifisert med, og motsatt: talende taushet fra forskningsfeltet jeg er en del av. Det var en form for feighet, rett og slett.
Uroen fikk ny aktualitet med Mette Anderssons nylig utgitte Kampen om vitenskapeligheten. Boken utforsker innvandringsforskeres erfaringer med medier og offentlig debatt, men også de harde kampene som har preget feltet om hva som er legitime forskningsfokus, og hvor grensen mellom politikk og fag går.
…
Anderssons bok skildrer et utsatt fagfelt. Kritikk fra høyreekstreme grupper skremmer, av og til er den truende. Samtidig nevner boken også hvordan fagfeltet selv har vært preget av harde kamper og en streng intern justis knyttet til hva som er anstendig forskning.
Andersson trekker frem to retninger i innvandringsforskningen, som hun mener fortsatt står i en reell konflikt. Lett karikert handler det om at man enten befinner seg på «immigrantens» eller på «statens» side. Enten utforsker man vilkårene minoritetene lever under, med fokus på ekskludering og marginalisering, eller man driver med oppdragsforskning for staten, der staten overveiende beskrives som et kontroll- og undertrykkelsesapparat, en representant for et mektig storsamfunn.
Mediene sliter allerede med nøyaktig samme problem. De er innvandringsliberale og/eller venstreorienterte, og dekningen deres oppleves da også som nettopp det av en stadig større del av befolkningen. Men mens tilliten til at medienes dekning av særlig innvandringsrelaterte spørsmål er balansert eller kritisk synker i den innvandringskritiske og/eller høyreorienterte delen av befolkningen, er tilliten urokket blant den delen av befolkningen som selv er innvandringsliberal og/eller venstreorientert. Mediene leverer altså varene til denne delen av befolkningen. Det har hittil blitt fremlagt som bevis på at medienes dekning er balansert og kritisk, men alle som kan legge sammen to og to forstår at det ikke nødvendigvis er tilfelle. Det kan jo også tenkes at den synkende tilliten hos den delen av befolkningen som ikke deler pressens politiske sym- og antipatier, mens den består hos dem som faktisk deler dem, forteller noe grunnleggende om medienes dekning?
Forskningsmiljøet er med andre ord i ferd med å pådra seg et saftig troverdighetsproblem de gjør best i å ta på alvor, for svekket tillit til viktige samfunnsinstitusjoner som forskning er farlig for samfunnet som helhet, ikke minst i en tid med økende polarisering og splittelse.
Det er ellers bredt anerkjent at politikere og nær sagt alle andre mennesker på planeten Jorden har personlige preferanser samt sym- og antipatier, og at dette farger deres ståsted og verdensanskuelse, men skal befolkningen som helhet fortsette å anse forskere – og i følge egenreklamen: journalister – som unntatt denne alminnelige egenskapen i sin yrkesutøvelse, må i så fall kvaliteten på både forskning på og dekning av kontroversielle områder som innvandring heves betraktelig.
Så da spørs det vel?
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs uavhengige alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.